Fokus på norsk platebransje: Kultur eller såpe?
- Problemet med den nylig fremlagte Stortingsmeldingen om kultur og næring, er at den gir et dårlig bilde av situasjonen, særlig for platebransjen, skriver Tine Solvang i Tine Records i dette innspillet. Her stiller hun seg bl.a. sterkt kritisk til parallellimportforbudet, som hun mener beskytter de internasjonale plateselskapene mot konkurranse. - Staten kunne begynne med å senke merverdiavgiften på norsk musikk, oppheve parallellimportforbudet, samt utvide de økonomiske rammene for innkjøpsordningen for fonogrammer med 50 %, er noen av hennes forslag for å styrke den hjemlige platebransjen, der urovekkende mange solide og kvalitesbevisste faghandlere har måttet kaste inn håndkleet de siste årene.

Av Tine Solvang, daglig leder i Tine Records

Fredag før påske la kulturminister Valgerd Svarstad Haugland fram stortingsmelding nr. 22: ”Kultur og næring”. Formålet med meldingen er å gi et helhetlig perspektiv på forholdet mellom kultur, næring og samfunnsbygging. Meldingen tar for seg kulturnæringer. Kulturnæringer selger kulturelle produkter som varer på det private markedet, som eksempelvis filmbransjen, bokbransjen, musikkbransjen. I tillegg til kulturpolitiske støtteordninger har kulturnæringene behov for handels- og næringspolitikk som tar hensyn til produktenes spesielle karakter.

Regjeringen ønsker gjennom denne meldingen å sette fokus på hvordan kulturpolitikk og næringspolitikk påvirker disse bransjene. Dette er et prisverdig initiativ, og det er helt nødvendig å se at kulturnæringene berøres av flere politikkområder enn kun kulturpolitikken.

Problemet med meldingen er at den gir et dårlig bilde av situasjonen, særlig er dette åpenbart når det gjelder platebransjen. La meg peke på et par sammenhenger som viser hvilken helhet politikken gitt av Kirke- og kulturdepartementet (støtteordninger), Moderniseringsdepartementet (konkurranselov) og Finansdepartementet (merverdiavgift) gir.

For platebransjen er summen av kultur-, finans- og næringspolitikk spesielt lite gunstig. I motsetning til bøker har musikk-CDer stempel av å være varer heller enn bærere av kultur, det viser politikken som omgir bransjen tydelig. Platebransjen har få kulturpolitiske støtteordninger, CD-er er tungt merverdiavgiftbelastet, og et parallellimportforbud beskytter de internasjonale plateselskapene mot konkurranse. I sum hindrer dette at publikum får et mangfold av kulturelle uttrykk tilgjengelig gjennom musikkhandelen og den svekker norsk platebransje. La meg forklare.

Kulturpolitikk: Platebransjen har én viktig støtteordning, nemlig innkjøpsordningen for fonogrammer. Den har en økonomisk ramme på omtrent 9 millioner kroner årlig inklusiv merverdiavgift, hvilket vil si 6,75 millioner i effektiv støtte til bransjen. Det gis ut rundt 500 titler i Norge med norske utøvere, og rundt 150 av disse blir innkjøpt.

Selvfølgelig er flere enn 150 titler gode nok til å bli innkjøpt, men ordningens rammer begrenser. Støtteordingen kunne i prinsippet beskyttet mot markedskreftene som rår i platebransjen. Men dessverre er den altfor liten og uforutsigbar til å påvirke plateselskapenes utgivelsespolitikk; plateselskapene kan ikke regne med å bli innkjøpt som ”belønning” for å ta et kulturelt ansvar.

Til sammenlikning har innkjøpsordningen for bøker en ramme på rundt 70 millioner eks. merverdiavgift– drøyt ti ganger så mye som innkjøpsordningen for fonogrammer. Innkjøpsordningen for bøker har eksistert siden 60-tallet, og har i stor grad påvirket norsk bokbransje til å bli av internasjonal kvalitet.

Finanspolitikk: CDer har den høyeste merverdisatsen blant alle varer og tjenester: 25%. Merverdiavgiften gjør at platehandelen har mindre avanse på hver solgte CD. Fordi inntjeningen pr. CD er liten, er faghandelenavhengig av å selge til dels store volum av hver utgivelse. Dermed tar musikkhandelen inn CDer som kan forventes å selge i store volum, altså musikk med kommersielt potensial. Her er det viktig å påpeke at dette ikke nødvendigvis betyr enkel musikk eller en type musikk uten kunstnerisk innhold. Men kravet om stort salgsvolum pr tittel for at de skal komme inn i butikken betyr at mangfoldet av plater som kommer ut i Norge ikke er synlig for den vanlige platekjøper. Platebutikkene tar ikke inn CDer med lavt salgspotensial.

Et eksempel er at den siste CDen til Stian Carstensen, et musikalsk multitalent i den norske musikerverdenen, ikke er tilgjengelig i faghandelen. Slik ser man at merverdisatsen på CDer i sin ytterste konsekvens er med på å hindre tilgjengelighet av mangfoldet av musikk-CDer som faktisk produseres. Til sammenlikning er merverdiavgiften 0 % på bøker og 11 % på mat.

Det er et faktum at mange solide faghandlere innen musikk har måttet gi tapt de siste årene. Felles for disse er at de var drevet av idealister som ikke ville gi etter for det kommersielle, men som så det som verdifullt å presentere god musikk som ikke var godt kjent fra før. Dette illustrerer konsekvensen for faghandlene dersom de ikke følger prinsippet med kun å ta inn musikk-CDer med stort salgspotensial: De må nedlegge.

Næringspolitikk: At flere musikkfaghandlere har måttet gi tapt de siste årene har også sammenheng med parallellimportforbudet. Dette er et forbud som, ironisk nok, beskytter de internasjonale selskapene mot konkurranse.

Forbudet gjør at plater som gis ut de største internasjonale plateselskapene må kjøpes gjennom disse plateselskapenes Norgeskontor. De kan ikke parallellimporteres fra selskapetskontorer i andre land, eller fra store grossister i utlandet. Og siden disse plateselskapene står for 90-95% av alt platesalg i Norge, er det ikke vanskelig å se at disse kommer i en tilnærmet monopolsituasjon i forhold til platebutikkene.

Parallellimportforbudet gir de internasjonale plateselskapene markedskontroll over prisdannelsen. Det er nå helt vanlig å selge nye CD-er til kr 149,-. Men for at en pris på dette nivået skal kunne dekke inn hva det faktisk koster å spille inn og produsere en plate, må disse selges i stort volum. Denne prispolitikken egner seg ikke for de mindre, norske plateselskapene.

Politikken som omgir platebransjen gjør det svært vanskelig for en norsk platebransje å vokse seg sterk. Norsk platebransje er svakere enn i andre land. I meldingen påpekes det at andelen norsk musikk som selges gjennom faghandelen er så lav som en femdel, og at dette er svært lavt i forhold til andre land. De andre nordiske landene selger dobbelt så mye av sine nasjonale artister.

I motsetning til norsk platebransje, har den norske bokbransjen gjennom godt samarbeid med kulturmyndighetene nytt godt av omfattende støtteordninger og fritak fra konkurranseloven. Bokbransjen har på denne måten kunnet kombinere en bredde i bokutgivelsene og samtidig skape enere. En konsekvens av denne litteraturpolitikken er at norsk litteratur holder et meget høyt nivå i forhold til det lille språkområdet bransjen representerer

Platebransjen har ikke det samme gode samarbeidet med kulturmyndighetene som bokbransjen har. I tillegg er den finans- og næringspolitikken som omgir bransjen preget av en forståelse av at CD-er er varer, ikke bærere av kultur. Dette er kanskje ikke så rart, da den delen av platebransjen som tar kulturelt ansvar i liten grad er synlig. – Ironisk nok nettopp på grunn av den politikken som føres.

Det påpekes i meldingen at ”Ein politikk for kulturbasert næringsutvikling må (…) balansere og samordne politiske ambisjonar og tiltak med ulik sektorforankring slik at dei på best mogeleg måte verkar saman og byggjer opp under heilskaplege politiske løysingar.”

Man kunne begynne med å senke merverdiavgiften på norsk musikk, oppheve parallellimportforbudet slik at de CDene som har karakter av underholdningsprodukter blir konkurranseutsatt, samt utvide de økonomiske rammene for innkjøpsordningen for fonogrammer med 50 %. Kanskje kunne vi med tiden ha gleden av en norsk platebransje hvor det produseres mer norsk musikk av enda bedre kvalitet, og at den norske musikken er tilgjengelig for publikum.

Platebransjen er et opplagt sted å begynne med sektorovergripende politikk.


Tine Solvang har tatt mastergrad i Creative and Media Enterprises ved Warwick University i England. Her skrev hun en mastergradsoppgave der hun sammenliknet maktbalansen mellom produsentene og utsalgsleddet i norsk bok- og musikkbransje og fikk større fortåelse for ulikhetene mellom bokbransjen og musikkbransjen i Norge. Fram til 1. mai 2005 er hun vikar i Norsk Kulturråd som saksbehandler på musikkseksjonen, der hun arbeider med fonogramfeltet. Hele mastergradsoppgaven kan leses her.