Ta ballen, Giske....
- Det er trist at Trond Giske må ty til debattteknikker basert på halvsannheter og feilaktige fremstillinger av motstanderens argumenter, når han i VG 24. januar skal forsvare kulturpolitikken til sitt eget parti. Uetterrettelig argumentasjon bidrar kun til å svekke hans egen troverdighet som kulturpolitisk talsmann. La oss derfor rydde litt opp, skritt for skritt, anbefaler formannen i Norsk Komponistforening, Glenn Erik Haugland.
Av Glenn Erik Haugland, Norsk Komponistforening
Jeg har ikke kritisert Ap for kutt i kulturbudsjettet, men for å over flere år la det ikke-institusjonaliserte kunstfeltet gå for lut og kaldt vann. Jeg er som mange andre glad for at et stortingsflertall bestående av Sv, Ap, Sp, Venstre og Krf nå ønsker å løfte bevilgninger til kulturen. At Arbeiderpartiet i sitt tidligere liv spilte en viktig rolle i etableringen av fondsordninger, gjør ikke partiet kvalifisert til evige lovsigelser. Hva hjelper det for ny teater, musikk og dans at Ap vil plusse på kulturbudsjettet for å styrke pressestøtten eller den byråkratiske konstrurerte "kulturelle skolesekken"? Jeg har synd og si godt belegg for å påstå at Arbeiderpartiet i de senere år har beveget seg fra å være en radikal kraft, til å bli en konservativ aktør innen kulturpolitikken.
- Det er dessverre korrekt at AP (takket være klønete saksbehandling av Giske) holdt på ta livet av Fond for utøvende kunstnere i fjor sommer. Hadde det ikke vært for betydelig press fra kulturlivet, ville fondet ikke hatt en krone å fordele høsten 2001. Det at Giske konsekvent omtaler FFUK som en vederlagsordning og ikke som et kulturfond, viser med all tydelighet hans intensjon om å endre fondets profil fra å være en støtte til nykunst-feltet til å bli en kompensasjonsordning for popindustrien. Og det hjelper ikke akkurat at Giskes dårlige rådgivere ønsker fondet dit pepperen gror.
- Det er riktig at Ap sørget for en økning i etableringsstipend for nyutdannede kunststudenter, men har Giske reflektert grundig nok over om dette er den beste måten å stimulere kunstnerisk aktivitet på? Kunstnerorganisjonene har nærmest unisont satt opp en økning i antall ordinære arbeidsstipend som første prioritet, og burde ha de beste forutsetninger for å vite hvor skoen trykker.
- Det er direkte bemerkelsesverdig når Giske stempler meg som nedlatende og lite samarbeidsvillig, når jeg kritiserer Ap for å prioritere de store institusjoner og distriktstiltak fremfor støtte til det frie kunstfeltet. Det er selvfølgelig de politiske prioriteringene jeg er kritisk til, ikke de aktørene som er blitt forfordelt som resultat av denne politikken. Det er oppsiktsvekkende udemokratisk av en stortingspolitiker å forsøke kneble kulturpolitisk kritikk ved å stemple den som konfliktskapende. Jeg har i hele mitt profesjonelle liv hatt et nært og godt samarbeid med en lang rekke av de institusjoner og tiltak Giske nå mener jeg legger meg ut med. De vet heldigvis bedre.
Giske er på sitt aller verste når han helt unødvendig tar mannen og ikke ballen. Ved å "avsløre" at jeg er medlem i Venstre, prøver han å fremstille meg som regjeringens løpegutt. Å kanalisere et brennende samfunnsengasjement gjennom partipolitikken, er en styrke og en viktig forutsetning for utviklingen av vårt demokrati. Her er idealisten Trond Giske og undertegnede sikkert 100% enige. Er det feil partipolitisk farge som gjør at han tilsynelatende er uenig med seg selv? Alt var tydeligvis bedre den gangen kunstnerorganisasjonene druknet i røde faner. Giske inviterer til samarbeid, og det er jeg glad for. Men det er å håpe at Giskes ideer om samarbeid ikke baserer seg på lydig underkastelse av politiske autoriteter og smiskende lobbyvirksomhet. Kritikk og debatt er nødvendig for utviklingen av all politikk. Akkurat det har vært mangelvare i norsk kulturpolitikk.
Glenn Erik Haugland
Formann, Norsk Komponistforening