Folkemusikk - kun for store høytider og arrangementer?
Ballade trykker her en stor artikkel av Thor Flognfeldt jr., førsteamanuensis i reiselivsplanlegging og områdeanalyse. Artikkelen er basert på et muntlig innlegg han fremførte under seminaret på Norrsken i begynnelsen av februar. - Det er et problem om norsk folke- eller tradisjonsmusikk blir brukt i markedsføring av Norge som reisemål - og ikke er tilgjengelig for de reisende når disse kommer hit, sier Flognfeldt blant annet. Han stiller også spørsmålet om det ikke er på tide å folkeliggjøre tradisjonsmusikken igjen.

Av Thor Flognfeldt jr, Førsteamanuensis i Reiselivsplanlegging og Områdeanalyse, Høgskolen i Lillehammer

Hvem holder dette innlegget? Jeg er ingen person fra «folkemusikkmiljøet», men i stedet en kjenner av reiselivet, med 30 års erfaring av regional reiselivsutvikling. Denne erfaringa inkluderer utviklingsarbeid i kjente folkemusikkområder som Setesdal, Vest-Telemark, Nord-Gudbrandsdalen og Rørosregionen. Siden innlegget holdes under et nordisk seminar bør det også vises til at jeg er «infödt Stockholmare». Jeg er født som flyktning - fra Norge - også utdannet i Lund, i Skåne. Dessuten er jeg en person som tør provosere - forhåpentligvis på en måte som oppfattes konstruktivt

Hva skal jeg snakke om her? Temaet er å drøfte hvordan vanlige turister på reise rundt i Norge (og gjerne også Norden) tilbys opplevelser knyttet til «norsk tradisjons-musikk». Da kan vi gjerne sammenliknet med hva som skjer i land hvor slik musikk er en besøksattraksjon - f eks Irland, hvor nordmenn valfarter på ferie.

Bunadstvang eller hverdagsmusikk?

Under et seminar for prosjektet «Generasjonsskifte» i Vågå skulle ungdommer fra det lokale folkemusikkmiljøet spille, og Trond-Ole Haug innledet med å beklage at disse da ikke hadde på seg bunad! Min tanke, som også kom i replikks form, var det motsatte. Endelig møtte jeg en «folkelig» utgave av den norske tradisjonsmusikken. Egentlig har dette inspirert meg til foredraget, og Trond-Ole har i sitt eget lokalmiljø tatt mine refleksjoner positivt opp seinere. Årsaken til at jeg trekker dette eksemplet fram nå er at det kanskje ligger mye begravet her, en folkemusikk som har forlatt sitt folkelige opphav - eller har den norske tradisjonsmusikken vært folkelig?

I 1991-95 var jeg svært mye her på Røros. Studentene mine utførte feltarbeidsinter-vjuer her og jeg holdt et 10 vekttallskurs i Reiselivsfag. Jeg var naturligvis klar over at det er sterke folklige musikktradisjoner her, men hvor møtte jeg disse musikerne? De var ikke tilstede – som utøvende musikere. Men på Kaffistuggu satt de --- og snakket gjerne med deg –- men hvor var musikken deres?

Den er faktisk tilstede iblant - ved spesielle hendelser og som «krydder ved konfe-ranser» - og noen få slike opplevde jeg også. Under tre sommeres feltarbeid var det slik at ingen av studentene satt igjen med noen tanker om at dette var et av folkemusikkens kjerneområder. Dette til tross for at de utførte intervjuer med 3.000 tilreisende om deres Røros-opplevelser. Men Røros har så mye annet å by på, at de tilreisende ikke savner en musikktradisjon de ikkje vet at finnes!

En kommentar…
Mens folkemusikere stadig oftere finnes med på reiselivsmesser, konferanser og i andre «finere selskap», skal du som turist virkelig ha (u-)flaks om du treffer aktive folkemusikere, særlig hvis du er blant de 85% av utlendingene som reiser på en vanlig rundreise i Norge.

Jeg vet naturligvis at Sylvartun finnes i Setesdal, og at det er aktive folkloristiske opptredengrupper som kan bestilles i Bergen, Ålesund og andre steder. Men steder hvor det spontant og uhøytidlig spilles og folkelig musikk på tradisjonsmusikkens grunn er vanskelig å finne.

…og noen spørsmål
Synes dere folkemusikere at dette er tilfredsstillende, altså at det bare er i konsertsalene, på reiselivsmessene utenlands og under større begivenheter (kort sagt dere hvor det er stor betalingsevne), at dere som «folkelige musikere» hører hjemme? Hvis svaret er JA på mitt spørsmål, så burde jeg egentlig sluttet her.
Men i stedet kan vi stille et nytt spørsmål: Er det jeg har tatt opp noe problem - for folkemusikken?

Dette ble sikkert diskutert i går, slik jeg ser det av programmet. Men siden det er lovet at jeg skal komme med «sleivspark», kan jeg jo si at «det først og fremst synes viktig å være med ved festlige anledninger, og der det er godt betalt». Hvis folkeligheten er synonymt med buskspill på (interne) kappleiker, så er dagens situasjon mer enn tilfredsstillende - for dere.

Vi kan også spørre om dette er noe problem - for reiselivet. Da kommer svaret mitt, som reiselivsforsker: Ja, det er et problem om norsk folke- eller tradisjonsmusikk blir brukt i markedsføring av Norge som reisemål – og ikke er tilgjengelig for de reisende når disse kommer hit. Da markedsføres er produkt som ikke eksisterer.

Hvis jeg skal komme med et forslag til løsning på dilemmaet, så er løsningen enten å fjerne folkemusikken fra brosjyrer, videoer og messedeltakelse, eller å
prøve å finne arenaer hvor dere kan møte det vanlige og reisende folket.

Det kan altså være verdt å ta opp en seriøs diskusjon om det kan være et grunnlag for å «folkeliggjøre tradisjonsmusikken»! Etter min mening, jeg understreker som utenforstående, består dette av delvis å forlate den vitenskapelige - eller kanskje var det lidenskapelige – interne kvalitetskontrollen, til fordel for noe helt annet, kanskje inspirert av det irene har fått ut av sine tradisjoner. Men da må deler av de siste tiårenes profesjonalisering av norsk musikkliv må da (ihvertfall delvis) brytes ned.

Om opplevelser i Sommer-Norge
På dette stadium kan det også være på sin plass å skrive litt mer om reiselivet i Sommer-Norge.

Noen svært forenklete kjennetegn kan være disse:

Hvis det ses bort fra slike norske reisende og utlendinger som enten drar på hytta eller til «gode venner», så er mellom 80 og 90 % på en rundreise med flere reisemål hvor det nesten hver kveld blir stopp på et nytt sted. Det er sjelden mye å ta seg til på de stedene.

Restaurantene våre oppfattes som dyre; pubene likeså. Det er kjedelig å sitte der, og museene er oppbrukt tidligere på dagen. Altså kunne det vært plass for et sted med spontan folkelig musikk - uten dyre entreavgifter!

Men er dere i folkemusikkmiljøet villige til å tilby noe slikt?

Det er antagelig lenge siden «tradisjonsmusikere var villige til å spille for noen glass gratis øl», for de fleste er nå godt utdannete fagfolk som skal ha betalt for sin yrkesutøvelse.

Men igjen – kanskje finnes det noen, f. eks. de som ikke er kommet så langt i karriæren, som kunne ha nytte av å opptre i mer spontane former. For rekruttene ville dette kanskje være en god sommerjobb, sjøl om den ikke er altfor godt betalt. En måte kan være å gi et «sommerstipend» hvor de spiller på campingplasser, museer og andre møtesteder. Hvis musikerorganisasjoner som Landslaget for Spelemenn ønsker å delta i vanlige turisters reiseopplevelser, er det mange muligheter. Grip disse om dere ønsker at deres egen musikk skal møte større forståelse utenfor menigheten!

Denne artikkelen er basert på et innlegg under seminaret på Norrsken 2002, Røros.