På stedet hvil med Arbeiderpartiets kulturpolitikk
Arbeiderpartiets kulturpolitiske talsmann, Trond Giske, gir i VG på Nyttårsaften for første gang uttrykk for sine tanker om Aps kulturpolitikk. Dessverre er disse like lite nytenkende og dynamiske som den politikk hans parti i det siste har ført innen kulturfeltet. Arbeiderpartiet er per i dag den mest konservative aktøren innen norsk kulturpolitikk, skriver Glenn Erik Haugland i dette store innlegget fra dagens VG, der Komponistforeningens formann også rykker ut til kraftig forsvar for Norsk kulturråd og Fond for utøvende kunstnere.

Den konstitusjonelle konflikten mellom Kulturrådet og Arbeiderpartiet har langt på vei overskygget de politiske realitetene i Giskes formaninger til kulturministeren om å ta Kulturrådet i nakkeskinnet. Faktum er at Arbeiderpartiet ved denne og forrige behandling av statsbudsjettet har nedprioritert kunstnernære ensembler og midler til nyskaping til fordel for velkjente og mere institusjonelle tiltak. Ikke uventet tatt i betraktning ekskulturminister Ellen Horns institusjonelle bakgrunn, men likefullt et skuffende brudd med en tradisjon i Ap som blant annet gjennom å ta kunstneraksjonen på alvor har bidratt til å stimulere kulturell nyskaping. Ikke siden Turid Birkelands tid som kulturminister har Ap gått inn for å øke andelen arbeidsstipender til kunstnere, midler til frie sceniske grupper eller de fond som er så viktige for det frie kunstfeltet. Ved siste behanding av statsbudsjettet sørget Ap tvert i mot for å beskjære i Samarbeidsregjeringens forslag hva gjelder ny musikk festivalen Ultima, støtten til frie sceniske grupper, og ikke minst det for kunstfeltet livsviktige "Fond for lyd og bilde".

Ved at Fremskrittspartiet helt og fullt har meldt seg ut av den kulturpolitiske virkeligheten, har Ap fått en nøkkelrolle som kan få alvorlige konsekvenser for ny-kunstfeltet om Giske har tenkt å fortsette den nåværende doktrinen. I sitt innlegg i VG synes Giske mere opptatt av å drive maktpolitikk enn å fortelle hva han ønsker å få til med sin nyvunne kulturpolitiske posisjon. Hans innlegg er en grei nok gjennomgang av det offentlige kulturfeltet slik den forvaltes av Stortinget, og slik sett sikkert en nyttig øvelse for den snart 3 måneder gamle kulturpolitikeren. Det er likefullt skuffende at en politiker av Giskes kaliber ikke har flere kompentente meninger og ikke minst oppfatninger om hvordan den kreative kapitalen som eksisterer i det frie kunstfeltet i enda sterkere grad skal kunne gjøre seg gjeldende. Forløpig kan han ikke mistenkes for annet enn å ville finne opp hjulet på nytt ved å gjennomgå eksisterende retningslinjer. Arbeiderpartiets frontfigurer innen kulturpolitikken synes i de senere årene å ville følge det samme mønsteret når det gjelder det frie kunstfeltet. Tiltak og ordninger som angår frie sceniske grupper, musikkensembler o.l. skal utredes og "sees på med nye øyne", mens veletablerte institusjoner og kulturtiltak i distriktene kan få økte midler så og si uten saksbehandling (ofte for at enkelte stortingspolitikere kan reise hjem til jul med ekstra god samvittighet) . Ved siden av å gi nye uvitende politikere innen kulturfeltet voksenopplæring innen kunstfeltet, har dette tilsynelatende ingen annen hensikt enn å trenere at også den frie kunsten skal få nyte godt av den nye politiske viljen til å øke midler til kulturen.

Det er å håpe at Giskes noe maktglade inntreden i kulturpolitikken ikke skyldes dårlige rådgivere. De endringer og forslag han til nå har stått til talsmnn for ligner til forveksling de synspunkter og holdninger som i lengre tid er blitt forfektet av IFPI og det tidligere regime i Gramart (les: Øyvind Myrvold). Som kjent har disse ment at noen av de ordninger som har til hensikt å stimulere ny musikk, ny dans, ny teaterkunst, etc. baserer seg på vederlagsordninger som i større grad burde komme aktører i kulturindustrien til gode. Det er vanskelig å se at ikke Giske ikke er påvirket av disse når han som settekulturminister i sommer nesten holdt på å ta livet av Fond for utøvende kunstnere. Som Aps kulturpolitisketalsmann fikk i tillegg gjennomslag for å plassere representanter fra Norsk Artistforbund (arvtakerne etter "gamle" Gramart) i styret for samme fond, for der i gjennom svekke fondets profil som viktig bidragsyter til det frie kunstfeltet. Faren er stor for at det frie musikk-, dans- og teaterfeltet har mistet en viktig inntektskilde når Fond for utøvende kunstnere nå skal fungere på Gramos (og IFPIs?) nåde takket være Giske.

I de forandringer som årets statsbudsjett gjennomgikk etter forliket mellom Ap og Regjeringspartiene, er det flere trekk som bygger opp om en mere konservativ holdning til kulturfeltet fra Arbeiderpartiets side. Det må være skuffende for de mange kunstnere og kulturarbeidere å se at et parti som tidligere har stått i bresjen for ordninger som skapte mere og bedre kunst nå spiller en aktiv rolle i å smuldre opp de samme ordninger. At dette er helt feil veg å gå beviser blant annet det internasjonale gjennomslaget aktører fra det frie dans, teater og musikkfeltet har fått de senere årene. Det er ikke forestillinger og verk skapt ved orkester og teaterinstitusjonene som ønskes i utlandet, men Jo Strømgren, Ingunn Bjørnsgaard og Cikada. Den samme trendens finnes pussig nok også innen musikkbransjen, uetablert norsk jazz, rock og pop har et større internasjonal gjennomslagskraft enn de artistene som dyrkes av de store plateselskapenes norske filialer. Alt i alt vitner dette om talent og et potensial som Aps kulturpolitikk for tiden ikke er i stand til å fange opp. Synd i grunnen, en økonomisk satsning med relativt små midler kunne innen dette område gitt store kulturelle og dermed også politiske gevinster. En politiker av Giskes format kunne nyte godt av å forbindes med en slik fremtidsorientert satsning, men da må han enten ta seg bryet med å sette seg grundig inn i de muligheter som ligger i det frie kunstfeltet, eller våge å gi faginstanser som Norsk Kulturråd den tillit de behøver for å forvalte midler til kunstnernære tiltak.

Om du vil spille videre på dette innlegget, kan du sende ditt bidrag på e-post til ballade@mic.no. Nedenfor finner du som vanlig lenker til flere relevante artikler og innlegg om emnet.