Phonofile: - Prising av musikk på nett er ikke så lett som man skulle tro
- I den pågående debatten om lovlig/ulovlig nedlasting av musikk på nett, synes vi det er riktig å komme med noen opplysninger om hvilke faktorer som spiller inn i forhold til prissetting, skriver daglig leder i Phonofile, Erik Brataas. Han mener at TONOs tariffer utgjør "et vesentlig hinder på veien mot å finne en prisstruktur som både forbrukere og rettighetshaverne kan leve med", og kommenterer dette slik: - I mangel på andre alternativer har vi sett oss nødt til å akseptere de vilkår TONO/NCB setter. Dette betyr ikke at vi støtter deres tariffer, men at vi synes alternativet om å la musikklivet fortsette å stå på sidelinjen i et eksploderende musikkonsummiljø er vesentlig verre.
Av Erik Brataas, daglig leder, Phonofile AS
I den pågående debatten om lovlig/ulovlig nedlasting av musikk på nett, synes vi det er riktig å komme med noen opplysninger om hvilke faktorer som spiller inn i forhold til prissetting, og andre faktaopplysninger om Phonofiles konsumenttjeneste musikkonline.no.
For det første står plateselskapene fritt til selv å sette prisene per spor, og de har adgang til et eget administrasjonsområde for sitt repertoar der bl.a. prisene kan endres fortløpende etter eget forgodtbefinnende. Derimot er det forhold som gjør at en prisreduksjons fra selskapenes side ikke er uproblematisk:
Phonofile opplever at en vesentlig prisdriver i forhold til nedlastbare musikkfiler er TONO/NCBs tariffregime på området. Ved tradisjonelle CD-utgivelser er det utgiver (plateselskapet) som er ansvarlig for vederlaget til NCB, og for de fleste blir dette beregnet til 9,09 % av PPD-prisen, altså prisen til forhandler (platebutikken)
I et online-miljø flyttes dette ansvaret fra produsent til tilbyder, samtidig som prosentsatsen øker til 12 %. Dermed beregnes vederlaget av oppnådd pris til konsument. Dette utgjør i praksis bortimot en fordobling av vederlaget til opphavsmenn og kan sammenlignes med om man for CD-plater hadde flyttet vederlagsansvaret fra utgiver til platebutikk, og at man dermed skulle betale 9,09 % av oppnådd pris til sluttkunden.
Videre har TONO/NCB satt en minimumstariff pr nedlastede fil til 12 % av omsetningen, dog minst 0,20 Euro pr nedlastet verk inntil 5 minutter, deretter 0,04 Euro pr påbegynt minutt (ref. TONOs hjemmeside).
Et enkelt regnestykke viser at skjæringspunktet der minimumstariffen utgjør 12 % av omsetningen innebærer at en lydfil (under 5 minutter) må selges for kr 12,91 (eks mva). Dette er basert på en EURO kurs på 7,77 som innebærer at minimumstariffen til TONO er kr 1,55).
Ved å flytte ”innslagspunktet” for vederlagsberegningen blir det dermed en vesentlig endring i fordelingen av midlene mellom de ulike rettighetshaverne, der opphavsmennene via TONO/NCB kommer best ut på bekostning av plateselskaper, artister og utøvere.
Enda verre blir dette hvis man sammenligner utgivelse av en CD som inneholder et stort antall spor, med salg av de samme låtene i nedlastbar form. I sin ytterste konsekvens kan et eksempel være at man utgir et album med 20 låter. I den fysiske verden mottar TONO/NCB fortsatt 9,09% av PPD prisen, som vi for enkelhets skyld kan sette til kr 100,- Når nøyaktig de samme låtene skal selges som nedlastbare filer vil vederlaget til opphavsmennene p.g.a. minimumstariffen eksplodere og øke fra ca kr 9,- til ca kr 31,-, og det for en vare som i utgangspunktet bør være rimeligere.
Overfor TONO/NCB har vi utallige ganger påpekt dette forholdet som etter vår oppfatning er et vesentlig hinder på veien mot å finne en prisstruktur som både forbrukere og rettighetshaverne kan leve med.
Så hvorfor i all verden har vi inngått en avtale med TONO/NCB da? Til det er det å si at TONO/NCB er i en konkurransemessig særstilling som gjør at en avtale med dem (og ingen andre) er påkrevet for å kunne tilby musikk på internett fra Norge.Vi mener det er helt nødvendig at musikkbransjen starter lovlige tjenester, og i mangel på andre alternativer har vi sett oss nødt til å akseptere de vilkår TONO/NCB setter. Dette betyr ikke at vi støtter TONO/NCBs tariffer, men at vi synes alternativet om å la musikklivet fortsette å stå på sidelinjen i et eksploderende musikkonsummiljø er vesentlig verre.
Selv om enkelte mellomledd og kostnader blir borte ved salg av musikk via internett, kommer det andre til. Phonofile er et slikt mellomledd, og blant kostnadene vi har (ved siden av TONO / NCB-vederlaget) er utviklingskostnader, hosting, nettleie, transaksjonskostnader, kommisjon til ev. tredje parts tilbydere m.m.
Men som sagt; de plateselskapene som ønsker står altså fritt til å selge sine lydfiler til den prisen de selv ønsker. Men denne friheten innebærer at det å sette ned prisene får store konsekvenser for dekningsbidraget, nettopp p.g.a. TONO/NCBs minimumstariff.
Thomas Gramstad i Elektronisk Forpost Norge gjør en del interessante vurderinger, selv om vi nok til dels er på kollisjonskurs i forhold til legitimiteten i rettighetshaverens ønske om å beskytte sin eiendom mot ulovlig spredning. Det er godt mulig at fildelingstjenestene hittil faktisk har fungert som et helt utmerket promotionverktøy, selv om også dette er en påstand uten solid dekning. Det er imidlertid noen av oss som, til tross for en eventuell positiv promotioneffekt nå, frykter konsekvensene på sikt. Hvordan vil de unge nettbrukerenes erfaring med gratis musikk påvirke deres fremtidige vilje til å betale for varene, samtidig som bl.a. økt bredbåndstilgang dramatisk øker brukervennligheten ved fildelingstjenestene? Knapt noen kan påberope seg kunnskap til å besvare dette, og dermed er det ikke unaturlig at rettighetshavere velger et ”føre var”-prinsipp.
Etter vårt syn er et av de store problemene at ikke nok musikk er gjort tilgjengelig gjennom lovlige, betalingsbaserte nedlastingstjenester. Det er godt mulig at et flertall av fildelingsentusiastene er så glad i musikk at de er villige til å betale for det, men da må selvfølgelig alt repertoaret som finnes tilgjengelig i dagens nettverk også være tilgjengelig for kjøp, til en pris som er til å leve med. P.t. er det kun uavhengige plateselskaper som selger musikken sin som nedlastbare musikkfiler i Norge, noe som også viser at det er et tydelig skille mellom multinasjonale selskaper og uavhengige aktører på dette området. Dessverre er det imidlertid slik at uten at ”multienes” repertoar gjøres tilgjengelig vil tilbudet ikke bli tilstrekkelig attraktivt til at alle og enhver finner det de ønsker gjennom lovlige kanaler.
Og til slutt; musikkonline.no konkurrerer ganske riktig med nettverk som ”tilbyr” musikken gratis. Samtidig jobber vi i et ungt og på mange måter umodent marked, der det er mange parametere å ta hensyn til. Imidlertid kan man vel si det samme om nettdistribusjon av musikk som man kan om hjulet – det har kommet for å bli! Nå er det opp til rettighetshavere i felleskap eller hver for seg å finne økonomiske modeller som bidrar til en prisdifferensiering og elastisitet som skaper tillit og aksept hos det kjøpende publikum. I denne perioden er det Phonofiles oppgave å skape tilgjengelighet og løsninger som gavner rettighetshaverne i møte med dette nye markedet.
For øvrig skal det sies at det er mer enn bare gamle utgivelser som selger på nett, og de artistene som selger mest CD-plater, som for eksempel Bjørn Eidsvåg og Kaizers Orchestra, selger også flest nedlastbare musikkfiler mot betaling i musikkonline-systemet.
Med de beste ønsker for fremtiden
Erik Brataas
Daglig leder
Phonofile AS