En lykkelig, hardhudet tulling
Glenn Erik Haugland er president i Norsk Komponistforening, og fyller førti år tirsdag 29. mai. I dette store intervjuet karakteriserer han seg selv som "en lykkelig tulling" , og melder for øvrig at Komponistforeningen kanskje aller mest minner om Gallerlandsbyen i Asterix & co., der man som kjent bør lære seg å dukke for råtten fisk som slenges veggimellom. - Jeg er ganske lei folk som er lei, sier den nyblevne førtiåringen, og forteller ellers ivrig om sitt store verk om Arne Garborg, som han muntert karakteriserer som "et mentalt forstyrret menneske".

Vi får vel likevel starte med begynnelsen - når skjønte Haugland at det var komponist han skulle bli?

- Jeg vet ikke om jeg har skjønt det enda. Hver morgen jeg våkner, gjentar jeg et mantra for meg selv: ”Dette vil jeg, det er dette jeg vil.” Men det var egentlig ikke noen selvfølge at jeg skulle bli komponist. Jeg har interesser innen så mange områder, ikke minst politisk.

Da må jo stillingen som leder for Norsk Komponistforening være midt i blinken.

- Jada, jeg trives når det stormer. Man skal ha litt hard hud i en slik posisjon, for det blir fort en del ganske personlige karakteristikker og utfall. Så det gjelder å kombinere det å være beinhard med et fortsatt levende engasjement. Det finnes nok av frustrerte og innesluttede førtiåringer her i verden. Jeg er ganske lei av folk som er lei.

Den pisseredde presidenten
Glenn Erik Haugland ble valgt til president i Norsk Komponistforening våren 1997.

- Det var en periode der jeg ikke hadde særlig ro til å skrive. Jeg hadde behov for å engasjere meg, og mente at jeg fra mitt ståsted kunne tilføre Komponistforeningen noe. Men jeg var livredd, det er klart. Helt pisseredd. Komponistforeningen ligner egentlig en god del på Gallerlandsbyen i Asterix, der man som kjent ikke unnslår seg for å slenge råtten fisk veggimellom fra tid til annen. Men samtidig er det jo en fantastisk samling mennesker.

Og hva føler du selv at du har bidratt med i disse fire årene?

- Kanskje først og fremst mitt politiske ståsted. Kunstnerorganisasjoner i Norge har som regel stått på en venstreradikal linje, mens jeg er liberaler. Det tror jeg i grunnen har vært ganske viktig. Jeg har nok vært med på å nå ut til andre miljøer og grupperinger. Det er viktig for Norsk Komponistforening å være godt synlig, både her hjemme og internasjonalt. Vi kjemper en evig kamp for nye kunstuttrykk, og er på mange måter på vikende front både i media og samfunnet ellers.

Møte med virkeligheten
Komponisten Helge Iberg uttalte en gang at forstillingen om ny kunst som eksklusiv og ugjennomtrengelig har bidratt til å isolere kunstnerne.

- Jeg er i hvert fall ikke enig med Iberg at kulturen går tapt fordi vi går med på en endring i TONO-systemet, men jeg kan godt skrive under på det sitatet. Om vi ikke er i stand til å gå inn i nye allianser, blir vi bare en flokk med dinosaurer. Men vi komponister er jo også på mange måter eksklusive. Vi er dyre i drift, og holder på med noe som tar tid – både hva formidling, lytting og produksjon angår. Vår eksklusivitet er på mange måter vår rolle i kulturbildet. Og i Norge har det politiske miljøet, bortsett fra ett parti, heldigvis en grunnleggende forståelse for at noen skal holde på med vanskelig tilgjengelige ting. Derfor tror jeg også at tiden jobber for oss. Men vi må aldri bli selvhøytidlige på egne vegne, eller tro at vi er viktigere enn andre. Det er på tide å legge bort festtalene, og stå frem nakent med det vi gjør.

Hvor mye penger taper Komponistforeningen egentlig på omleggingen til det nye TONO-systemet?

- Vi taper mye, og taper grundig, men på lang sikt var det strategisk nødvendig. Det var åpenbart for alle at maktposisjonen vår ikke sto i forhold til de økonomiske realitetene. Om vi bare hadde tviholdt på vår innflytelse, kunne vi fort ha blitt utsatt for en blodig revolusjon. Når Bjørn Eidsvåg sier at det må være plass til samtidsmusikken i kulturbildet, er det isteden gull verdt for oss.

Om å være en lykkkelig tulling
Glenn Erik Haugland ble født i USA, og flyttet til Norge som elleveåring. Han kunne ikke et ord norsk da han kom hit, og stilte opp til første skoledag i sin fineste søndagskoledress. Siden ble han punkmusiker, komponist og en ivrig musikkpedagog.

- Jeg spilte i punkband med rødt hår og joggesko som ikke hang på, samtidig som jeg studerte fire år ved Norges Musikkhøgskole. Det hang sammen med at jeg ikke klarte å slå meg til ro med det småborgerlige, klassiske miljøet. Jeg tror ellers det er sunt å rote mye. Det er for lite tull i dagens samfunn. I dag skal man helst være karriereklar som tyveåring, men jeg tror det er skummelt å stenge dørene for tidlig. Jeg tuller masse den dag i dag, og har aldri vært så fornøyd med tilværelsen. Jeg er en lykkelig tulling.

Haugland snakker varmt om familien sin, og forteller at han nylig kjøpt seg gård i Os utenfor Bergen.

- Jeg tror det sene møtet med Norge ble avgjørende for at jeg er så opptatt av tilhørighet. Jeg føler meg svært hjemme her, men innser at vi også trenger impulser utenfra. Vi skal ikke finne opp alt på egenhånd. Det som gjerne kalles gullalderen i norsk kulturliv, da nasjonen ble stiftet, var selvsagt en nasjonalistisk tid, men den ville vært utenkelig uten Griegs orientering mot fransk musikk, eller den tilknytningen Arne Garborg fikk til Tyskland.

Et menneskes fall - og en opera
Arne Garborg ligger Hauglands hjerte nær om dagen. I to år har han jobbet på en opera med utgangspunkt i livet til forfatteren. Om et par måneder skal den oppføres for første gang.

- Da jeg først fikk tilbudet om å lage musikk basert på Garborgs liv, syntes jeg det var en idiotisk idé. Jeg tror mye av Garborgjubileet har gått ut på å gjøre mannen en bjørnetjeneste. I vår opera har vi forsøkt å nyskape Garborg, og fortelle en allmenngyldig historie basert på biografiske fakta. Jeg og regissøren har skrevet en grunnlibretto på engelsk som Cecilie Løveid deretter har gjendiktet i nynorsk språkdrakt. Vi bruker ikke så mye rene Garborg-sitater i teksten, men tror vi har funnet frem til noe av den samme språklige frodigheten, slik man for eksempel ser det i ”Kolbotnbrev”. Det er forresten en av de fineste bøkene jeg vet om.

Glenn Erik Haugland er likevel ikke mer respektfull overfor Garborg enn at han omtaler ham som ”et mentalt forstyrret menneske”.

- Det er nettopp det som gjør han så interessant. Sammen med teologen Ivar Mortensson-Egnund skulle han jo lage et anarkistisk samfunn på Tynset på 1880-tallet. Garborg var et maktmenneske som ikke tålte seg selv, og som til sist mistet fotfestet i nærmest Ibsensk forstand. Vår Garborg møter seg selv i fallet, samtidig som Hulda reiser seg som en sterk kvinne, og nærmest blir en Mor Norge.

Operaen om Garborg er Hauglands største verk til nå, og slik sett en ambisiøs førtiårsgave til ham selv. Men er han nervøs for hvordan stykket vil bli mottatt?

- Selvfølgelig har jeg prestasjonsangst, men samtidig har jeg aldri følt meg så trygg på noe prosjekt som dette. Det tok to år fra prosjektet ble unnfanget til jeg skrev den første tonen. Nå hadde vi første gjennomkjøring for ti dager siden, og det satt som et skudd. Det er en dramatisk nerve fra første takt til det hele toner ut halvannen time senere. Jeg tror det skal mye til før dette blir en kalkun.

Bak en hver vellykket mann står en forbauset kvinne
Operaen skal ha premiere på Tynset 3. august, og skal senere også fremføres under Festpillene i Elverum. Haugland håper at det også kan bli forestillinger i de større norske byene etter hvert. Hans skoleforestiling for barn, ”Poy!”, er i hvert fall et av de mest spilte musikkteaterstykkene i nyere tid, og er dessuten et resultat av Opera Omnia, som han var med på å stifte i 1987. I hovedrollen fant vi Hauglands kone, Heidi Trondsmo.

- Jeg er velsignet med en kreativ livspartner. Heidi er musiker og sanger, og vi jobbet sammen lenge før vi ble et par. Jeg husker godt at folk som regel måtte megle mellom oss. Den dag i dag er det er et forhold som aldri blir kjedelig.

Glenn Erik Haugland skal nå legge ut på en ukes biltur til Italia med sin Heidi, og har i den forbindelse mottatt det råd at det gjelder å kjøre offensivt.

- Det burde jeg nok ha forutsetninger for. Jeg er for øvrig født samme dag som Xennakis og John F. Kennedy, og befinner meg nok et sted midt i mellom - bare ned noen etasjer.