- Sampling er ikke snylting
Debatten om copyright, sampling og TONOs rolle ruller nå videre. Advokat Steinar Jessen er blant dem som stiller seg kritisk til TONOs utspill og rolle i denne saken, og mener at organisasjonen så langt har gitt utrykk for en snever og noe pietistisk tolkning av de opphavsrettslige prinsipper. Jessen ettelyser en vilje til større saklighet, der det musikkfaglige bør tre mer i forgrunnen.

Av Steinar Jessen, advokat

Inger Elise Meys tolkning av mitt og tidligere debattanters innspill i saken bærer, etter min oppfatning, preg av en noe nærsynt og til tider vrangvillig innstilling til de synspunkter som er fremkommet. Hun strever tydelig med å få tak i hvorfor jeg stiller meg kritisk til Tonos utspill og rolle i samplingsdebatten. Dette vil jeg forsøke å utdype nærmere.

Jeg mener fortsatt at det er et forsøk på å score billige poenger når Mey beskylder NRK journalist Eystein Sandvik for å bomme på opphavsrettens grunnprinsipp. Han sier at hensikten bak regelverket er å beskytte skapere av åndsverk mot kommersiell utnyttelse. Etter hennes oppfatning er dette feil. Hun mener at den riktige formuleringen må være at "åndsverksloven skal sikre opphavsmannens økonomiske interesser." Dette er selvsagt to sider av samme sak. En rimelig tolkning av Sandviks utsagn innebærer selvsagt at reglene skal beskytte opphavsmenn mot uvedkommendes kommersielle utnyttelse av deres verk. Sandvik mener selvfølgelig ikke at reglene skal hindre rettighetshaverens muligheter til selv å gjøre seg nytte av sitt eget verk til økonomiske formål. Når dette av Mey betraktes som en "total misforståelse av opphavsrettens grunnprinsipp", er tolkningen etter min oppfatning preget en smule vrangvilje.

Formålet med mitt innlegg av 14.08 var ikke, slik Mey antyder, motivert ut fra et ønske om å rette et "unødvendig angrep" mot TONO og henne personlig. Jeg følte behov for å gi min støtte til Sandviks vurderinger og musikkfaglige problematisering av de rettslige konflikter knyttet til sampling. Dette fordi Mey fra et noe opphøyd juridisk ståsted beskylder Sandvik for å bomme på lovtolkningen og at han snubler i sitt eget musikkfaglige tankespinn.

Jeg deler Sandviks oppfatning av at det han kaller ikke-innovative musikalske konvensjoner som musikalske byggestener gir et godt utgangspunkt for vurderingen av opphavsmannens rettigheter i samplingstilfellene. Det er etter min oppfatning lite hensiktsmessig å trekke grensen ved enkelttoner og instrumentklang, slik Tono har gjort. Det eksisterer som tidligere påpekt et åndelig felleseie også på musikkens område som ingen kan påberope seg opphavsretten til.

Dersom Inger Elise Mey er enig i det musikkfaglige utgangspunktet som Sandvik beskriver, er det vanskelig å forstå hvorfor hun går så hardt til angrep mot hans innlegg av 24.05.Jeg utfordrer således TONO til å ta tak i denne problemstillingen med saklige argumenter.

I svært mange samplingstilfeller er det etter min oppfatning, slik Mey gjør, lite treffende å trekke inn åndsverkslovens § 22 og sitatretten. Det samplede materiale blir ofte bearbeidet og gitt ny funksjon slik at det ikke har noen referanse eller hentydning til det opprinnelige verk.

Åndsverksloven § 4 åpner for muligheten til å benytte et eksisterende verk i forming av et nytt verk. Den sentrale her er vurderinger knyttet til hvorvidt en slik bearbeidelse gjør inngrep i opphavsretten til originalverket. Dersom det samplede materialet består av ikke innovative musikalske konvensjoner vil mye tale for at samplingen ikke innebærer noen krenkelse av den originale opphavsmanns rettigheter. Denne avgrensningen vil ha stor betydning for synet på hvem som har opphavsretten til og kan kreve avregning til selve verket. Forholdet til produsentrettigheter og de utøvende kunstnere må selvsagt også tas i betraktning og vurderes konkret.

Mitt poeng er imidlertid at TONO hittil har gitt utrykk for en snever og noe pietistisk tolkning av de opphavsrettslige prinsipper i relasjon til komponist/tekstforfatter/arrangør og at dette i for stor grad kan bidra til å hemme den kunstneriske frihet. I de tilfellene hvor man går til det skritt å klarere samples, vil en slik forståelse også kunne føre til en urimelig fordeling av rettighetene til det nye verket.

Mange av nåtidens komponister kan ikke spille et instrument, de har ikke forhold til den konvensjonelle måten å komponere musikk på. Deres instrument er ofte kun samplingsverktøy kombinert med virtuelle synther og andre digitale lydkilder. De skaper sin musikk ved å ta utgangspunkt i ulike lydkulliser herunder også fragmenter fra tidligere verk.

Bruken av samples i disse nye komposisjonene har oftest ingenting med plagiat eller snylting på andres frembringelser å gjøre, på tross av at det er benyttet mer enn enkelt-toner og instrumentklang. Komposisjonene er interessante og har sin berettigelse i kraft av den individuell skapende åndsinnsats som ligger i ideen, sammenstillingen og bearbeidelsen.

I mange tilfeller kunne det kanskje like gjerne vært brukt samples fra frigitt øst-europeisk filmmusikk, men man bruker det man har tilgjengelig og henter biter av den musikalske virkelighet som til enhver tid omgir oss. Dette materialet resirkuleres og man skaper noe helt nytt. Velger man imidlertid å benytte biter av opphavsrettslig beskyttet materiale mer eller mindre ubearbeidet som et bærende element i den nye komposisjonen vil man selvsagt være henvist til å klarere rettighetene.

Rettslige konflikter knyttet til sampling av musikk må selvsagt, som Mey skriver, vurderes konkret. Resultatet av en slik vurdering vil imidlertid være noe avhengig av med hvilket utgangspunkt man går inn i problemstillingen. Mey som representant for TONO er i sin beskrivelse av rettstilstanden selvsagt preget av sitt ståsted i debatten. Det bør derfor heller ikke være vanskelig for Mey å forstå og forholde seg til at andre har en noe annen innfallsvinkel til disse spørsmålene.