Studier i det immaterielle: Jon Øivind Ness
"Jon Øivind Ness er den norske samtidsmusikkens vestkantramp", skriver Eivind Buene i dette tredje utdraget fra hans artikkel fra Parergon. Han mener at Ness' musikk avslører en konstant trang til å rømme hjemmefra, samtidig som komponisten likevel lever godt med de tradisjonelle formene innen den vestlige kunstmusikktradisjonen. I denne konteksten ser Buene bl.a. nærmere på verkene "The Dangerous Kitten" og "Charm".

Av Eivind Buene, Paregon

(Kommentar)

Jon Øivind Ness er den norske samtidsmusikkens vestkantramp: Han er godt oppdratt og har pene manerer, men vil gjerne være tøff i trynet. Han utfører i iallfall sin komponistgjerning med Feuerabendsk fandeivoldskhet. Hierarkiene skal rives, kunsten åpne seg mot verden og anything goes. På tross av et slikt program (lettvint utlagt, riktignok) holder Ness holder fast på de mest tradisjonelle ensembleformene. (Han har allerede rukket å skrive X orkesterverk, Y sinfoniettaverk og Z strykekvartetter.) Med den estetikken han med ujevne mellomrom slår til orde for er det nesten merkelig at han ikke forlengst har kjøpt seg en sampler, brent skrivebordet og takket høflig nei til velmenende orkestre som vil bestille verker av ham. Slik er det altså ikke, Ness er komfortabel med de overleverte formene. Og det kan synes som om nettopp dette er en grunnleggende forutsetning for hans musikk: den henter energi ved å være en integrert del av den vestlige kunstmusikktradisjonen, samtidig som den avslører en konstant trang til å rømme hjemmefra.

I "The Dangerous Kitten" for trombone og ensemble, setter han i gang et veritabelt maskineri av tomme retoriske figurer. Med ørkesløse gjentagelser av heseblesende, kortpustede rytmer, godter Ness seg med å sette fingeren midt i et av de gammelmodernistiske tabuer: Thou shalt not repeat! En lang rekke av musikalske "found objects" puttes inn i maskinen og kommer ut som forvridde bossanova-rytmer, brokker av barnesanger, referanser til poplåter fra 1982 etc. Brokkene flimrer forbi i høyt tempo og skaper en kakafoni av dysfunksjonell jalla-musikk. Alt er overbevisende (anti-)instrumentert innenfor den moderne sinfonietta-besetningen, og kun en trenet samtidsmusikklytter vil fullt ut oppfatte det hasardiøse og utfordrende ved prosjektet. Og musikken sier med store bokstaver at materiale er ingenting, kontekst er alt. Slik sett kan Ness sies å ha en åndsfrende i den 30 år eldre kollegaen John Persen, eller i billedkunstneren Vanessa Baird med sine overmalinger av fiduskunst og kopulerende nisser. Solistens rolle er også pervertert i "The Dangerous Kitten": i stedet for å målbære en sentral stemme, som resten av ensemblet må forholde seg til og interagere med, må solisten "vente på gangen" en god stund mens snakkemaskineriet drar seg i gang. Deretter blir det selvsagt nesten umulig å komme til orde, og de gangene dette skjer, får solisten unektelig et visst komisk skjær. Og det komiske, litt ubehjelpelige kommer både fra de umulige omstendighetene solisten kastes inn i, og selve de lydene og figurasjonene som kommer ut fra solistens instrument. Ness' instrumentale dysfunksjonalitet er imidlertid ikke så total som Hagerup sin. Der sistnevnte pisker utøveren stadig videre i nye spillemåter og griper stadig dypere inn i det muskulære arbeidet, holder Ness seg stort sett innenfor det vi kanskje kan kalle "rimelighetens grenser". Når det gjelder det klingende resultatet, så oppnår de, hver på sin måte, å skape semi-autistiske lyduttrykk.

I strykekvartetten "Charm" ligger det kommenterende aspektet på et mer subtilt plan, og verket fremstår som langt mer intimt enn "The Dangerous Kitten". Lydoverflaten er elegant, sensuell og viser frem et svært godt håndverk og et lyttende øre hos komponisten. Og som i Schönbergs berømte 2. kvartett fornemmer man at menneskestemmen tar over der hvor instrumentenes uttrykkskraft ikke lenger er tilstrekkelig. Dette grepet bærer bud om et eksistensielt alvor, men er kanskje bare et forsøk på å ta konsertpublikumet ved nesen: de inderlig hviskede strofene er en oppramsing av konsonantene fra poplåta "the Charming man" av the Smiths. Så vi kan spørre oss om dette er strategier for å skape et kunstig nærvær, et kunstig alvor, eller om det bare er uttrykk for ironisk distanse. Ness kan i alle fall betraktes som en arketypisk 90-tallist, midt i smørøyet av den ironiske generasjonen.

Et annet tydelig grep hos Ness, er den selvbiografiske rammen verket settes inn i. Som en annen Stravinskij (eller kontorist) står komponisten opp om morgenen og begynner å utføre sitt arbeide. Plukker opp tråden fra dagen før, arbeider frem mot en velfortjent lunsj. Etter lunsj er det en ny arbeidsøkt, frem til klokken slår fem, og man kan sette strek for dagen. Og idealet er, i iallfall i "The Dangerous Kitten", å starte hver dag fra scratch, la de inntrykkene som faller inn i løpet av dagen få materialisere seg i partituret. Slik legges side til side, og partituret blir en form for bekjennelsesskrift eller avansert dagbok. Men ettersom musikken vanskelig lar seg dechiffrere (annet enn som antagelser om at katten må ha vært syk en dag, eller at komponisten må ha hørt "the girl from Ipanema" på radio) forsvinner de opplagte forholdene mellom fingrene på lytteren, og man står igjen med en gordisk knute av retoriske grep. Og dette er selvsagt med fullt overlegg fra komponistens side, i en kritikk både av den modernistiske myten om sammenheng og konsistens, og myten om den inspirerte kunstner. I utgangspunktet ligner skapelsesstrukturen veldig på den romantiske kunstneren som lar øyeblikkets inspirasjon tale, men Ness bytter ut mystikken med en "anything goes"-button på jakkeslaget. Og der hvor det romantiske geni ville ha sitt indre i tale, lar Ness omtrent alt mulig annet komme til orde.

Den strategien Jon Øivind Ness setter i scene er egentlig ikke så ulik Hagerups strategi. Den peker på et sammenbrudd av de konstituerende, subjektive krefter i kunstverket, samtidig som den insisterer på at diskursen må fortsette. "Man må fortsette, jeg kan ikke fortsette, man må fortsette, man må si ord så lenge de finnes", for å si det med Beckett. Her er vi ved (en av) kjernen(e) i prosjektet til både Ness, Reinholdtsen og Hagerup: det maktpåliggende i å ytre seg gjennom musikk. Selv om man ikke lenger pretenderer å utsi noe vektig om verden og eksistensen (kanskje ikke engang om seg selv). Og selv om arbeidet får et tragikomisk skjær fra hyperkapitalistiske omgivelser hvor antall dollar og Yen er det endegyldige mål på vår suksess (eller fiasko).

Dette er tredje del av Eivind Buenes artikkel, som er hentet fra Parergon nr. 16/17, 2002. Del en dro opp premissene for artikkelen, mens del to handlet om den unge, norske komponisten Bendik Hagerup. Fjerde og siste del kommer i morgendagens utgave av Ballade, og vil omhandle Trond Reinholdtsen, som for tiden er huskomponist hos Oslo Sinfonietta.