Dagbladet suger, andre aviser ruler
Juristen og frilansskribenten Ørjan Greiff Johnsen publiserte 23. mai et større innlegg i Dagbladet, som Ballade her bringer videre. Innspillet er et sviende angrep på Akersgatas musikkjournalistikk, som etter Greiff Johnsens mening er preget av platt og klisjefylt språk, og manglende evne til analyser. Vår tids kanskje viktigste kulturuttrykk blir dermed redusert til lett og flyktig underholdningsstoff.

Dagbladet har i lengre tid hatt en reklamekampanje gående for sine journalister. Bare det faktum at avisen ser det nødvendig å reklamere for sine skribenter viser at her snakker vi om krise. Dyp krise. Om musikkjournalist Håkon Moslet heter det at han skrev sin første anmeldelse som 10-åring (eller der omkring), og at han i Dagbladet får skrive hva han vil og kalle et makkverk for et makkverk. Denne teksten er ledsaget av et bilde av en dovegg der det står ”Abba suger, Kiss ruler”. Nå kan man selvsagt diskutere hvem som suger mest, Abba eller Kiss, men det er en annen historie. Det er imidlertid dessverre nærliggende å si at Moslet fortsatt skriver på den samme veggen. Nivået på anmeldelsene er heller ikke vesentlig hevet, verken kvalitets- eller kvantitetsmessig. Nå er ikke denne artikkelen et angrep på Moslet. Han leverer tidvis bra og poengtert stoff. Problemet er den behandling rocken (brukes i det følgende som en sekkebetegnelse på rock, techno, trance, indie m.v.) får i norsk presse generelt, og Dagbladet og VG spesielt.

Hos Dagbladet og VG presenteres musikkstoff under avisenes underholdningsavdelinger, henholdsvis Signaler og Rampelys. Således blir rocken behandlet som lett, flyktig underholdningsstoff – på linje med brystprotesene til Britney Spears og brudekjolen til Mette Marit. Ingen kan være i tvil om at rocken er vår tids ledende og viktigste kulturuttrykk. En inspirator for litteratur, for mote, for reklame. Slik kan vi fortsette. I Dagbladet og VG, derimot, blir rocken ikke oppfattet slik. Dessverre. Hva er så galt med Dagbladets og VGs musikkjournalistikk? Mye, er jeg redd for.

La oss ta anmeldelsene først. Disse er nær sagt uten unntak svært korte, gjerne noen få linjer, ledsaget av et vilkårlig tall på yatzyterningen. Det er ofte umulig å få noe klart bilde av hva musikken egentlig handler om, hva komponisten vil med verket sitt. Jeg er selvsagt klar over at det blir utgitt et langt større antall plater, enn eksempelvis bøker. Likevel går det an å sile ut mindre vesentlige utgivelser fra vesentlige. Bedre enn å anmelde mange plater vil det være å gå mer i dybden på færre.

Språket er dessverre ofte platt og klisjefylt. Dagbladets tidligere redaktør Arve Solstad hadde et godt råd til sine skribenter: Stryk alle adjektiver, så blir budskapet meget sterkere. Noe å legge seg på minnet for Dagbladets musikkanmeldere; her er det ingen grenser for hvor ”utrolig” god eller dårlig ei skive er. Mange eksempler kan nevnes, noen av anmeldelsene er bent fram komiske: Om Sigur Ros skriver Anders Grønneberg ”Musikerne maler melankolske lydbilder som passer i sakte film, og som nesten like mye er for det indre øyet som for øret” Videre omtales platen som ”intens vakker”, ”guddommelig vakker” samt ”overjordisk skjønnhet”. Svulstige metaforer? Dette minner mer om en fjortenårig jentes dagboknotater, enn en presumptivt seriøs musikkanmeldelse. Grønneberg har imidlertid helt rett i at det er en vakker plate. Til og med en ellers stødig kar som Fredrik Wandrup synes å spasere inn i adjektivhelvetet når han begir seg til anmelde rockmusikk. ”Høstnettene blir ikke de samme uten at du lar Kurt Wagners glødende, messende musikalske åndemaneri fylle stua”, skriver Wandrup om Lambchops ”What another Man spills”. Noe, eh, voldsomt?

Respekt. Eller snarere mangelen på respekt. Dette er en av Dagbladets svake sider. Jeg er selvsagt enig i at en dårlig plate fortjenes å omtales som det. Dette går det imidlertid an å gjøre samtidig som man bevarer et minimum av anstendighet. Om Postgirobyggets Supertanker skriver Moslet bl.a. at ”Arne Hurlen var den blinde høna som fant kornet med debuten Melis. Tre år seinere virker Hurlen å ha mistet både hørsel og enhver form for musikalsk fintfølelse”. Grønneberg skriver om Rune Rudbergs ”På nye eventyr” at ”møkkakøntri er bare fornavnet”, ”det er like proft som tredjerangs skolesløyd” samt anbefaler Rudberg ”en lovlig registrert Escort GTI å mekke på eller en skokk med kvinnfolk som kan oppholde ham, slik at omgivelsene slipper å bli plaget med hans ikke-musikk” Dersom Grønneberg og Moslet er ute etter å såre Hurlen og Rudberg tror jeg de mislykkes. Jeg tror Hurlen og Rudberg heller sitter og ler; ler over anmeldelser som språklig og innholdsmessig slett ikke ligger på et høyere nivå enn de respektive plater. Det er vanskelig å la seg provosere av språkblomster og vendinger som mer hører hjemme i en russeavis, eller for den saks skyld på en dovegg, enn i det som liker å omtale seg som en kulturavis.

Dagbladet og VG mangler også stort sett evnen til å analysere; å se musikk i et historisk perspektiv, å se kryssende linjer mellom rock og andre kulturuttrykk. Jeg innser at tabloidformatet setter visse begrensninger i så måte, men dette er likevel ingen fullgod unnskyldning. En tabloidavis som Dagsavisen ligger langt foran Dagbladet og VG hva musikkstoff angår, og dette på tross av langt mindre økonomiske ressurser.

Dagbladet liker altså å omtale seg som en kulturavis. Med den holdning Dagbladet har til rocken gjør den seg ikke fortjent til denne betegnelsen.

Om du vil kommentere eller spinne videre på dette innlegget, kan du sende ditt bidrag på e-post til ballade@mic.no.