Fitch: Fortsatt lønnsomt for de store
Utfordringene for musikkindustrien er betydelige, men de store plateselskapene vil klare seg, hvis vi skal tro Fitch Ratings analyse av Warner Music Group.

Platebransjen har full fart mot undergangen. Internett har fostret en piratkultur og samtidig inspirert noen av selskapenes største inntektskilder til å selge seg selv uten selskapenes hjelp. Til sammen vil disse, og andre, trusler føre til at små nisjeselskaper og gjør-det-selv-løsninger tar livet av bransjen slik vi kjenner den.

Noen varmer seg på denne undergangsvisjonen, og minst like mange finner grunn til frykt og nattevåk i samme spådom.

Holder spådommen vann?

Det følgende er Business Wires rapportering av en ny analyse av et av verdens største selskaper, Warner Music Group.

Spørsmålene er Business Wires, svarene er hentet fra rapporten utgitt av kredittanalyse-byrået Fitch Ratings.


Spm: Hvilken effekt har plattformer som MySpace hvor uavhengige artister kan promovere seg selv? Innebærer de at industrien mister kontrollen over artistens tilgang til markedet?

Selv om Fitch anerkjenner at nye plattformer gjør distribusjonen for uavhengige band lettere, vi fragmenteringen som følger av nye plattformer sikre at de store selskapenes tradisjonelle markedsføring fortsetter å være relevant.

Ikke minst fordi de har tilgang til en global infrastruktur og har tilgang til radio, fysiske og digitale butikker og videodistribusjon. Uavhengig av hvordan et band eller en artist blir oppdaget er fortsatt artistens mål nummer 1 å oppnå kontrakt med et stort eller lite selskap.

Artist-styrt internettdistribusjon på nettet er en større utfordring for små independent-selskaper enn store selskaper som WMG. Fitch hevder til og med at sosiale nettsteder har en positiv virkning i den forstand at de tilbyr billige tilleggsmuligheter for markedsføring for plateindustrien, både mht videostreaming og publisering av esklusivt innhol til utvalgte fan-grupper.


Spm: Hva er virkningen av at etablerte artister som Radiohead og Pearl Jam selger plater på egen hånd uten et stort selskap i ryggen?

Denne tendensen reiser sørsmålet om hvor holdbare de store selskapenes markedsandeler vil være på lang sikt. Men tendensen er ikke ny. The Beatles var tidlig ute da de forlot Capitol Records for å starte sin egen label (Apple Records). Mer nylig har Barenaked Ladies, Paul McCartney og Eagles forlatt sitt (store) selskap. Fitch tror ikke at dette bør gi grunn til noen bekymring for bransjens kredittverdighet. Det faktum at artistene kan fortsette å selge uten hjelp av selskapet betyr at de var svært suksessrike og lønnsomme da de fortsatt samarbeidet med selskapet og at selskapet derfor fortsatt sitter på en lønnsom katalog etter at artisten eller bandet har forsvunnet.

Det er et meget begrenset antall artister som har en fan-base sterk nok til å fortsette å være lønnsomme uten en label i ryggen. Radiohead, Pearl Jam og Barenaked Ladies er utvilsomt band som greier seg alene.

I følge Fitch kommer den overveiende delen av inntektene i de store selskapene fra artister som er avhengig av selskapets markedsføring. Av Warners artister er det i følge Fitch mindre enn et dusin artister (beregningen gjelder USA) som ville være i stand til å opprettholde sin popularitet uten selskapet i ryggen.

I følge analysten ville Linknin Park, Metallica og Green Day klare seg, mens James Blunt, My Chemical Romance, Josh Groban, Sean Paul, Gnarls Barkley , Kid Rock og Flo RIda ville fått probelmer med å stå på egne bein.


Spm: Hva kan selskapene få ut av å inngå 360-graders-avtaler med artistene (avtaler der selskapet er involvert i, og får inntekter fra, hele artistens virksomet i tillegg til platesalg, red.anm).

Fitch tror at WMG og andre vil fortsette å forfølge denne muligheten og at de har en stor mulighet til å oppnå gode 360-avtaler med artistene, ikke minst på grunn av nesten ubegrenset tilgang på unge ambisøse musikere.


Spm: Hvordan begrense piratvirksomheten?

Veksten i digital omsetning må overstige uthulingen av omsetningen av fysiske produkter. I følge Fitch-analysen er det flere grunner til å være optimistiske på denne utviklingens vegne:

Mobile produkter: Muligheten for å kjøpe digital musikk direkte til avspiller i telefonen er i ferd med å bli en standard. Utfordringen er å finne en pris som brukerne aksepterer. Slike OTA-nedlastninger (OTA=over the air) er ofte dyrere enn internett-kjøp direkte til pc.

Nettavgift: Bransjen diskuterer innføringen av en månedlig avgift for musikk. Spørsmålet er hvor sterkt behov brukeren vil ha for å eie sangene, i motsetning til å spille dem av fra et eksternt bibliotek.

Overvåkning: Kravene om å tvinge internettleverandørene til å overvåke piratene. Her er det gjort noen framskritt i løpet av den siste tiden i flere europeiske land og i USA, men kravet om nettnøytralitet utfordrer dette arbeidet.

Reklamefinansierte musikknettsteder: Fenomenet finnes fortsatt, men deres langsiktige muligheter er tvilsomme. Slike nettsteder betaler royalties til rettighetshaverne og har hittil ikke vært i stand til å omsette nok annonser til å betale avgiftene og bli lønnsomme. Annonsefinanserte tiltak (her nevnes MySpace, YouTube, Imeem og LastFM) vil sannsynligvis ikke bidra vesentlig til plateselskapenes cash flow på mellomlang sikt.