- Suksess er ingen skam
Sarah-Chanderia er primus motor for Hacate Entertainment Group LLC, et musikkforleggerselskp med en uvanlig filosofi. - Jeg vil ikke ruge på rettighetene til musikk jeg ikke jobber med, og har også mange ikke-eksklusive avtaler. Det er det ingen andre som gjør, forteller Chanderia i denne andre delen av dette profilintervjuet. Leser du videre, får du vite hvorfor Kirkelig Kulturverksted aldri kommer til å selge mange plater i USA, hvorfor de amerikanske hitlistene ser ut som de gjør, og hvorfor norske artister bør ta seg sammen.

Av Knut Steen

Den første delen av dette intervjuet leser du her.

Begynte tidlig

Sarah-Chanderia har jobbet siden hun var syv år gammel, gjort promotion for Elton John, undervist i musikk og komposisjon ved State University of New York i fem år, gitt ut to plater med sitt band The Hush, forelest ved utallige musikkonferanser over hele verden og blitt fortalt "jada søtnos, vi fostår at du liksom er 'produsent' her, men vi leter etter han som faktisk har skrudd på knottene" av amerikanske plateselskapsfolk som ikke kunne forstå et en dame klarte slikt. Etter et hyggelig møte med norsk musikk på Midem, etablerte hun Hacate-kontoret i Oslo. Hennes jobb som musikkforlegger er å forvalte "sine" artisters rettigheter, ved å sørge for at musikken genererer penger for ved å bli spilt.

- Jeg er en bulldog for artistene mine, og tenker jobb stort sett døgnet rundt, sier Sarah-Chanderia, som heller ikke sover godt om natten.

- Jeg kverner konstant på hvordan jeg kan pushe artistene jeg jobber med, jeg vil ikke ha noe i min stall som jeg ikke har intensjoner om å gjøre penger på, både for artisten og meg selv, derfor har jeg ofte avtaler som bare omfatter enkelte låter på et album.

Velger musikk med hjertet
Så hvis man ønsker tid til å være artist uten å behøve å bekymre seg over forretningsbiten, er det bare å komme til deg, så brolegger du veien til berømmelse?

- Ikke helt. Jeg er flink til det jeg gjør, men artistene må også være villige til å bidra. Jeg er selvfølgelig også åpen for ny musikk, men jeg har ordnet meg slik at jeg bare jobber med de artistene, platene eller låtene som setter i gang følelser hos meg. Hvis ikke jeg føler noe når jeg hører på en plate, hvordan skal jeg da formidle den videre til andre på en troverdig måte?

- Og angående artistvalg, fortsetter hun: - Musikere som klager over at de ikke orker å tenke på business-delen av jobben, er av den typen jeg ikke kan jobbe med. Jeg er veldig lei av pratet om at det å lykkes betyr at man har solgt seg: Kanskje vedkommende bare er litt lur i forhold til hva han kan tjene på sitt eget arbeid? Det er faktisk ingen skam i å ha suksess!

- Det er helt nødvendig for artister å tilegne seg lærdom, fortsetter Chanderia - på for eksempel seminarer jeg selv har holdt - og på by:Larm generelt - er jeg sjokkert over hvor få musikere som møter opp! Hvis artister ikke gidder å lære noe, kan de heller ikke klage når de sitter der med en råtten deal. Jeg orker ikke å jobbe med folk som er stolte av å være ignorante!

- Ta vare på åndsverket ditt!
Chanderia synes det er viktig å få balansen mellom artisteri og business i vater:

- Som artist skaper du noe som er unikt ditt, og leverer ut små biter av din egen sjel. Derfor er det også viktig å ta vare på disse bitene, slik at du selv har mest mulig kontroll, og at det du allerede har lagt ned en masse arbeid og følelser i, ikke renner ut i sanden.

- Payola er vanlig
På spørsmål om hvordan Hacate opererer, relaterer Chanderia umiddelbart til amerikanske forhold.

- Innen for platebransjen har du - i tillegg til forleggerne - tre grupper; de som spiller inn musikken, de som distribuerer den, og de som promoverer den, både i forkant og etterkant av utgivelsen. Her har naturligvis store radiostasjoner og musikkvideo-kanaler som VH1 og MTV mye å si. Dessverre har majorselskapene gjort at det veldig dyrt å få musikk spilt, og dermed promovert, forklarer hun:

- Payola er en vanlig måte å gjøre dette på, forteller Chanderia:

- Dette gjøres gjerne igjennom konsulenter, så plateselskapene ikke selv skitner til hendene sine. De betaler bare konsulenten, som i sin tur "får resultater" ved å gjøre "det han må". Det er mye snakk om at "dine folk" må møte "mine folk", slik at man kan "komme frem til en enighet" om et album eller en video. Denne praksisen stenger dessverre ute mindre selskaper, som ikke kan stille opp med de summene det indirekte koster å få musikk spilt. Dermed står de små selskapene tilbake med college-radiostasjonene, som riktignok kan generere en viss interesse, men uten å bidra i noen særlig grad til platesalget.

Maktstrukturer
Chanderia merer det allikevel går an å lykkes, hvis man bare er villig til å tenke ukonvensjonelt, og jobbe hardt.

- Min jobb blir å finne smutthull i systemene, og gjøre "mine" artister attraktive utenfor disse strukturene på andre måter. Reklamebyråer, for eksempel, bryr seg ikke om hvor musikken kommer fra - de tenker bare på om den passer til kampanjen deres, som ofte vises i beste sendetid på radio eller TV. På en måned fikk jeg forespørsler om koreansk folkemusikk, cubansk 1950-tallsmusikk, østerriksk techno, "rare franske sanger", arabisk pop og amerikansk funk - og jeg hadde dem alle sammen. Fire av dem ble med på kampanjer, og fikk god publisitet, forteller Chanderia, som også sto bak solskinnshistorien om det norske synthpop-bandet Magentas suksess i Hellas.

- Magenta gikk inn på en en andreplass på single-listene i Hellas etter at jeg hadde fått solgt inn låta til den siste Sprite/Coca-Cola kampanjen. Da låta allerede hadde fått en viss eksponering, ble det plutselig mye lettere for en radiostasjon å ta fatt i musikken. Når man jobber i utlandet er det alltid viktig å kjenne maktstrukturene, for de varierer mye fra land til land. Vet man ikke hvem som bestemmer, kommer man heller ingen vei, sier Chanderia, og kommer med noen eksempler:

- I Japan er det viktig å finne de beste musikkforleggerne, mens i Tyskland er det lurt å snakke med musikkadvokatene, som generelt er veldig ærlige og korrekte.

En særing i bransjen
I forhold til å innlemme nye artister, har Sarah-Chanderia en uvanlig måte å gå frem på. Normen i bransjen er at man først snakker penger - gjerne i form av et forskudd til artisten. Deretter signeres den forgjettede kontrakten - før forleggeren til slutt begynner å jobbe med forvaltningen av artistens materiale. Chanderia har, fra sitt perspektiv som artist, bestemt seg for å gjøre ting annerledes - til allmenn hoderysten fra andre i bransjen.

- Jeg gir ingen forskudd, og jeg vil ikke ha noen i min stall som jeg ikke kan gjøre noe for. Derfor gjør jeg ikke-eksklusive avtaler med artister. Hvis jeg får napp på en låt, gjør vi en deal. Ingen artister forplikter seg til et eksklusivt samarbeid med meg, med mindre jeg har bevist at jeg kan selge musikken deres.

Bel Canto, Kaizers Orchestra, Xploding Plastix og selskaper som Kirkelig Kulturverksted, MTG og Voices Of Wonder er eksempler på foretak som har inngått slike uforpliktende avtaler med Hacate, forteller Chanderia, som ofte har gjort det utenkelige - nemlig promovert andre musikkforleggeres arbeider/rettigheter.

- Selv om det alltid er artisten som har siste ordet, oppmuntrer jeg bestandig til å få ut musikken der det er mulig å få nye fans, uansett hvor lite attraktivt eller relevant det kan virke for artisten der og da. Har man først fått en åpning, er det alltid lettere å spre musikken videre, mener Chanderia, før hun legger til:

- Musikkindustrien er i stor forandring disse dager. Hvis musikere, plateselskaper og forleggere ikke følger med, og forandrer oss i takt med utviklingen, kommer vi til å sitte igjen som tapere, mens noen andre høster gevinstene.

Roser norsk samarbeid
Chanderia mener Oslo er et godt utgangspunkt for å jobbe progressivt med god musikk, og anklager markedet over dammen for å være eksklusivt innstilt på å selge musikk til tenåringer.

- Mye av musikken som kommer fra for eksempel Kirkelig Kulturverksted, har for høy kvalitet til at den hadde solgt noe som helst i USA. Man skulle selvfølgelig ønske at det salgstall alltid var et barometer på kvalitet, men det amerikanske markedet bruker ikke penger på å markedsføre musikk til voksne mennesker - alt som betyr noe er at tenåringene blir foret med hva de liksom skal like den uken. Her har Norge en kjempefordel, både i forhold til en større bredde i den gode musikken, og fordi folk er mindre redde for å hjelpe hverandre, mener Chanderia, som også roser den norske samarbeidsånden, som hun mener har muliggjort organisasjoner som Music Export Norway (MEN) og ikke minst GramArt.

- At MEN kan hjelpe hele bransjen med å koordinere felles fremstøt mot utlandet, er veldig hyggelig å se for en som meg, som er vant til at alle er mer opptatte av å beskytte seg selv enn å komme seg fremover. At det i det hele tatt eksisterer en organisasjon som GramArt er en stor luksus for artistene - noe liknende kommer være uhørt i USA i enda mange år fremover. Derfor håper jeg at flere norske artister begynner å forstå hvilke muligheter de sitter på her til lands, og husker på at de faktisk kan tjene en del penger på sitt eget åndsverk. Er det ikke det alle musikere egentlig drømmer om?