Mellom børs og katedral - del 1
Mens Oslo forbereder sin kulturby-søknad for 2011, frykter andre at underskogen av norsk musikk kommer til å være døende innen søknaden når mottaker. Cosmopolite og Blå har begge balansert på dødens rand gjentatte ganger, mens blant andre Jazid og So What! har gått inn i historien på grunn av trange kår og det de selv kaller en apatisk kommunepolitikk. Ballade har snakket med Oslos kulturbyråd, Kjell Veivåg, om undergrunnskulturens kår i hovedstaden, og om hvordan man best kan stimulere den livsviktige underskogen av norsk musikk, som klubber og mindre konsertsteder puster liv i fra uke til uke. I denne første delen av dette store intervjuet retter Ballade et kritisk søkelys på kommunikasjonen mellom klubb og kommune, og vanskelighetene det innebærer å drive kulturformidling "mellom børs og katedral", som byråden kaller det.

Av Knut Steen

Oslo skal i 2011 søke om status som kulturby. På byrådets nettsider nevnes Munch-museet og andre tunge institusjoner som bistands- og representasjonsverdige, men hvordan ønsker man å inkludere og stimulere underskogen i norsk musikkliv?

- I budsjettdokumentene er det lagt til rette for at man skal invitere hele kunst og kulturlivet i Oslo til rådslagning, for å diskutere hva som skal gjøres på de ulike områdene. Vi har ikke begynt på arbeidet, men vi skal jo ikke sende søknaden før 2007-2008, så jeg hadde sett for meg at når vi har grunnlagsvedtakene på plass, skulle vi sette oss ned og finne ut av detaljene. Vi har allerede satt til side litt penger for å begynne dette arbeidet.

Med et så vidt bredt kulturfelt å ha oversikt over, føler byråden at hans kontorer rekker å skaffe seg den nødvendige oversikten og kompetansen i forhold til Oslos rytmiske musikkmiljø?

- Nei, på ingen måte. Derfor er vi jo helt avhengige av å arbeide sammen med miljøene.

Kulturrådet har folk de stoler på til å rapportere tilbake til seg fra ulike genre og uttrykk - har dere en liknende ordning?

- Den ordningen vi har i dag er det samspillet med feltet, igjennom kontaktmøter, der vi møter de ulike miljøene. Dette er de tilbakemeldingene vi får i dag. Vi har også jobbet ganske mye med en selvstendig kulturetat, som kan jobbe hyppigere og bedre med de ulike miljøene enn vi kan, fra det politiske miljøet.

En av Oslos grunnpilarer og fremste arnesteder for slik kultur, So What!, så seg nettopp nødt til å legge ned driften, blant annet fordi de var utslitte etter mange års iherdig konsertvirksomhet, og det de kalte "lite støtte og forståelse", blant annet fra kommunalt hold. I et innlegg i Dagsavisen forteller du at en av grunnene til at det har vært vanskelig for kommunen å hjelpe klubber som So What!, var at de aldri søkte om hjelp. Har dere hatt problemer med å opprette solide kommunikasjonslinjer i forhold til disse miljøene?

- Nei, men musikklivet i Oslo er ekstremt bredt om dagen, det er et trøkk i dette som er helt fantastisk. Dette foregår i utrolig mange fasetter, fra korps og kor, til klubber av ulike slag, og mer kortsiktige arrangementer. Vi har ikke oversikt over hva som er den økonomiske situasjonen i alt dette, og det er heller ikke noe formål at det politiske systemet skal drive den type overvåking. Vi er i veldig stor grad avhengige av at de som vil arbeide sammen med oss kontakter oss, så vi kan sette oss ned og se om det er grunnlag for et samarbeid. Ellers mener vi at det er kommersielle tiltak som ikke ligger til rette for kommunen å engasjere seg i, og i andre tilfeller finner vi og de kommersielle tiltakene frem til en felles plattform, der vi støtter noe av virksomheten de driver.

Claes Olsen er en av de som har uttrykt sin misnøye med mangelen på proaktivitet fra Kommunens side. I en artikkel i Morgenbladet sa han:

- Kommunen må komme på banen her. Sett dere inn i situasjonen til de mange ildsjelene som holder Oslos kulturliv på et høyt europeisk nivå. Det er nødvendigvis ikke lobbyvirksomhet og byråkrati som er det første og mest interessante man ønsker å jobbe med. Det er kulturformidling som er inspirasjonen. Oslo kommune må ta initiativ selv, og det nå! Det hjelper ikke å komme med nødhjelp når man er ved stupet og mye av inspirasjon hos en ildsjel er borte (f.eks tilfellet med Cosmopolite). Tenk langsiktig, og gi til de som bidrar og har bevist noe, ikke på prosjekter som startes av de som er flinkest på lobbyvirksomhet, sa Olsen.

Føler du at Oslo kommune har vært flink nok til å strekke ut en hånd til disse miljøene?

- Nei, jeg mener alltid at kommunen kan gjøre mer på alle områder, men det er veldig farlig dersom man fra motsatt side sier at det er kommunen som må gå inn å ta ansvar i alle disse situasjonene. Vi er nødt til å ha et kulturliv som lever uavhengig av kommunen, ellers blir vi ekstremt fattige i denne byen. Man er nødt til å kunne ta initiativ og stå på uten kommunal støtte, dette må fremdeles være en drivkraft for mange. Vi kan ikke kommunalisere alt kulturliv, det blir en trist affære. Det at kommunen må bli flinkere til å ta kontakt, og jobbe med planer for de ulike musikkområdene er vi enige i, men derfor har vi også et eget kulturorgan i planverket, deriblant en plan for rytmisk musikk, som jeg tror kommunen trenger.

Ballade har etter samtale med Claes Olsen fått på det rene at So What! ved mer enn fem anledninger har tatt kontakt med Oslo byråds kontorer, men blitt avfeid før de fikk snakke med deg. Beskjeden de fikk var at "slike forespørsler skulle rettes til Kulturrådet, og ikke Oslo kommune".

- Etter en rekke slike henvendelser, hvor vi fikk det samme svaret hver gang, ga vi bare opp, sier Olsen til Ballade. Er du overrasket over dette?

- Ja, det er jeg overrasket over. Det kommer en haug med henvendelser til meg i løpet av året. Det er en mengde mennesker som kontakter meg, fordi de lurer på ting, eller er misfornøyde med hva vi har besluttet, eller fordi de har planer de vil lufte. I min tid har vi aldri sagt nei til en eneste slik henvendelse, men hva som skjer ute i systemet er umulig for meg å svare på.

Så det at det er vanskelig å få snakke med kulturbyråden…

- …det avviser jeg blankt! Dette er det ganske mange miljøer som bør kunne bekrefte. Men jeg må også få presisere at So What! har ikke søkt om støtte, eller bedt om noe møte med meg i de to årene jeg har sittet i stillingen.

I gårsdagens Dagsavisen, skriver du at en del klubber driver mellom børs og katedral - og henviser til at det ikke er noen kommunal oppgave å subsidiere ølet til konsertpublikumet. Har kulturbyrådet forståelse for at alkoholserveringen i stor grad finansierer den "ikke gjennomfinansierte" kulturen? Alle klubber, festivaler og konsertsteder Ballade har snakket med, bekrefter det samme - uten muligheten til å tjene penger på ølservering, hadde de ikke hatt mulighet til å bruke disse pengene til å subsidiere konserter. Dette er et faktum, uansett om man har skilt ut konsertdriften fra bardriften eller ikke.

- Jeg forstår godt at klubber driver servering, det er helt kurant. Vi har gitt tilskudd også til sånne steder, for eksempel Cosmopolite, som driver i dette grenselandet. Men tilskuddene våre er da gjerne styrt imot deler av kulturvirksomheten, vi vil aldri kunne subsidiere en i utgangspunktet kommersiell klubbdrift.

Ikke engang når de driver med solid, kontinuerlig og viktig kulturformidling?

- Da må i så fall vi være med på å gi tilskudd til kulturformidlingsdelen, men hvis du skaffer deg et lokale og driver alkoholservering, kan du ikke uten videre regne med støtte fra kommunen, bare fordi du også driver med kulturformidling! Det er jo en haug som driver kulturformidling, for eksempel Smuget og mange andre, men dette er ikke nødvendigvis en kommunal oppgave. Men man kan hente inn artister til en slik virksomhet, eller gi ungdom en mulighet til å prøve seg, og det kan være støtteberettiget uavhengig av den øvrige driften - og det diskuterer vi gjerne.

Du ser ikke en viss "høna og egget"-problematikk her: Hvis man skal starte opp en klubb, for å vise seg støtteberettiget igjennom det man gjør av kulturformidling, er man nødt til å ha et lokale. Dette lokalet må nødvendigvis være sentralt plassert, for å trekke folk, noe som kommer til å koste mange penger i husleie. Når konsertbillettene til disse små lokalene ikke er nok til å dekke utgiftene alene, er man nødt til å ha alkoholservering, som i sin tur gjør bedriften til "et kommersielt foretak", som dermed ikke lengre er berettiget til støtte. Ser du dilemmaet arrangørene blir sittende med?

- Nei, det der er en alt for komplisert fremstilling. Jeg tror alle forsto det jeg sa, det er ikke spesielt vanskelig å skjønne. Jeg tror ingen vil falle på den tanken at kommunen skal begynne å subsidiere klubber fordi de har et formål om kulturformidling. Kommunen kan samarbeide med klubber om former for kulturformidling, men selve grunnlaget for driften - hvis man velger å etablere kommersiell drift - må selvfølgelig være at det kommersielle grunnlaget skal være bærende. Hvis ikke etablerer man jo ikke en kommersiell virksomhet, men heller en forening eller noe annet. Disse finnes det mange av, og det er slett ikke alle som får noen støtte. Det er en enorm aktivitet, skulle vi basert alt på kommunal støtte hadde vi blitt fattige.

Med So Whats undergang forsvant 250 konserter i året, og de arbeidsplassene dette innebærer. Har byråden noen tanker om hvordan man best kan stimulere de resterende klubbscenene, og den kulturen som formidles der?

- Jeg har ikke noen generelle kommentar på dette, det kommer helt an på hvem vi snakker om, for her er det individuelle situasjoner på forskjellige steder. Jeg synes det er veldig leit med de som er borte, jeg har fulgt nøye med på både Jazid og So What!, men hvem du sikter til som er igjen, må diskuteres en for en.

Jeg snakker om disse som du sier at driver "mellom børs og katedral", og som har en såpass høy og relevant aktivitet at de fører til at byens kulturliv taper seg om de skulle gå under - for eksempel Mono og Blå.

- Blå har vi en nær kontakt med, og gitt støtte til ved flere anledninger. Dette er en dialog vi er interesserte i å opprettholde. Blå betyr veldig mye i sin gruppe, det er det ingen som helst tvil om.

Ballade publiserer i morgen andre del av dette intervjuet. Her vil kulturbyråden gjøre rede for hvorfor en rytmisk plan, som vil kunne danne grunnlaget for en oslo-variant av Bergenske BRAK, enda ikke er på beina etter mange år med møter og nitidig arrangørarbeide. Andre temaer som kommer opp, er hvordan man skal sikre arbeidsplasser i kultursektoren, det dilemmaet mellom kulturformidling og tvingende nødvendig kommersiell drift, og den stadige mangelen på øvingslokaler.