Rock’n’roll-teater: Sexliv i skjærsilden
Med forestillingen ”God Hates Scandinavia” minner Sons Of Liberty og Black Box Scene oss nok en gang om at grensene mellom konsert, performancekunst og teater langt på vei er visket ut. – I sin tredje installasjon i serien presenterer Lisa C.B. Lie og Stina Kajaso et grisete, vulgært og tankevekkende stykke splatter-teater, der tysk ekstrem-pornografi møter Arvo Pärt og Michelangelos ”Pieta”, skriver Ballades Arvid Skancke-Knutsen.
Av Arvid Skancke-Knutsen
Lisa Charlotte Baudouin Lie er scenekunstner, forfatter og slampoet, og har bl.a. gitt ut diktsamlingen ”Forbausende få katastrofer” og romanen ”Armløs slår tilbake”. Stina Kajaso er en ung, svensk skuespiller, som tidligere blant annet har medvirket i ”Glamour To Kill” – også det en forestilling med tydelige trash-elementer og långods fra både film, musikk og kiosklitteratur.
Både Lie og Kajaso er utdannet ved Akademi for Scenekunst i Fredrikstad, der de etablerte Sons Of Liberty-konseptet for fire år siden. Som unge (anti)etablerte utøvere innen scenekunsten deler de en del tankegods med mye av undergrunnsmusikken, der samtiden gjerne kommenteres gjennom samplinger, cut up-teknikker og estetiske bruddflater. Hos Sons Of Liberty kommer dette til uttrykk i forestillinger som både er oppstykkede og fragmentariske, men som også innehar en rød nervetråd som bærer hele veien hjem. Lie og Kajaso veksler med stort hell mellom ekstremt fysisk teater, på grensen til det selvskadende, og mer stiliserte tablåer, som den svært vakre piéta-scenen som avslutter "God Hates Scandinavia".
Samtidig leverer de selvskrevne skrekk-tekster og sosialpolitisk satire på et godt nivå, der mye av forestillingen kretser rundt jakten på psyko-seksuelle kick som kan bryte det evige etterlivets monotoni. Til tider fremstår "God Hates Scandinavia" nærmest som om den tyske ekstrem-regissøren John G. Thompson hadde satt opp "Bak Lukkede Dører", der Sons Of Liberty synes å si rett ut at "Helvete er oss". De åpner forestillingen med å liksom-skyte publikum, og mot slutten har Kajaso (som for øvrig er en bemerkelsesverdig følsom og detaljerik skuespilller) en monolog i Dødens skikkelse, der hun advarer oss om at vi også snart vil bli slukt opp av det store mørket. Om Teateret gir oss en foreløpig respitt, vil forestillingen likevel måtte finne en ende, der både vi og skuespillerne igjen blir overlatt til oss selv og natten.
I mellomtiden har Kajaso og Lie rukket over et rikt, men likevel utarmet babel-landskap av uttrykk. De bruker musikk av Arvo Pärt til vidunderlig, blasfemisk kontrasterende effekt i stykkets aller siste scene, men gjør også forbløffende intelligent og original bruk av det tyske techno-bandet Scooter. "Lady In Red" av Chris deBurgh blir bokstavelig talt et oppspeedet karaokenummer fra helvete, skuespillerne raser over publikum i husker, henger fra galger og kyler tequila i ansiktene på hverandre, bades i vann og vin, og veksler med stort hell mellom sakte, substansiell livslede og sketsjeaktige hurtig-numre. Sons Of Liberty parodierer kanskje vår (media)tids hulhet, og vårt tilsynelatende umettelige behov for å bli "underholdt", dvs. distrahert, men synes først og fremst å lande på en gammel, menneskelig innsikt, som alt er formulert i Predikerens bok: "Alt er tomhet".
Det hindrer likevel ikke at "God Hates Scandinavia" fremstår som både innovativ og tungt refererende, morsom og skarp - og, jo, til og med sexy. Stykket spilles i kveld for siste gang, og det attpåtil som en del av Kulturnatt Oslo. Og mens mesteparten av Kulturnatt-programmet står frem som svært så pyntelig, trygt og borgerlig, er "God Hates Scandinavia" snarere et angrep på Selvtryggheten og Den Gode Smak. Dét kan vi godt si er i Ibsens ånd, og stykket ble da også i dagens utgave av Morgenbladet kåret til årets teater-opplevelse.
Om du befinner deg i Osloområdet, er forestillingen herved sterkt anbefalt. Undertegnede ser uansett frem til neste utspill fra Sons of Liberty, som ikke bare tilfører norsk teater et velkomment tilsnitt av Kathy Acker-aktig galle og eurotrashet bordellestetikk, men i forbifarten også leverer en tettpakket forestilling som får nesten alt av rockkonserter og hjemlig "indie"-musikk til å fortone seg som en nøye innstudert utveksling av tomme høflighetsfraser mellom sal og scene (for øvrig en kritikk som meget godt kan utvides til kunstmusikk-formidlingen også). Dersom dette er et forsmak den nye rock'rollen, eller den alternative samtidsmusikken, vil jeg hverken savne gitarer, trommer eller lap top'er.
Black Box fortsetter dessuten å imponere med sin offensive repertoarpolitikk. De har mange godbiter på programmet fremover, også i forbindelse med den snart forestående Ultima-festivalen, noe interesserte selv kan sjekke ut her.
Sons Of Liberty kan du lese mer om her. Og naturligvis har de - i god rock'n'roll-ånd - også sin egen side på MySpace.
Fredag 15. september inngår den foreløpig siste forestillingen av "God Hates Scandiavia" i Kulturnatt Oslo. Det er ingen forhåndsreservasjon denne kvelden, men ordinære billetter kan kjøpes i teatrets billettluke fra kl 19.30. Adgangsbillett til Kulturnatten kjøpes på Narvesen og inkluderer buss fra Fr. Nansens plass/Rådhuset og tur-retur teatret. Forestillingen er støttet av Norsk kulturråd og Goethe Institut Oslo, og har ellers originalmusikk av Svein Seigtnan.