Surferosa surfer uten kontrakt
Arvikafestivalen, Sverige: Nok en gang leverte trashpopbandet Surferosa en meget bra konsert, og nok en gang skriver en journalist pent om dem. Så hvor blir det av platekontrakten? Bandet selv omtaler seg som et potensielt mareritt for et plateselskap å ha i stallen sin.
Muligheter til platekontrakt har det vært nok av: Surferosa har vært på Zoom-turnè, spilt på by:Larm og holdt konserter landet rundt. –Vi blir nok et mareritt å ha i stallen, gliser Kjetil (gitar) før vokalist og synthgitarist Mariann bryter inn: -Vi er nok ganske stae, mange har fortalt oss at vi ikke kan gjøre slik og sånn til å begynne med. Med ”slik og sånn” er det ofte snakk om Marianns sceneopptreden. Stiller du i turndrakt og mye 80-talls sminke av den mest anmassende sorten, får du reaksjoner. Legg til en dash panisk tamburmajor og en stor spade overbevisende glam – og du har et band norske plateselskaper tydeligvis er redde for å satse på.
-Nå har vi jo vist folk at det fungerer innmari bra å gjøre ting på vår egen sære måte, så hvis det er noen som vil tjene penger, er det bare å kontakte oss. Men vi har egentlig ikke tid til å tenke på sånt enda, sier Kjetil. -All tid går med til å lage ny musikk og gjøre flere spillejobber, sier bandet som også skal representere Norge på bransjemessen Popkomm i Tyskland til høsten.
Jeg rekker knapt å spørre om hvordan turnèlivet har vært, før en ekstatisk Mariann hyler: -De spiller Surferosa! Ta bilde av låta! J.R (trommer) løper av gårde med kamera for å ta bilde av dansegulvet på VIP-området. Mariann hadde gitt en DJ EP’en deres før konserten, og han hadde lovt å spille et spor hvis han likte konserten deres. –Men ærlig talt, turnèlivet har vært fantastisk, gliser Siggi (bass) og peker tommelen i været. JR, som nå er tilbake, prøver å ymte frempå om at det ikke alltid er like lett å få sove alle steder, men blir kjapt buet ut av et samlet Surferosa, og en Mariann som påstår at hvis man bare drikker nok, så får man sove hvor som helst.
Gig’en i dag gikk bra, fortsetter hun: -Det er et godt tegn når jeg får øl i fjeset allerede på tredje låta! Jeg ble helt satt ut med en gang, men folk var i alle fall med. Når sjokket ga seg etter tre sekunder bare klinte jeg til enda mer! –Men det kom ingen sko i dag, ler Kjetil. Det er bedre med sko en øl, stort sett, konstaterer han med ettertanke. Da blir man i alle fall ikke våt. Surferosa får ofte flygende fremmedlegemer opp på scenen – noen mindre hyggelige enn andre. –En gang kastet en dust en tom ølkasse rett i fleisen på meg, forteller Kjetil. –Jeg røk et par strenger og fikk meg en skikkelig overraskelse, men spytte på oss er allikevel det kjipeste folk kan gjøre.
Merkelig nok er det ingen som sutrer. Surferosa ser på all kastingen som et biprodukt av å enten være elsket eller hatet. –Vi vet aldri hva vi kan forvente når vi går på scenen, smiler Mariann. Enten blir folk så lykkelige at de kaster ølglass i veggen og hyler og skriker, andre steder, for eksempel Molde, får vi bare finger’n og måpende blikk.
På spørsmål om inspirasjon til musikken og imaget, trekker bandet på skuldrene, og ser spørrende på hverandre. -Kjetil og jeg har hørt mye på elektropunk og new wave, mens J.R. er gammel fan av 70-talls prog som for eksempel Yes, oppsummerer Andreas(Tangenter og elektronikk). -Men alle elsker Iron Maiden!, skyter Mariann inn, og skylder oppveksten i en liten bygd på Stryn for at hun ikke har hørt om Transvivsion Vamp, selv om vokalen hennes minner mye om Wendy James’.
– Den bygda hadde ikke en gang platebutikk, så Roxrevyen var vel nesten det eneste musikktilbudet jeg hadde…
-Scenefaktene mine er inspirert av en homoseksuell mann, fniser hun når jeg spør. Mer vil hun ikke si om det. – Dansingen og bevegelsene på scenen er forskjellige hver gang, jeg prøver å improvisere noe som passer til musikken, både i tekst, musikk og stil. Gi meg en større scene, så skal jeg turne!