Dag F. Gravem: - Historien om norsk rock er ikke ferdigskrevet
I denne artikkelen ser Dag F. Gravem, som har skrevet hovedoppgave i historie om 1970-tallets politiserte musikk og dens aktører i Norge, og ser nærmere på NRKs prioriteringer i "Historien om norsk rock". - Programskapernes utvalg, vinklinger og påstander bør kunne være gjenstand for kritikk og debatt, skriver Gravem og diskuterer blant annet Ole Ivars som rockeband, omtalen av selskapet Mai og visebølgen på 60 og 70-tallet. - Norsk populærmusikkhistorie er ikke ferdigskrevet, konkluderer han.

Av Dag F. Gravem

NRKs serie Norsk rocks historie er et unikt prosjekt både som kildeinnsamling og som helhetsanalyse av rockehistorien. Men samtidig viser programmet hvilke avgrensingsvanskeligheter som kan oppstå, og hvilken definisjonsmakt historieskriverne har når en musikkgenre skal defineres og beskrives. Programskapernes utvalg, vinklinger og påstander bør kunne være gjenstand for kritikk og debatt.

Med lite sendetid og mye stoff har selvfølgelig programskaperne vært nødt til å ta noen tøffe avgjørelser om hvor man skulle gå i dybden og hva som måtte få en mer overfladisk behandling. Det er ingen tvil om at historien om the Pussycats er god og interessant nok til å fylle et helt halvtimesprogram, men et slikt program kunne også blitt laget utenfor norsk rocks historie-serien. Dermed ville mer tid ha blitt frigjort til å se nærmere på floraen av norske 60-tallsband (riktignok ble det laget et ekstra radioprogram om 1960-tallet for å bøte på dette).

Et band jeg gjerne ville ha sett drøftet på bekostning av noen Pussycats-minutter er Ole Ivars, hvis første to plater absolutt kan klassifiseres som rock. Mange vil være uenige i dette, og hevde at Ole Ivars den gang som nå manglet den opprørskhet og kontroversialitet som bør kjennetegne et rockeband. Instrumenteringen og det forholdsvis rå musikalske uttrykket er på den annen side gode argumenter for å påstå at Ole Ivars var et rockeband - og definert som sådan var de sin tids største norske rockeband og pionérer i å synge på norsk!

Hvorvidt Ole Ivars ble betraktet som et rockeband i samtiden vil avhenge av hvem man spør (noe som ikke var rock i byen kunne godt være rock på bygda), men ettertidens rockehistoriografi har ikke verdiget dem en plass i norsk rockehistories pantheon - enda. Måten man kategoriserer musikk og forstår musikkens utviklingslinjer på endrer seg med historisk distanse og økt helhetsforståelse, men vil også bære preg av ens egen posisjon innen det musikalske felt i samtiden.

Ole Ivars vs. Vømmøl?
Program fem av Norsk rocks historie belyste den såkalte visebølgen i det sene 1960- og tidlige 1970-tallet. Her ønsket programskaperne å innlemme deler av visebølgen innen rammene for rockemusikk. I samtiden ble tvert imot mye av det som idag ville bli kalt rockemusikk satt i vise-båsen. Begrepet "ei vise" ble brukt om musikk som lå fjernt fra det opprinnelige mann-med-gitar-viseidealet, og tradisjonelle visesangere, rockemusikere og jazzmusikere samarbeidet ofte. Norske musikkfestivaler ble hetende visefestivaler, selv om rene rockeband og jazzband var framtredende bidragsytere. Det kan hevdes at å det definere inn visegenren i rockegenren er like gyldig som å definere rockegenren inn i visegenren. Men mest av alt viser de ulike forståelsesmåtene hvordan det å skille ut én bestemt genre fra en musikkhistorisk epoke går ut over helhetsforståelsen.

Den kanskje mest interessante rockebandkanoniseringen Norsk rocks historie foretok i del fem var av Vømmøl Spellmannslag. For mange er Vømmøl like lite et rockeband som Ole Ivars, og gruppene har flere likhetstrekk. Begge satset i stor grad på dansbar musikk, og heller ikke Vømmøl ble på sin tid hovedsakelig betraktet som et rockeband. Hans Rotmo sier i dag at han ønsket å utvikle en egen norsk pop-musikk, men i samtiden ble musikken definert noe annerledes (eventuelt som "folkelig pop").

Da gruppas medlemmer ble intervjuet i 1974-1975 plasserte de heller bandet i folkemusikk- og gammeldanstradisjonen, riktignok uten å benekte innflytelsen fra rocken. Idealet var å skape en folkets musikk - et tøyelig begrep som kunne omfatte folkemusikk så vel som populærmusikk. Termen var knyttet til det som var kjent som den radikale musikkbevegelsen - i praksis miljøene rundt plateselskapet Mai og bladet Vår Musikk. Midt på 1980-tallet analyserte musikkviteren Karin Rykkje Vømmøls musikk, og argumenterte for at den knapt kunne kalles folkemusikk. Hun klassifiserte heller Vømmøl inn i den da hegemoniske visebølge-kategorien.

Godt om musikkindustrien men misvisende om Mai

Ved å ta for seg bakmennenes og musikkindustriens rolle har serien om Norsk rocks historie satt fokus på et felt som tradisjonelt har vært neglisjert ikke bare i norsk rockehistorieskriving, men også i norsk musikkhistorisk forskning generelt. Serien har vist hvordan mennene i talentbyrået Inter Scala iscenesatte rockeopptøyer og fikk kåret sin egen rockekonge, og hvordan Rolv Wesenlund og Sten Ekroth skapte de respektive fenomenene Bergen Beat og Pussycats. I tråd med dette ble det i episode fem helt riktig påpekt at Mai, et idealistisk og uavhengig selskap som ble drevet uten profittmålsetning, representerte noe nytt i norsk platebransje. Men bortsett fra at Mai ga ut Vømmøl ble det ikke sagt stort om hvilken rolle plateselskapet spilte i norsk rockehistorie på 1970-tallet, og dessuten var noen av opplysningene om selskapet misvisende.

I likhet med Pussycats-programmet er det ikke usannsynlig at programskapernes bakgrunn har påvirket stoffutvalget. Initiativtaker Per Kristian Olsen har som kjent skrevet bok om Pussycats, og seriens produsent Arvid Esperø var Mais første daglige leder fra 1973 til våren 1974, og senere plateprodusent for Mai.

Programmet kunne tyde på at det AKP (ml)-tilknyttede forlaget Oktober sto bak stiftelsen av Mai, men initiativet kom i 1973 fra den Oslo-baserte musiker- og musikkentusiastforeningen Samspill, stiftet i 1972 i tilknytning til nei til EF-kampen samme år. Mai ble stiftet som aksjeselskap, og Oktober og Samspill hadde hver 50 % av aksjene og skulle dermed dele makten. Samtidig skulle Mai drives etter et aktivistprinsipp, der frivillige og innehavere av støtteaksjer skulle være med og bestemme selskapets utgivelsesprofil og arbeidsmåter på allmøtebasis.

De to motstridende styringsprinsippene førte til dårlig styring og uklare maktforhold, og Vømmøl-inntektene forsvant i alle mulige retninger. Det var først fra 1976 at ml-bevegelsen fikk dominere bevegelsen i og med at Sæmund Fiskvik tok over som daglig leder. Fiskvik ryddet opp i uklare myndighetsforhold og avskaffet i praksis aktivistdemokratiet. Han igangsatte også en pengeinnsamlingskampanje som reddet Mai fra konkurs. Men Fiskvik var ikke involvert i de to Vømmøl-utgivelsene, og også platepresseri-boikotten som ble nevnt i episode fem fant sted tidligere.

Det var også med Sæmund Fiskviks inntreden at Mai ble kjent som et anti-rock-selskap. Dette forholdet har fått mange til å reagere på at han og Mai figurerer i et program om Norsk rocks historie. Det er riktig at Mai under Fiskvik i årene 1976-1977 bar sterkt preg av AKP (ml)s sekteriske kulturpolitikk der rocken var så godt som bannlyst (interesserte kan se nærmere på de beryktede rockedebattene i Klassekampen 1975-1976), og at forholdet til mange av de som hadde vært med i Samspill og Mais første fase av denne og andre grunner ble dårlig. Mais nye linje bidro også til at forsøket på å organisere en bred musikkbevegelse gikk i stå og forsvant. Mais sekteriske linje ble imidlertid ganske kortvarig. Allerede i 1977 ga selskapet ut Tramteaterets debut-LP Deep Sea Thriller, som kan klassifiseres som rock selv om gruppa ikke ble nevnt i Norsk rocks historie. Det ble derimot (og helt med rette, selvsagt) Folques Dans dans, Olav Liljekrans som ble utgitt på Mai året etter.

Etterhvert som Mai ble avideologisert ble det viktig plateselskap for den nye bølgen med norsk pønk og rock på rundt 1980. Foruten å gi ut både Kjøtt og Stavangerensemblet fungerte Mai som distributør for en mengde små indie-selskaper som Krakk Produksjon, Oh Yeah og Mind Expanding Records.

Et perspektivs begrensninger og muligheter

Eksempelet Mai viser igjen hvordan det å utskille og følge en bestemt genre, selv om det framskaffer ny viten og spesialkunnskap kan tilsløre helhetsforståelsen av populærmusikkhistorien. Mai var ikke primært et rockeselskap, men hadde en svært variert og broket utgivelseskatalog som slett ikke bare er farget av politiske linjeskifter. Både jazzmusikere, visesangere og rockemusikere opplevde frustrasjon i kontakt med den etablerte platebransjen, og hadde lignende forhåpninger til Mai i sin tid. På den annen side er det et karakteristisk og svært viktig trekk ved rockejournalistikk og rockehistorikk å avgrense den "rene" rocken fra dens tvetydige og falske avarter. I så henseende er NRK-serien på ingen måte ytterliggående eller sekteristisk.

NRKs serie Norsk rocks historie har tvert imot bidratt til å kaste nytt lys over utviklingen av norsk populærmusikk, og programskaperne har gjort et imponerende og svært prisverdig arbeide med å samle inn dokumentasjon og nytt kildemateriale, både skriftlig og muntlig. Men norsk populærmusikkhistorie er ikke dermed ferdigskrevet. Ideelt sett burde det ikke-klausulerte materialet NRK har samlet inn bli oppbevart i et Institutt for Norsk Populærmusikk, i den foreslåtte samordningen med Visearkivet, Jazzarkivet og Nasjonalbibliotekets musikksamlinger. I arbeidet med min hovedoppgave har jeg fått uvurderlig hjelp disse institusjonenes unike ressurser, og særlig Visearkivets. En slik samordning vil etter mitt syn tilby det beste utgangspunktet for å kunne gå videre i dybden i norsk rock- og pophistorie, samtidig som det muliggjør bredere perspektiver. En slik løsning dessuten legge til rette for forskning på norsk musikkindustri, både den kommersielle og den idealistiske - et neglisjert felt som har hatt mye å si norsk musikklivs rammebetingelser.

Artikkelforfatteren var bassist i Kåre & The Cavemen 1991-2000, og har nettopp skrevet ferdig "Revolusjonære toner? Musikkbevegelsen i Norge ca. 1970-1983", en hovedoppgave i historie om 1970-tallets politiserte musikk og dens aktører i Norge. Oppgaven er tilknyttet Tor Egil Førlands forskningsprosjekt om ungdomsopprøret på 1960 - og 1970-tallet. Til neste år er det planlagt en antologi basert på ungdomsopprørsprosjektet med bidrag fra Gravem og fire andre unge historikere.