Den nye Åndsverkloven: - Tom og feilaktig skremselspropaganda
Kulturdepartementet la i vår frem forslag om gjennomføring av EUs direktiv om opphavsrett i informasjonssamfunnet i den norske åndsverkloven. En rekke sentrale aktører i musikk- og kulturlivet har sendt sine synspunkter på saken, og Ballade bringer her videre andre del av høringsutalelsen til EFN - Elektronisk Forpost Norge, der de kommer med en rekke kritiske merknader og spørsmål. - Kan man innføre den foreslåtte CD-avgiften avgift uten å samtidig å tillate privatkopiering? Og hvor langt er egentlig steget fra "Vi betaler fordi det blir kopiert ulovlig" til "Vi betaler for å kopiere lovlig"? spør EFN blant annet.

Av Elektronisk Forpost Norge

EFN finner ikke mindre enn seks hovedinnvendinger mot forslaget om å kreve at brukeren må vite at kopieringsgrunnlaget er lovlig for å få lov til å kopiere.

1. Om §11 nytt tredje ledd (lovlig eksemplargrunnlag) bør bemerkes at dette ikke er et krav i EUCD, og at det er mulig krav for 3-stegs-testen etter Bern-konvensjonen.

2. EFN forstår at en kopi som er lovlig fremstilt vil være lovlig kopieringsgrunnlag for venner og bekjente (privatbrukskopiering). I så fall vil det være lovlig å dele informasjonen med venner/familie som igjen kan dele den med andre, men veldig få vil ha kvittering for å bevise at det er lovlig. Og hvem samler vel på slike kvitteringer? Det blir umulig å vite om en kopi er lastet ned fra Internett fra noen ukjente eller fra noen venner. Hvor skal bevisbyrden ligge i slike saker?

Det finnes også mange tilfeller der opphavspersonen ØNSKER at filer skal deles og nettopp derfor legger dem ut på Nettet. Et uoverstigelig problem med et eventuelt krav til "lovlig kopieringsgrunnlag" blir dermed at det aldri vil være realistisk mulig over tid å bevare bevis på at grunnlaget for den nåværende kopien var lovlig. Det er knapt nok realistisk på kort sikt.

Å kreve at den som kopierer må vite at kopien det kopieres fra er lovlig, er derfor et snikangrep både på fildeling og legitim kopiering av eksemplarer man ikke selv eier. Det er en måte å gjøre kopiering til noe suspekt på -- "skyldig inntil det motsatte er bevist".

Forbrukeren kan ikke holdes ansvarlig for originalen han eller hun kopierer fra, dvs. originalen kan ikke eller bør ikke avgjøre hvorvidt den enkeltes kopiering er lovlig eller ikke. Dersom originalen er en ulovlig kopi, må den som har laget den ulovlige kopien holdes ansvarlig for den, og ikke den som i god tro kopierer fra denne igjen. Dersom det skal kreves at grunnlaget for kopier skal være lovlig, vil det også kreves at dette skal bevises. Når dette er umulig, kan en se for seg scenarier der nesten all kopiering er forbudt, et moderne motstykke til den politisk motiverte sensuren i diktaturstater.

3. Kravet om lovlig eksemplargrunnlag gjelder for all lovlig bruk som er hjemlet i 2. kapittel. Dette gjelder også for den nye §11a som omhandler lovlig fremstilling av eksemplar som er av flyktig karakter.

Slik EFN tolker lovendringen, så vil det dermed være ulovlig å skape flyktige eksemplarer av et ulovlig eksemplargrunnlag i forbindelse med all lovlig bruk hjemlet i 2. kapittel. Datamaskiner og annet digitalt utstyr som for eksempel en digital fax-maskin, tekst til tale-verktøy for blinde og utstyr brukt for kringkasting fungerer slik at de alltid skaper flyktige eksemplarer i blant annet internt arbeidsminne. Dette vil da medføre at all lovlig bruk av åndsverk hjemlet i kapittel 2, selv de avgrensningene som i seg selv ikke omfatter eksemplarfremstilling, krever lovlig eksemplargrunnlag hvis man benytter seg av digitalt utstyr for å kunne nyttiggjøre seg den lovlige bruken.

For å ta et eksempel -- si at noen lekker et dokument som er av offentlig interesse til en televisjonskanal, og denne ønsker å gjengi hele eller deler av dette i en reportasje. Selv om selve visningen av verket er lovlig etter 2. kapittel §25, så vil det nødvendigvis oppstå midlertidige eksemplarer i utstyret som er brukt for å kringkaste reportasjen -- og siden kopieringsgrunnlaget da er ulovlig, så vil alle disse midlertidige/flyktige eksemplarene være et brudd på Åndsverkloven. Hvis denne tolkningen av lovendringene er korrekt, så vil dette ha betydning langt ut over bruk som er hjemlet i §12. EFN mener at dette neppe kan være i samsvar med 3-stegs-testen i Bern-konvensjonen. EFN etterlyser i denne sammenheng en bedre forklaring på hva som omfattes av midlertidige/flyktige kopier.

4. En slik lov kan ikke håndheves og vil undergrave respekten for loven blant folk flest.

Til 3.4.1.2 på side 25 i høringsutkastet, om "Lovlig kopieringsgrunnlag": I mange situasjoner vil det være vanskelig å med noe nær tilnærmet sikkerhet bringe det på det rene hvorvidt det opprinnelige kopieringsgrunnlaget var en lovlig fil. Dette gjelder ikke bare i forbindelse med materiale lastet ned fra Internett, selv om det muligens er det første man tenker på i denne forbindelse. Over tid kan det i en rekke aktuelle situasjoner oppstå dokumentasjonsproblemer med hensyn til å vise at et digitalt innhold er kopiert med lovlig grunnlag, fordi kjøpskvitteringer eller annen dokumentasjon forsvinner. Her vil heller ikke fravær av rettighetsinformasjon være noen absolutt pålitelig rettesnor, selv om det stilles krav om at slik informasjon skal inkluderes i eller ledsage verket. Tvilstilfellene vil være mange. I noen tilfeller kan det tenkes at en opphavsperson faktisk ønsker at eksempelvis en musikkfil han/hun har laget skal spres på fildelingsnettverk eller på annen måte, med den bevisste hensikt å markedsføre sin kreative virksomhet. I det hele tatt bør det erkjennes, og tas konsekvensen av, at det ofte er problematisk for det enkelte individ å i hvert enkelt tilfelle vurdere om kopieringsgrunnlaget er lovlig. Det må advares mot at man gjennom lov gjør det til utgangspunkt at det meste er ulovlig, ikke minst fordi en slik bestemmelse med stor sannsynlighet kommer til å oppfattes som urimelig og dermed lede til svekket respekt for loven.

5. Videre ber EFN departementet klargjøre følgende spørsmål: Hva er et "lovlig eksemplar"?

Er det loven i det landet der serveren er plassert som avgjør? I så fall kan f.eks. en nasjon med svake eller minimale opphavsrettigheter bli populært som serververt. En kan leie seg serverplass i et land ut fra opphavsrettslovgivningen i landet. Dersom det blir lovlig å kopiere fra en "lovlig fremstilt kopi" fra utlandet skal da norske domstoler vurdere hvorvidt det er en lovlig fremstilling ifølge lovverket i det landet serveren står i? Eller er det slik at det må foreligge en rettskjennelse fra dette andre landet om at det er ulovlig publisert? I såfall vil det bare være store aktører som kan få erklært det ulovlig. Hva da med likhet for loven? Og hvordan vil det forholde seg om noen fra et tredjeland velger å trykke "send this page to a friend" til en norsk borger fra for eksempel nettstedet http://commondreams.org/headlines03/0508-03.htm, der det finnes en tekst som er lovlig utgitt i England, men som er publisert i USA uten tillatelse og som altså bryter amerikansk lov. Bryter en norsk borger loven ved å se på -- eller kopiere fra -- denne siden?

Dette vil lett bli en minefelt om man ikke trekker opp en del retningslinjer før sakene kommer opp, og hvordan skal den jevne bruker kunne vite om det dreier seg om et lovlig eller ulovlig eksemplar i slike tilfelle?

Hva med å besøke nettsider i land som Østerrike, Russland, Sealand og andre som har kortere vernetid for opphavsrett enn Norge, da risikerer brukeren uforvarende å treffe på materiale som fortsatt er opphavsrettsbeskyttet etter norsk lov, materiale som det da lages en flyktig/midlertidig kopi av i maskinens minne, og dermed bryter brukeren norsk lov. Et nettsted kan jo også være satt opp til automatisk å sende en bruker til en nettjener i et annet land (enn der serveren står) og dermed føre til at brukeren uforvarende
kommer til å bryte norsk lov dersom dette punktet blir tatt inn i loven.

6. Et annet og nytt EU-direktiv som kommer vil eksplisitt kreve at kopieringsgrunnlaget IKKE behøver å være lovlig, og begrunnelsen for dette er nettopp å ivareta bedre balansen mellom opphavsrettsinnehaver og forbrukerrettigheter. (EU-forslaget til direktiv om håndhevelse av immaterielle rettigheter, http://europa.eu.int/comm/internal_market/en/intprop/news/ .)

I en oppsummering av forslaget heter det blant annet: "Although considerable injury to rightholders can be caused by an individual via his/her computer linked to the internet, it is not in the interest of rightholders to spend a lot of time and money in litigation to catch offenders who are simply sharing a few files with a handful of friends. The proposed Directive aims to strike a fair balance between the interests of rightholders and legitimate users of intellectual property on the one hand and the wider opportunities the internet offers to consumers on the other, by focusing on commercial infringements or those which most damage rightholders' interests. It is not aimed at allowing the prosecution of large numbers of individuals using peer to peer (P2P) networks for casual file swapping." (http://news.zdnet.co.uk/story/0,,t269-s2129768,00.html)

Dette betyr at hvis KD vedtar forslaget om å påby lovlig kopieringsgrunnlag, vil man måtte vedta å endre Åndsverkloven på nytt enda en gang igjen når dette EU-direktivet kommer. EFN ber derfor om at dette leddet utredes grundigere, eller aller helst strykes.

2.2 FORBRUKERLOVGIVNING OG KONTRAKTSVILKÅR

Side 10: "Departementet vil samtidig peke på at visse forbrukerinteresser må ivaretas først og fremst i annen lovgivning, f.eks. i forbrukerlovgivningen når det gjelder f.eks. spørsmål om kontraktsvilkår."

EFN savner en grundigere gjennomgang av problematikken rundt massemarkedskontrakter i høringsutkastet. Slike kontrakter er i dag vanlig på programvare og vil i fremtiden også bli utbredt når det gjelder åndsverk publisert digitalt. Det var tidligere ikke normalt med avtaler som søker å begrense de rettigheter man som privatperson har til bruk av åndsverk (eksemplarrettighetene, jfr. punkt 1.1 ovenfor), så man har ikke tidligere måttet ta stilling til om slike kontrakter kan forrykke balansen i Åndsverkloven.

Det er EFNs syn at en slik beskyttelse mot forrykking hører hjemme i Åndsverkloven -- som spesifikke tillegg til eksisterende unntak som fastsetter at de ikke kan fraskrives ved avtale -- og ikke som generelle bestemmelser i for eksempel forbrukerlovgivningen.

Dette er også i samsvar med dagens Åndsverklov §39h og §39i, der det fastslås at enkelte rettigheter til bruk av programvare ikke kan fravikes ved avtale. (Se også vedlegg, EFNs lovforslag.)

2.3 AVGIFT PÅ LAGRINGSMEDIER

Høringsutkastet foreslår to mulige modeller for kompensasjon for musikknedlasting: over statsbudsjettet og som en avgift på lagringsmedier (heretter kalt "CD-avgift" da de argumentene som gjelder for CD-plater også vil gjelde for andre digitale lagringsmedier). I utgangspunktet ser ikke EFN noe behov for kompensasjon, da musikknedlastingen så langt har fungert som gratis reklame for plateselskapene og ført til økt salg av CD-plater, ikke det motsatte. Se avsnitt 2.8 nedenfor om musikknedlasting.

Dette kan tenkes å endre seg over tid, og det kan uansett være politisk umulig å unngå ekstrainntekter til plateindustrien, så mye som de lykkes med å rope "ulv" nå. I så fall går EFN subsidiært inn for finansiering over statsbudsjettet. Grunnen til dette er todelt: én god grunn for statsbudsjettet, og flere gode grunner mot CD-avgift. Argumentet for å ta det over statsbudsjettet er at da får man en årlig gjennomgang av og oppmerkomhet på de beløpene som går med til dette. Etterhvert som de virkelige tallene og virkningene av musikknedlasting blir kjent, og det hysteriet som plateselskapene til nå har greid å hisse opp blir dempet ned og gjennomskuet slik at det politiske klimaet endres, vil finansieringen over statsbudsjettet legge seg på et riktig nivå eller eventuelt kunne avskaffes.

Når det gjelder avgiften på lagringsmedier, finnes følgende argumenter imot:

1. Det er som sagt ikke dokumentert at det eksisterer et problem, idet plateselskapene har greid å øke salget, selv i konkurranse med nye medier som DVD og dataspill.

2. Lagringsmediene brukes til mye annet enn musikk. Plateselskapene henviser til Gallup-undersøkelser av
privatpersoner som sier at de bruker 70 % av uinnspilte plater til å kopiere musikk. Men platesalget til bedrifter (som bruker platene til datalagring) er større enn privatmarkedet. Hvorfor skal norske bedrifter bli en melkeku for internasjonal musikk- og filmindustri?

3. Små, ukjente eller uavhengige artister og plateselskap gir ut sine verk på sine egne plater. Når disse er avgiftsbelagt, så er effekten at de små aktørene betaler en "lykkelig-som-liten"-skatt til de store. Akkurat motsatt av hvordan det burde være. En slik avgift vil altså skade deler av musikkbransjen, og da nettopp de sårbare, uavhengige, innovative elementene i bransjen. Hva vil departementet gjøre for dem i musikkbransjen som blir skadet av en avgift? Tilsvarende vil norske filmskapere komme til å betale avgift til internasjonal filmindustri/Hollywood som følge av et slikt avgiftsregime.

4. Opphavsrettsinnehavere som driver med annet enn musikk og film -- f.eks. fotografer, grafiske designere, foredragsholdere, programmerere, forfattere, tegnere, m.fl. -- vil da betale en skatt til musikk- og film-industrien hver gang de skal lagre eller distribuere sine egne verk på et digitalt lagringsmedium. Hvorfor skal norske skapende mennesker bli en melkeku for internasjonal musikk- og filmindustri?

5. Mange lagrer altså egenprodusert innhold på CD-plater eller andre lagringsmedier. Hvorfor skal disse som rettighetshavere av det de legger inn på sine egenproduserte CD-plater, betale en avgift som skal forvaltes til ANDRE artister og rettighetshavere? Hvorfor skal upubliserte forfattere/musikere/kunstnere betale penger til publiserte forfattere/musikere/kunstnere for å kunne lagre sitt eget materiale? Er ikke dette en diskriminering av de nye, ukjente eller uavhengige til fordel for de etablerte?

6. Hvorfor er det bare utøvere og rettighetshavere av musikk og film som skal få vederlag? Det finnes andre grupper innholdsprodusenter hvis innhold blir kopiert, lovlig og ulovlig, men disse er fullstendig utelatt som mottagere av pengene som kreves inn fra avgiften. Er ikke disse innholdsprodusentene like verdifulle eller verdige til å få vederlag, hvis man først skal innføre et vederlag?

7. Det er (litt) forskjell på lagringsmedier. CD-plater kan bli brukt til å lagre musikk. Harddisker kan bli brukt til å lagre musikk. Zipdisker, Minidisc, Dat-kassetter, CD-RW, disketter og mye annet kan også brukes til dette formålet. De fleste av disse mediene kan tilogmed "fylles opp" flere ganger. Skal man betale en avgift på alle medier som teoretisk kan brukes til å lagre musikk? Skal medier som kan skrives over/kopieres mange ganger belastes med tilsvarende mange/høye avgifter i forhold til lagringsmedier som bare kan skrives én gang? Hvis det kun er CD-plater som skal avgiftsbelegges vil produsenter og distributører av andre lagringsmedier få et konkurransefortrinn, da har man et eksempel på konkurransevridning. Skal man avgiftsbelegge alle lagringsmedier? I såfall kommer man fort opp i store problemer med teknologiske premisser som stadig endrer seg. Billige lagringsmedier er en av flere drivkrefter bak mye teknologisk innovasjon. Dersom man ønsker å bremse denne innovasjonen, kan man øke kostnaden. Dersom man gjør dette bør man imidlertid ha et visst håp om at det man får igjen for bremsingen på ett eller annet vis er mer verd enn det som tas. Det er vanskelig å se at det er tilfelle her.

8. Er det riktig å ha avgift på sikkerhet/back-up? Mange benytter CD-plater til å ta regelmessig back-up av egne data. Med en avgift vil det antakelig koste det dobbelte å utføre denne operasjonen, noe som kan føre til at det tas færre sikkerhetskopier. Andre alternativer er ofte dyrere eller mer tungvint i bruk. Sikkerhetskopiering er viktig både på individ- og samfunnsnivå, og burde heller stimuleres enn hemmes - kanskje det kunne være en tanke at utstyr og utgifter til datasikring burde kunne skrives av på skatten? Iallfall vil det føre helt galt avsted å avgiftsbelegge sikkerhetskopiering.

9. Det finnes allerede en del CD-plater der det er lagt inn en avgift. Dette gjelder "audio CD"-plater, som er merket med "Audio Data Only", og som koster mer enn vanlige CD-plater. Avgiften går til forskjellige plateselskaper og artister. Vil disse bli underlagt et dobbelt avgiftsregime? Hvordan har departementet tenkt å unnta disse fra et evt. nytt avgiftsregime?

10. Er det riktig å ha avgift på programvare som er fri eller gratis? Mye av CD-bruken utgjøres av distribusjon av programvare som er fri eller gratis eller begge deler. Dette er programvare som distribueres for å gjøre folks hverdag enklere, bedre og friere, ofte ut fra idealistiske målsetninger og tanker hos dem som produserer og distribuerer programvaren. Det er urimelig at disse skal betale avgifter til andre for sitt arbeid. Da burde det heller være slik at de fikk en del av inntektene fra avgiften.

Med andre ord, dersom man skal ha en CD-avgift, så bør en andel av denne, f.eks. 5 %, gå til foreninger og stiftelser som arbeider for å fremme fri programvare. Dersom man skal ha en CD-avgift, så må f.eks. Linux i Skolen og Norwegian Unix User Group representeres i forhandlingene om fordelingsnøklene, på lik linje med musikk- og plateselskaper.

11. Kan man innføre en slik avgift uten å samtidig å tillate privatkopiering? Hvor langt er egentlig steget fra "Vi betaler fordi det blir kopiert ulovlig" til "Vi betaler for å kopiere lovlig"? Det var dette som var poenget med Kassettavgiftsfondet. Ved å innføre en avgift gir man samtidig folk rett til å kopiere. Det er dette som er det store argumentet for en avgift som burde kunne samle interessene til både artister, opphavspersoner, kunder og brukere. Men idag ser vi at mange store musikkselskaper og innholdsdistributører søker å belegge sine plater med kopi- og avspillingssperrer -- tekniske sperrer av varierende kvalitet som hindrer brukerne i både lovlig og ulovlig bruk av platene, samtidig som det i økende grad lobbyes frem nye lover som gjør det forbudt med strenge straffer å omgå sperrene. Dersom det skal vedtas en CD-avgift, må det også vedtas at det er forbudt å produsere og selge CD-plater med slike sperrer i Norge, eller iallfall at plater med slike sperrer er unntatt fra kompensasjonsordningen. Men kartellene vil ha BÅDE kopisperre OG kopiavgift. Det sier f.eks. Sæmund Fiskvik i IFPI Norge rett ut på Ballade.no. Først skal altså brukeren hindres i å kopiere, og deretter skal hun betale avgift for det hun ikke fikk lov til å kopiere. Og selv om Fiskvik skulle ha sagt noe annet, så ville neppe multinasjonale plateselskaper ha fjernet de tekniske sperrene på platene sine fordi om Norge innfører en kopiavgift.

EFN er ikke prinsipielt imot en CD-avgift. Det virker rimelig å betale et par femmere per CD-plate for å kunne kopiere den full av musikkfiler. Men en evt. CD-avgift må ta hensyn til og finne en løsning på problemområdene ovenfor (og tilsvarende problemer for andre lagringsmedier). Videre spares jo distribusjonskanalene for en del belastning (arbeid, utgifter og tid ved produksjon og transport av CD-plater) når kundene produserer og transporterer selv, og dette representerer jo også en pengeverdi. Derfor bør ikke avgiften bli for høy. Butikker som selger ferdig innspilte CD-plater vil merke konkurransen fra nye distribusjonskanaler, men det kan ikke være noen politisk oppgave å subsidiere eller forfordele en forretningsmodell fremfor en annen. De 'gammeldagse' platebutikkene må bare finne seg i å konkurrere med nye butikker som selger musikk over Nettet der kundene laster ned musikken og evt. brenner den på CD-plater selv. Butikkene så vel som plateselskapene må også finne seg i konkurranse fra uavhengige artister og grupper som produserer og selger musikken sin selv, uten å bruke distributører og butikker som mellomledd.

Sagt på en annen måte: Lyd- og kassettavgiftsfondet har fungert så godt fordi det også var et kulturpolitisk instrument. Dette elementet ser ut til å være fraværende eller underrepresentert i forslaget om avgift på lagringsmedier slik forslaget foreligger i sin nåværende form. (I tillegg kommer naturligvis at uinnspilte audiokassetter så godt som utelukkende ble brukt til musikk.) En CD-avgift er en form for statistisk prising som hindrer overvåkning av enkeltindividers bruk av forskjellige typer lagringsmedier. Om den er riktig utformet vil den sikre virksomhetskritiske inntekter for kunstnere med mer. Dette er mindre ille enn f.eks. ingen prising der de som faktisk gjør jobben ikke får en krone, mens folk skal ha alle fordelene av å kopiere opphavsrettslig materiale. Det finnes mange former for statistisk prising. Det finnes mange måter dette kan forvaltes av f.eks. dataprogrammer som ut fra forhåndsbestemte fordelingsnøkler kan sikre inntektene til utøvere.

Samtidig er det et problem at prisen på CD-plater i utgangspunktet er altfor høy. En vinylplate kostet 30-40 kroner å lage, og ble solgt for under 100-lappen. En CD-plate koster rundt 5-10 kroner å lage, og koster 200 kroner i butikken. Dessuten vil musikkdistribusjon over Internett komme til å kutte kostnadene ved CD-produksjon ytterligere, noe også medieindustrien selv vil få glede av. Det virker som om den største frykten hos plateselskapene er at artister mye enklere kan nå kundene direkte via Nettet, og derved fjerne mellomleddet.

En CD-avgift kan være et alternativ til stykkprisbetaling, som har betydelige ulemper både overvåkningsmessig, kostnadsmessig og teknisk. Det vanlige til nå er at massemedier betaler artister etter spilletid og andre ting som i prinsippet er statistisk prising. Dette er mindre ille enn om en skulle finne ut og kontrollere hvem som til enhver tid spiller hva.

Å avgiftsbelegge lagringsmedier er langt å foretrekke fremfor å restriksjonsbelegge hvert enkelt produsert eksemplar av programvare, film, musikk, bøker og annen digital informasjon. Dette er et spørsmål som må diskuteres, fordi finansieringen kan skje på flere måter som ikke trenger å gjensidig utelukke hverandre.

I stedet for å forlange kopisperrer og forbud, tvangsregistreringer, og andre restriktive tiltak som rammer
brukerne, kan man heller utarbeide en statistikk over antall kopier, og la denne danne grunnlag for en avgiftfastsettelse på lagringsmedier og datautstyr som kan brukes til kopiering. Dersom avgiften er generell og omfatter mange typer utstyr, unngår man at bestemte komponenter blir uforholdsmessig dyre pga. avgiften. I
tillegg må man passe på at lokale (norske) og små, ukjente skapere ikke tvinges til å subsidiere de store, og ditto for de som arbeider med andre typer verk enn musikk og film. Hvis disse problemene med det eksisterende avgiftsforslaget kan løses, kan en avgift fungere. Men statsbudsjettet virker som en enklere løsning, som også vil være lettere å justere fra år til år.

2.4 REGLER FOR KONSUMPSJON

"Fordi EØS-avtalen ikke omfatter felles handelspolitikk innebærer dette at Norge står fritt til å velge konsumpsjonsregler, og dermed foranlediger ikke direktivet endringer i norsk lov på dette området. Ved innlemmingen av direktivet i EØS-avtalen gjelder en tilpasningstekst til direktivet på dette punkt. Hovedregelen om internasjonal konsumpsjon foreslås videreført uendret i åndsverkloven."

EFN støtter høringsutkastets forslag om at hovedregelen om internasjonal konsumpsjon av distribusjonsretten videreføres uendret. I høringsutkastet side 13 sammenlignes regional konsumpsjon med parallellimport. En viktig forskjell er at ved en regel om regional konsumpsjon så er det ulovlig å importere verk fra utenfor regionen til Norge selv om det ikke eksisterer noen europeisk utgivelse av verket. EFNs syn er at dette ville ha vært meget uheldig, da det slett ikke er uvanlig at det ikke utgis europeisk utgave av et verk. Man ville da fått en situasjon hvor det var ulovlig å importere et verk, samtidig som det ikke er tilgjengelig for salg i Europa. (Noen eksempler kan være: Animé (japansk tegnefilm), amerikanske B-filmer, innvandrere som har vanskelig for å få tak i digitale verk fra sitt hjemland.)

2.5 OMVENDT UTVIKLING
Høringsutkastet inneholder uklarheter om omvendt utvikling i to avsnitt som begge står på side 63, etter hverandre. Begge avsnittene omhandler begrepet omvendt utvikling, et begrep som kun forekommer i disse to avsnittene i hele høringsutkastet.

Avsnitt nr. 1: "Et særlig spørsmål oppstår i forhold til såkalt omvendt utvikling (reverse engineering eller dekompilering). Ved omvendt utvikling forstås en adgang for rettmessig bruker av et datamaskinprogram til å gjøre seg kjent med koden i programvaren for å kunne utvikle egen programvare som kan samvirke. Adgangen følger av åndsverkloven § 39i. Det er en forutsetning at brukeren har rettmessig adgang til programvaren han vil gjøre seg kjent med koden til."

Her gir departementet uttrykk for en for ensidig oppfatning av hva omvendt utvikling er for noe der omvendt utvikling reduseres til dekompilering. Omvendt utvikling betyr at en skaper seg kunnskap om et program og dets formater uten kjennskap til hverken format eller koden til programmet. Hadde man hatt kjennskap til et ordentlig dokumentert format så hadde det ikke vært nødvendig med å drive med omvendt utvikling. Omvendt utvikling er det som på engelsk kalles reverse engineering.

Det finnes to typer av omvendt utvikling:

1. Å Studere et program ved å studere input, output og oppførsel. Deriblant å studere det binære filformatet og hvordan systemet lagrer input. Det er jo ofte et filformat en er interessert i å samvirke med.

2. Å dekompilere kode der en får ut en begrenset kildekode (source), som en kan bruke til å få ut kunnskap om hvordan et dataprogram fungerer. Typisk her er at en bruker en disassembler på en binær programvarefil og får tilbake en slags assembler kode. En kan også fortsette og få ut høynivå programkode. Det å bruke dekompilering som plagiat er helt feil og noe EFN tar avstand fra, og dette er heller ikke et eksempel på omvendt utvikling. Dekompilering er bare omvendt utvikling når det brukes til å lage dokumentasjon.

Etter å ha lest paragraf §39i forstår EFN at departementet egentlig her snakker om dekompilering og ikke om omvendt utvikling generelt. Omvendt utvikling generelt omfattes ikke av §39i. EFN foreslår at departementet fjerner avsnittet eller eventuelt bare henviser til §39i uten bruk av ordene reverse engineering, omvendt utvikling eller dekompilering.

Avsnitt 2: "En adgang til omvendt utvikling vil imidlertid ikke hjemle utvikling av programvare hvis funksjon er å muliggjøre tilgang til et innhold som styres (sperres eller begrenses) av et program. Rettighetshaver bestemmer over spredningen av sitt verk, også i måten spredningen skjer, og i hvilke formater han ønsker å tilby. Han kan gjennom avtaler med utstyrsprodusenter beslutte at verket kun skal gjøres tilgjengelig på bærere som lar seg avspille på lisensiert utstyr. Når formålet med omvendt utvikling av programvare er å skaffe seg tilgang til innholdet som styres av det program man gjorde seg kjent med, kan dette altså ikke hjemles i bestemmelsen i § 39i."

EFN har flere kommentarer til dette:

1. Første setning strider mot det som ellers flere steder uttrykkelig er lov, nemlig at en skal kunne spille av på en hvilken som helst avspiller, det er bare kopisperrer en ikke har lov til å bryte.

2. Den første setningen er dessuten flertydig og uklar. Den velvillige tolkningen er at det er kopisperrer på et verkseksemplar en mener med et innhold styrt av et program, men det er jo ikke det det står der. Den kan også tolkes slik at hvilket som helst innhold som en får tilgang til ved hjelp av et program så er dette innholdet styrt av dette programmet. Dette vil sammen med setning nr. 2 bety at formateiers rettigheter veier tyngre enn og overstyrer innholdseiers. Dersom en har brukt et program som f.eks. tekstbehandleren Microsoft-Word så innebærer dette at fordi produsenten av programvaren ikke ønsker at innholdet skal være tilgjengelig i noe et annet format enn MS-Word-formatet så skal brukeren nektes å konvertere sitt eget innhold til et annet format enn MS-Word-formatet. Dessuten, de fleste tekstbehandlingsprogrammer har i dag importmuligheter fra andre formater -- ønsker departementet å forby dette og dermed forby de vanligste tekstbehandlingsprogrammene som i dag er i bruk?

3. EFN er sterkt uenig i 2. setning av avsnittet (jfr. Innledningen ovenfor, punkt 1.1.-1.3).

4. Setning nr. 3 er umulig, alle bærere lar seg avspille på både lisensiert og ikke lisensiert utstyr. Igjen -- loven dreier seg om kopisperrer og ikke avspillingssperrer.

5. Den siste setningen er uklar, men det går helt klart ut på å hindre brukeren i å spille av dataene sine på andre systemer, noe som andre steder er uttrykkelig lov. EFN ber departementet om å stryke hele avsnittet. Subsidiært standpunkt: Selv om EFN i utgangspunktet ikke godtar det prinsippet som kommer til uttrykk i setning nr. 2 er det her vesentlig å redde norske samfunnsinteresser -- derfor gir EFN uttrykk for en subsidiær oppfatning om setningen er for generell. Dersom dette prinsippet skulle bli stående ville det virke ødeleggende på norsk samfunnsliv og næringsliv. Bakgrunnen for loven var at EUCD/EØS-avtalen krever en sterkere beskyttelse av film og musikk, da kan en jo begrense kravet til disse to sjangerne. Denne avgrensningen fremgår flere steder i høringsutkastet og en fin oversikt på den avgrensningen en har tenkt seg ser en øverst på side 96, om Endringsforslag for åndsverklovens §12 tredje ledd. Det ville være bra for næringslivet og samfunnet om dokumenter og audiovisuelle uttrykk som hverken er kunstnerisk orientert eller har med underholdning å gjøre slipper unna prinsippet i setning nr. 2. Altså at loven setter grenser for spredning der kopiering til privat bruk er tillatt og at det ikke finnes noen begrensninger på formatsiden.

2.6 FREMMED HJELP
Høringsutkastet skriver flere steder om fremmed hjelp. Nederst på s. 27 i høringsutkastet: "Det redegjøres så for et forslag om å innføre forbud i § 12 mot bruk av fremmed hjelp ved kopiering av musikkverk og filmverk. Dette forslaget er ikke en følge av direktivet, men et forslag som vil bringe norsk rett i samsvar med de øvrige nordiske lands lover på dette punkt." Det går her klart frem at dette ikke er noe som Stortinget må vedta på grunn av EØS-avtalen.

Definisjonen av fremmed hjelp er gitt i lovverket og er gjengitt på s. 28 i høringsutkastet: "Det fremgår av Ot.prp. nr. 15 (1994-95) side 110 at det anses som fremmed hjelp når den som initierer privatkopieringen får "hjelp til selve eksemplarfremstillingen av noen som befinner seg utenfor vedkommendes familie eller vennekrets".

Det er vel opplagt at grensen for vennekrets i flere situasjoner er uklar. Lenger ned skriver departementet "Selvbetjent bruk av utstyr som ens arbeidsgiver stiller til rådighet" er ikke bruk av fremmed hjelp. Hva hvis en får hjelp av en kollega til denne kopieringen? På side 29 i høringsutkastet står det i klartekst hva departementet foreslår: "Departementet foreslår en endring i § 12 slik at det innføres forbud mot bruk av fremmed hjelp ved privat eksemplarfremstilling av musikkverk og filmverk på linje med det som gjelder for "gjenstander av kunsthåndverk og kunstindustri, skulptur, billedvev eller kunstnerisk gjengivelse av andre kunstverk"."

EFN finner ingen gode argumenter for dette forslaget, men derimot en del argumenter mot:

1. Dette forslaget vil ramme usosialt, det vil innføre i norsk lov et forbud mot at mennesker skal hjelpe hverandre. Det er en diskriminering mot eldre mennesker eller mennesker med mindre ressurser. Dette vil hindre ikke bare biblioteker, men også eldresenter og frivillighetssentraler i å ha en CD-brenner der en kan få hjelp til å få utført kopieringen av andre.

2. Akkurat dette har ingen økonomisk betydning. De som driver med ulovlig kopiering trenger ingen fremmed hjelp fra andre. De driver heller ikke med å gi bort gratis eksemplarer av CD-plater. I den grad det kan være noe problem her måtte det være om noen la ut en fil med musikkmateriale på Internett -- men det har i såfall ingenting med fremmed hjelp å gjøre.

3. Departementet kommer også inn på problemstillingen knyttet til biblioteker: "Endringsforslaget må også ses i sammenheng med at datamaskiner med Internett-tilgang vil være tilgjengelig bl.a. i biblioteker." Til dette er å si at for datamaskiner med Internett-tilgang på biblioteker så anbefales det at de ikke har CD-ROM-spiller eller andre masselagringsenheter. La dem være lukkede bokser, med nettverkstilgang. CD-brenneren kan tilsvarende være en avgrenset boks uten nettverkstilgang. Dersom biblioteket driver utlån av CD-plater uten kopisperre så bør de muligens ikke ha en CD-brenner tilgjengelig for allmennheten. Tilsvarende problemstillinger har vi for filmer og utleievirksomhet.

4. Kravet om fravær av fremmed hjelp med musikkverk og filmverk i §12, er ikke et krav fra EU-direktivet, kun en harmonisering med andre nordiske land. Dvs. at Norge står fritt til å avstå fra dette kravet. EFN går inn for at bruk av fremmed hjelp skal være tillatt for privat eksemplarfremstilling av eksemplar som en eier selv. Det skal være lov å hjelpe naboen.

2.7 FILDELING VIA INTERNETT

Man snakker meget om fildeling på Internett. Det er hevet over tvil at dette er en realitet, og at det skjer i betydelig omfang. Imidlertid er det viktig å gjøre det klart at Internett ikke er noen forutsetning for spredning av opphavsrettslig vernet materiale. For øvrig bør man generelt være forsiktig med å omtale enkeltteknologier, og heller vurdere overordnede prinsipper. Internett er kun ett, om enn sentralt, eksempel på nettverksteknologi.

De som ønsker øket overvåkning av Nettet for å forhindre spredning av ulovlig kopiert materiale forfeiler sitt angrepspunkt. Dette fordi Nettet like lite er en forutsetning for spredning som det er for å spre alkohol og sigaretter, som er velkjente og klassiske smuglervarer. Selv i et scenario der all aktivitet på Nettet kartlegges kommer digitalt opphavsrettsbeskyttet materiale til å kunne spres videre på samme måte som andre smuglervarer. Faktisk enda lettere, ettersom en i dag kan få for eksempel små USB-stikker som er mindre enn en fyrstikkeske og veldig mye mindre enn en spritflaske eller en kartong med tobakk, men som rommer mange gigabyte med data. Poenget med dette er å bidra til å fjerne overfokuseringen på Nettet og gjøre det klart at selv ikke den mest omfattende overvåkning vil kunne hindre at folk deler informasjon. Tvert i mot; et overvåket nett vil for alvor kunne sette fart i en privat og for kommersielle pirater svært lukrativ smuglervirksomhet som i effektivitet (små USB-stikker er mye lettere å smugle enn spritflasker og tobakkskartonger) langt overgår hva vi har sett m.h.t. smugling av konvensjonelle fysiske smuglervarer.

At Internett per i dag står som den "store" arenaen for distribusjon av opphavsrettsbeskyttet digitalt innhold skyldes en rekke faktorer som ikke er gitt. Selv om det er aller enklest og raskest å sende digitale filer gjennom nettverk gjør den samme teknologien at det samtidig er meget enkelt å distribuere det på annet vis fordi svært små informasjonsbærere kan innholde svært store datamengder. Dersom smuglerne/piratdistributørene finner internett-distribusjon for risikofylt vil de finne nye kanaler, presis slik sprit- og tobakksmuglerne alltid har gjort.

2.8 MUSIKKNEDLASTING: ET GODE
"Vi må ikke glemme hva dette dreier seg om, hele platebransjen er i en global krise på grunn av ulovlig kopiering", sier Per Eirik Johansen i EMI Music Norge. Dette er tom og feilaktig skremselspropaganda. Det er slett ikke påvist at fildeling eller musikknedlasting via Internett har skadet platesalget. Tvertimot, mye tyder på at fildeling per idag har en stikk motsatt effekt. Altså at nettoeffekten av fildeling av musikk til nå er en ØKNING i platesalget, og ikke en reduksjon.

"Til og med oktober i år [2002] er det solgt 12 prosent flere plater i Norge enn i fjor, melder NRK Musikk. Det er 1.1 million flere album." (http://www.dagbladet.no/kultur/2002/11/25/354724.html)

Det har skjedd en nedgang i totalsalget av CD-plater med musikk på ca. 10-15 %. Det er svært usannsynlig at nedgangen skyldes fildeling. Det er mer sannsynlig at det skyldes andre faktorer. Ifølge en rapport fra Forrester Research er økonomiske nedgangstider og konkurranse fra andre medier som DVD-film og videospill viktige årsaker til nedgangen. Forrester sier også at platebransjen ville få vekst om de gjorde det mulig å finne, kopiere og betale for musikk via fildelingstjenester. (http://www.itavisen.no/art/1299290.html)

Enda viktigere er det at det produseres færre CD-plater enn før - musikkindustrien har kuttet produksjonen med 25 % de siste to årene, ifølge undersøkelser gjort av George Zieman. Bransjeorganisasjonen RIAA (Recording Industry Association of America) har hemmeligholdt disse tallene. Nedgangen i totalsalget skyldes dermed hovedsakelig at det er utgitt færre titler, mens det faktisk har vært en økning i gjennomsnittssalget av hver tittel. Hadde antall produserte titler vært det samme ville dette ha tilsvart en økning i totalsalget, ikke en nedgang. (http://www.theregister.co.uk/content/6/28588.html)

For øvrig er det feil å se på CD-salget isolert. De senere årene er det blitt mer og mer vanlig å kjøpe musikk på DVD (enten på audio-DVD eller sammen med video på DVD). Da er det lite aktuelt å kjøpe en separat CD-plate i tillegg. Det riktige må derfor være å se på salget av CD-plater og musikk på DVD under ett. Totalsalget av musikk på CD + musikk på DVD viser en nedgang som er mindre enn nedgangen i økonomien (altså en relativ økning i totalsalget): http://archive.salon.com/tech/feature/2003/02/01/file_trading_manifesto/index.html

Musikknedlasting analyseres i Thomas Gramstads artikkel, "Musikknedlasting: et umistelig gode for musikere og artister" på Ballade.no, http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2003031709455580165255 , der konklusjonen er:

"... at det per idag ikke finnes noe som helst grunnlag for å hevde at fildeling eller musikknedlasting til nå har skadet CD-salget, derimot finnes det en rekke indisier for og grunner til å tro det motsatte. Plateselskapene har alltid kjempet hardt mot nye teknologier og medier, det er forsåvidt ikke noe nytt. Men denne gangen er det ikke bare et nytt medium, det er et paradigmeskifte: en helt ny måte å distribuere musikk (og andre typer verk) på, der distribusjonen (og verkene) frigjøres fra et fast fysisk medium.

For å kunne vurdere effekten av fildeling eller musikknedlasting på salg av musikk, må en rekke faktorer estimeres, så som endringer i antall CD-utgivelser per år, reklamebudsjetter, hvor mange som bestiller plater på nett fra utlandet, hvor mange som har erstattet CD-kjøp med tjenester som Emusic.com, hvor mange som kjøper musikk på DVD istedenfor på CD, konkurransen fra andre underholdningsprodukter (f.eks. dataspill, videospill og DVD-video), effekten av prisøkning på allerede dyre plater, samt generell opp-/nedgang i økonomien (konjunkturendringer) og i privatøkonomien. Dessuten sterk reduksjon av plateselskapenes popularitet hos publikum som følge av selskapenes angrep mot kundene (gjennom "anti-Napster"-saker (angrep mot alle fildelingsnett), handelspolitiske privilegie-lover som DMCA og EUCD, og det enkle økonomiske faktum at plater med kopi- og avspillingssperrer har en betydelig mindre verdi for kunden - alle disse tingene innebærer at plateselskapene kriminaliserer sine kunder, og så lurer de på hvorfor ikke kundene strømmer til). Videre må man kunne tallfeste musikknedlastinger som ikke erstatter kjøp av plate, og musikknedlastinger som fører til salg av plater -- to dominerende former for musikknedlasting.

2.9 KREATIV KONKURRANSEVRIDNING

I prinsippet er det ingen forskjell på radiosendinger i etermediene, og musikknedlasting over Internett. Det er heller ingen forskjell på å laste ned TV2-nyhetene via nettleseren, og det å ta opp det hele på video. Høgskolen i Østfold tilbyr alle NRK-sendingene i digitalt nedlastbare formater. Det betyr at all listemusikk kan lastes ned i digital kvalitet fra nasjonale nettbaserte kringkastere. Fremtidig utbygging av digital kringkasting vil bidra sterkt til at folk flest kan velge når de vil se lisens- eller reklamefinansiert TV. (http://media.hiof.no/info/hvordan_motta.shtml)

Siden all listemusikk og etterhvert flere filmer fritt publiseres fra lovlige kilder i både høy analog og digital kvalitet, har det stadig blitt vanskeligere å kreve enerett på publisering av musikk, film og TV i privatsfæren. Historisk sett er retten til å kopiere en generell trend i sterk vekst der båndopptakere, videoopptakere og annet opptaks- og kopieringsutstyr har vært konsumentvare i mange tiår. Grunnet konvergerende teknologier hvor lyd, bilde og film kan lagres digitalt, så erstattes tradisjonelt kopierings- og avspillerutstyr med datamaskiner og
digitale lagringsverktøy. Ser man stort på det har musikk- og filmindustrien lite å bekymre seg over.

Innholdsindustrien hevder at det store problemet oppstår når hver eier av en datamaskin i et datanett selv kan fremstå som kringkaster. Opphavsrettslig materiale kan da på en måte "kringkastes" uten tillatelse fra opphavspersonen. Fildeling på Internett kan oppfattes på som "kringkasting". Som et svar på dette ønsker film- og musikkindustrien teknisk handelsregulering som fremmer stykkpris direkte fra forbruker til publiseringsselskapet. Kravet er at alle som ser på film eller hører på musikk fra et lovlig kjøpt digitalt medium på en lovlig kjøpt datamaskin skal bruke avspillere tilpasset, eller helst laget av et monopoldømt programvarefirma.

Musikk- og filmindustrien ser ut til å overse at en rekke radiokanaler eller TV-stasjoner allerede nettpubliserer all listemusikk og mye annet materialet på lovlig måte. Ut over det ønsker platebransjen å hindre kopiering til hjemmebruk, samtidig som de vil ha avgiftsbetaling for digitale lagringsmedier fordi folk kopierer hjemme. Det platebransjen da ønsker er å få en tilleggsbetaling ut over betalingen fra f.eks. NRK eller P4. I et slikt bilde krever EUCD at Kulturdepartementet griper inn i markedet med handelsreguleringer som sikrer konkurransevridning til fordel for medie- og programvareindustrien. Dette vil gå på bekostning av forbrukere og kunstnere. Sistnevnte er de som så oftest sist får betalt for sitt arbeide da f.eks. plateselskap, distributør og forhandler skal ha betalt sine "produksjonskostnader" før kunstneren får betalt.

2.9.1 BRANSJENS USANNE PÅSTANDER OM GATEVERDI

NRK-journalist Arne Kristian Gansmo tar opp problemet med musikk-kopiering i en artikkel om demokratisk underskudd fra 4. april 2003: En undersøkelse MMI utførte for rettighetsorganisasjonen NORWACO viser at 1,1 millioner nordmenn kopierer musikk, og at den kopierte musikken i 2002 har en gateverdi på 7 milliarder kroner. Hvor mange som kopierer fra "en ulovlig fremstilt kopi" vet ingen. (http://www.nrk.no/magasin/musikk/nyhende/bransje/2666376.html)

Ifølge bransjebladet Farojournalen hadde bransjeorganisasjonen IFPI 90,7% av platemarkedet i 2000. Den gang omsatte de for litt i overkant av 1 milliard kroner. Salgsvolumet økte med 2% og omsetningen med 5%. I 2001 gikk salget tilbake med 7% i verdi og 9% i volum for å øke med 14% i volum og 6% i verdi i 2002.
Musikkinformasjonssenteret publiserer årlig artikler om salg av plater og film. I artikkelen "Økning i platesalget for 2002" står det: "Den samlede omsetning i 2002 av grammofonplater til forbruker, inklusive merverdiavgift, anslås av GGF til ca. 1,9 milliarder kroner. Det er ikke uventet musikk på DVD som har den mest eksplosjonsartede utviklingen, med en økning på hele 142 % i verdi i forhold til fjoråret. Slår man sammen album, singler og musikk på DVD viser tallene et samlet salg på 15 millioner stk. til en verdi av NOK 982,4 millioner. Dette representerer en økning i volum på 14%, og 6% i verdi. Det klassiske repertoaret holder seg jevnt på 4 % av totalen, mens internasjonal popmusikk utgjør 76 % av totalmarkedet.
(http://www.mic.no/nmi.nsf/doc/art2002011709502740050812)

I korte trekk impliserer rettighetsorganisasjonen Norwaco at det "omsettes" musikk for 7 milliarder i gateverdi bak selskapenes rygg. Platebransjen omsetter selv for kun 1,9 milliarder kroner. Virkeligheten er at det er fullstendig lovlig å privatkopiere musikk til bruk i hytta, i bilen eller hos en venn. Å "prissette" lovlig kopiering av musikk med det negative begrepet "gateverdi" -- gjør at lovlig musikk-kopiering assosieres med ulovlig salg av narkotika.

Slik EFN ser det bruker platebransjen statistikk på en spekulativ måte som et angrep på 1,1 millioner kunder hvor mange bidrar til totalomsetningen på 1,9 milliarder kroner. Gjennom å angripe lovligheten av å ta kopier, angriper platebransjen prisstrukturen og lovverket som regulerer dagens avtalebalanse mellom kunde og leverandør. Hvis gevinsten for bransjen er at de kan doble eller tredoble inntektene på bekostning av forbruker, der en MMI-undersøkelse brukes som "sannhetsvitne", så er det vel verdt et forsøk. Kulturdepartementet bør kontakte Konkurransetilsynet og Nærings- og handelsdepartementet for å se på hvordan EUCD-lovgivningen virker konkurransevridende og begrensende i forhold til grunnleggende forbrukerrettigheter. I den forbindelse bør nevnes at Forbrukerrådet og Konkurransetilsynet har platebransjen under oppsikt grunnet mangelfull merking av plater med sperrer, og uttalelser fra IFIP om prismanipulering: http://www.digi.no/php/art.php?id=66132, http://www.dagsavisen.no/kultur/2003/01/708210.shtml

Kulturdepartementet bør også se på platebransjens kreative bruk av statistikk hvor de fremmer utenlandske artister på bekostning av norske. Dette blir viktig om Kulturdepartementet fortsatt ønsker å ta kopieringsavgifter på lagringsmedier, samtidig som de ønsker å forby privatkopiering fra Internett: http://www.dagsavisen.no/nyetakter/2002/11/695711.shtml

2.9.2 TEKNISKE SONER SOM PRISREGULERING

Filmindustrien har opplevd en eventyrlig vekst de siste 15-20 årene. Salg av T-skjorter, dagbøker og figurer i forbindelse med filmlanseringer har gitt betydelige ekstrainntekter. Stadig mer spilletid i stadig flere medier har gitt industrien mangedobling i sendetid -- noe som igjen gir betydelige ekstrainntekter. Filmindustrien har også gjort stor lykke med relansering av filmer som først har gått på kino, for så å selges på video eller DVD, for igjen å vises på TV. Lanseres en film på kino i USA, for så å lanseres i f.eks. Norge 9 måneder senere, kan det hende at filmen er ute på DVD i hjemlandet før den kommer på kino her til lands. Fans og andre interesserte kan da kjøpe filmen fra USA før den kommer på kino i Norge.

Filmindustrien mener de vil tape merinntekter ved parallellimport av DVD-filmer fra USA til Europa. Derfor har de delt verden i 7-8 økonomiske soner. Sonene er lagt inn som svært enkle nøkler på DVD-ene. Dette er nøkler som er knyttet til DVD-spilleren. Det er intet magisk med nøklene annet enn at de kan deaktiveres på enhver DVD-spiller man får kjøpt hos El-kjøp eller HiFi-klubben. (http://www.dvdarkivet.no/dvdintro4.php)

Filmindustrien ønsker først og fremst å hindre parallellimport. På den måten kommer filmene først på kino, for så å lanseres på DVD, for så å sendes på TV. En annen hyggelig effekt er at sone-inndelingen, om den hadde virket, muliggjør store prisforskjeller. DVD-filmen med sone 1 (USA) koster kanskje 150 kroner. I sone 2-utgaven av filmen som lanseres i Europa koster samme DVD-film 250 kroner. Selv om DVD-filmer koster 100 kroner mer i f.eks. Norge sammenliknet med USA, så er det flere eksempler på at sone 2-filmer har mindre tilleggsstoff og annet. Tilleggsmaterialet inspirerer mange til å kjøpe sone 1-filmer privat.

Det er selvsagt mange praktiske grunner til at underholdningsindustrien velger forskjellige lanseringstidspunkt. Samtidig lansering hindres av landegrenser, kulturforskjeller, avstander og lignende. Det er f.eks. vanskelig for en artist å være to steder samtidig hvor artistens tilstedeværelse er viktig for lanseringen. Selv med geografiske hindringer lanseres det stadig flere artister, filmer og musikk på samme tid i flere verdensdeler hvor også underholdningsindustrien blir mer internasjonal.

I tillegg er det svært mange som deaktiverer sonebegrensningene på sin DVD-spiller rett fra butikken. Butikken tar mindre for denne jobben en hva en DVD-film koster. Det sone-inndelingen av DVD-mediet egentlig bidrar til, er å øke prisen for forbruker ved å bidra til merinntektene filmindustrien vil ha. Samtidig påføres forbruker en ekstra kostnad og risiko ved fjerning av sone-sperren på DVD-spilleren. Fjerning av sone-sperren gjør at garantien bortfaller fra apparatet. Siden systemet har betydelige tekniske mangler i forhold til den lovede funksjonalitet, ønsker filmindustrien å lovregulere selve avspillermekanismen. Dette for å beholde en avspillingssperre som enkelt kan omgås i brunvarebutikken.

Lovregulering av avspillermekanismen vil også hindre konkurrenter i å lage bedre avspillerutstyr på egenhånd. Det vil også hindre utviklingen av Internett (bredbånd etc.). Skal myndighetene subsidiere filmindustrien med fordelaktige handelsreguleringer som favoriserer amerikansk filmindustri, må man spørre om ikke dette er et spørsmål for Nærings- og handelsdepartementet, ikke et spørsmål for Kulturdepartementet.

Samtlige høringsuttalelser i denne saken kan leses på denne undersiden hos Kultur - og Kirkedepartemenetet. Her finner du også selve høringsutkastet, samt en saksoversikt. Del tre av EFNs høringsuttalelse kan du lese her på Ballade i morgen, torsdag 7. august. Nedenfor finner du i tillegg en rekke relaterte artikler og leserinnlegg om kopieringsproblematikken - inkludert høringsuttalelsene til TONO og PNEK, som vi bragte videre alt i slutten av juni.