Blasphemer vender tilbake
Som om ikke Mayhems belastede fortid var nok, har nå latskriveren og "sjefsblasfemikeren" gått hen og laget bandet Mezzerscmitt. På EPen "Weltherrshafft" velter han seg i nazi-symbolikk, stormannsgalskap og trusler om et nytt verdensherredømme. Hva er galt med denne mannen, og er det noe system i galskapen?

Vi møtes på Sir Winston i Oslo, i en stille krok. Blasphemer er blakk.

-Fytterakkern så kaldt det er ute, snufser han, og takker høflig ja til et glass rødvin.

Bortsett fra skjerfet, som er tullet tett rundt den forkjølete halsen, ser mannen med de arrete underarmene akkurat ut som man kunne forvente. Alt er svart: Langt hår, flippskjegg, tunge boots og skinnjakke. En Mayhem-skjorte med en blanding av opp-ned-kors, pentagrammer og norske flagg kaldkveler ethvert tilløp til politisk korrekthet allerede for mannen har rukket å åpne munnen.
Blasphemer har vært fast inventar og primus motor i Mayhem siden 1995, og har i sin helhet forfattet bandets to siste fullengdere: "Wolfs Lair Abyss" (1997) og "Grand Declaration Of War" (2000). I det siste har det vært rolig rundt Mayhem, medlemmene har konsentrert seg om det musikalske, og mange av dem arbeider i tillegg med sideprosjekter.

Drittlei
Blasphemers første solo-fremstøt siden han begynte i Mayhem er nettopp Mezzerschmitt, der han har fått med seg Lars fra Red Harvest og Mayhem-trommis Hellhammer. Men livet som musiker er visst ikke alltid like morsomt.

Er du fremdeles drittlei av å være musiker?

- Gjett om. Det suger å være idealist og musiker på heltid , spesielt nå, når jeg sitter med gjeld til oppover ørene. Det kunne gjerne vært litt mindre "pain" og litt mer "gain". Det er klart jeg kunne ha jobbet mer effektivt, sier han ettertenksomt, - men jeg er liksom ikke typen til å sitte og klimpre dagen lang heller.

Blasphemer er nemlig impulsmusiker, han må få "gløden over seg" før noe blir gjort:

- All musikken jeg lager, settes sammen i hodet mitt, ikke bak gitaren. Dessuten: Har man ikke noe å si er det bedre a holde kjeft, det er derfor det tar så lang tid mellom hvert Mayhem-album også.
Mezzerschmitt-navnet var noe han kom på backstage etter en konsert i 2000, men det var først i år prosjektet begynte å ta form:

Orwellsk raseri
- Mezzerschmitt bør høres med hjertet. "Weltherrshaft" er veldig rett frem, her finnes ikke noe musikalsk finspikking. Plata må spilles høyt, for å kjenne suget og synke inn i den hatske malstrømmen. Teknisk analyse av musikken er bortkastet tid, konstaterer han bryskt.

Så dette er ikke plata du har laget for a vise hvor flink du er?

- Nei, dette er plata som viser hvor sint jeg er.

Blasphemer vil ikke gå i detalj om hendelsen som satte raseriet - i form av Mezzerschitt - igang, det blir for personlig:

- Jeg kan si så mye som at jeg ble utsatt for et overgrep fra ordensmakten, som satte meg i boks som en "farlig person". Dette gjorde meg så ekstremt forbannet at jeg måtte få det ut på en eller annen måte. Dette kom på toppen av en periode da jeg sleit utrolig hardt: Jeg var konstant på dop og fyll, og hadde ingen base eller havn, jeg bare fløt rundt i en lags parallell-verden. Så kom dette på toppen. Jeg fikk en utrolig ekkel Orwellsk 1984-følelse, og ble rasende.

Dette forandret også det som skule bli Mezzerschmitts uttrykk:

Planen var å lage noe kaldt og maskinelt, men da ting kuliminerte rundt juletider i fjor, måtte jeg ta utgangspunkt i kjapp black metal, for å få ut faenskapen. Jeg hadde tenkt til å bruke samplinger fra begge sider av andre verdenskrig og Vietnam, for å illustrere krigens indre stridigheter, men slo det fra meg, fordi det lett kunne bli forstyrrende for det jeg ville ha frem. Dette har blitt en veldig personlig plate, og bør ikke sammenliknes med det materialet jeg har skrevet for Mayhem. Folk kan si "låtene er ikke sa bra" så mye de vil, men for meg var det bedre å lage denne plata enn å snakke med en psykiater som ikke engang har peiling på seg selv. Dette arbeidet har hjulpet meg utrolig mye.

Føler vi oss bedre nå da?

- Ja, dette har fungert som en renselsesprosess, det var befriende å synge med så mye hat. Derfor er det også håpløst å polere dette materialet i ettertid. For å få frem det barbariske og umiddelbare i raseriet ble mye - blant annet hele den første låten - fullstendig improvisert. Jeg gikk inn i studio med ett grunnriff i hodet, resten rant ut av meg der og da.

Katharsis og demongulping
Blasphemer forteller at hele prosessen med Mezzerschmitt har fungert som en slags treg katharsis, der han fikk ut mer og mer hat jo lengre inn i musikken han kom. Etter hvert fikk han også hjelp til å utforme det som skulle bli et svært så gjennomført visuelt konsept. Fotograf Sandra Jensen, som kanskje er mest kjent for å portrettere sterke, dominerende kvinner i pikante settinger, tok seg av foto og styling. Den homofile klesdesigneren Baron Von Bulldog lagde de gammel-nye kostymene, som med sine klare paralleller til Hitler-Tyskland, er velegnede til å sette en støkk i folk, på samme måte som musikken.

Første låt begynner med sirener og et illsint gitar-riff som høres ut som en repeterende serie maskinpistolsalver. Derfra går lydbildet over i en enklere og mer maskinell utgave av den typen black metal man kan forvente av en Mayhem-gitarist med mye innestengt raseri og dårlig tid. "Weltherrshafft" er en reise igjennom et postapokalyptisk landskap der alt valses i stykker under beltedrevne krigsmastodonter. Selv om vokalen ofte svinner litt langt inn i bakgrunnen, og man ikke finner de store musikalske krumspringene å boltre seg i, klarer plata seg fint på rent, brutalt trøkk og fimbulvintersk kuldegys. Høres dette på en eller måte vakkert ut, kommer du sikkert til å like plata, selv om den tidvis går over i det direkte gufne. Man skal være ganske blasert om kombinasjonen musikk og innpakning ikke gjør inntrykk på ett eller annet plan.

- Da jeg kvestet ut av meg det siste hylet på den siste låta, var det som å gulpe opp en demon. Jeg var i en slags transe-tilstand under hele arbeidet med denne skiva, derfor har jeg også valgt å bruke et annet pseudonym, nemlig Herr Schmitt.

Hvem er - eller var - denne figuren?

- Herr Schmitt er en gammel, gammel mann. I sitt mentale univers er han "Diktatoren", de under ham (bandet, red. anm.) har militære grader, og fungerer som hans tropper.

Hva marsjerer de imot?

De søker total kontroll på alle områder, men de er ikke "der" enda. EPen illustrerer invasjonen og ødeleggelsen drevet av et overveldende sinne og hat - de første fire stegene (låtene, red. anm.) mot Verdensherredømmet. Herr Scmitt har storebrors klør i ryggen - og i prosessen med å kvitte seg med sitt raseri over dette, og opprette en balanse - blir han selv til en overgriper av langt grusommere sort.

Så her snakker vi om den proverbiale Nemesis-effekten - på speed?

Det kan du godt si. Mezzerschmitt handler om ekstremiteter mot ekstremiteter - og at man ved å tråkke feil person på tærne - kan utløse et rent helvete.

Ekstreme effekter
Dette alene hadde knapt vært nok til a tirre på seg en religiøs samfunnsfagslærer. Mezzerscmitts saftige provoksjons-potensiale ligger i effektbruken:
Foruten at bandet er oppkalt etter Hitler-Tysklands mest fryktede kampfly (skrevet i erketyske gotiske bokstaver), pryder en laurbærkrans - lik den man fant på Heinrich Himmlers SS-uniform - frontcoveret, plastret over noe som likner et diffust malteserkors. Kaller man i tillegg plata "Weltherrschaft" -verdensherredømme - og brøler på tysk om krig og død, ber man om bråk.

Synes du ikke det er billig a kapitalisere på verdens mest beryktede folkemord og millioners lidelse fordi noen har vært slemme mot deg? Forstår du at folk blir sinte?

Jeg forstår det, men dette er ingen hyllest til Hitler-Tyskland eller nazismen. Jeg provoserer ikke for å provosere. Når det er sagt: Hadde jeg selv sett denne plata i en butikk, hadde jeg neppe hisset meg noe videre opp over den.

Det er ikke du som er følelsesmessig avstumpet, da?

- Jeg har ikke noe forhold til det på den måten, fordi jeg ser alt dette fra et annet perspektiv. Ja, det er sterke symboler, men ikke noe mer avskyelig enn Tsjernobyl-barn på glass, som i visse kretser ble sett på som kunst eller samfunnskritikk. Noe av kunstens mål må være å bryte grenser. Med Mezzerschmitt forholder jeg meg ikke til det politiske aspektet, men heller det kunstneriske. Det er systemene inne i mennesket som blir utsatt for overgrep, og de strukturene man bygger opp mentalt som er interessante for meg - ikke det eksterne.

Så det som foregår oppe i hodet til Herr Schmtt er en slags demonisk cocktail av The Wall og Alice i Eventyrland?

- Det kan du godt si.

Var bruken av alle parallellene til Hitler-Tyskland et enkelt valg når du skulle fine passende virkemidler?

- Bitene falt på plass en etter en. Jeg måtte finne noe folk kunne forholde seg til i forhold til frykt og avsky. Det var absolutt ikke ment som et "billig" poeng. Da jeg begynte å skrive tekstene på engelsk, falt det etterhvert naturlig a synge på tysk. Jeg skjønner ikke hvorfor ingen black metal band synger på dette språket som høres sa maskinelt og livløst ut. Det burde vare perfekt! Tysken ble i alle fall perfekt for mitt budskap, til og med julesanger på tysk høres jo sadistiske ut!
Når det var på plass, var det ikke resten av puslespillet vanskelig heller, forteller Blasphemer. Dermed var helheten på plass, og levenet kunne begynne, for dette måtte det nødvendigvis bli brak av.

Pandoras eske
Til tross for dette: Blasphemer sier at han aldri ønsket å gjøre noe poeng ut av å være "misforstått kunstner" heller:
- Jeg vil aller helst bli forstått, og hadde håpet at folk kunne se på dette prosjektet med andre øyne. Sånn sett har skillelinjene vært veldig klare: Mens noen kommer med spørsmål som forteller at de har forstått hele konseptet med en gang, kan jeg sitte i timevis og forklare for andre, som fremdeles ikke fatter et dugg. Det er interessant. Sånn sett kan det virke som om hele pakka har fungert ut i fra planen om at dette skulle være en intuitiv greie.

Føler du at bruken av disse sterke virkemidlene er rettferdiggjort i det produktet "Weltherrschaft" har blitt?

- For meg er de det, jeg har blitt kvitt mine demoner ved å bygge opp en sånn verden. Jeg var faktisk nødt til a ta'n sa langt ut for a få ut alt hatet og fortvilelsen som holdt på å rive meg i filler. Jeg er ikke noen krigselsker - i alle fall ikke av krig i den fysiske formen - men noen ganger er man nødt til å ødelegge det gamle for å bygge opp noe nytt. Det er denne prosessen av utslettelse og rekonstruksjon som fascinerer meg; en uendelig rekke konfrontasjoner hvor noe dør og noe annet blir til. Selv om mange av disse prosessene foregår på det mentale plan i "Weltherrshafft", har den allikevel blitt en veldig "fysisk" plate.

Og reaksjonene har heller ikke latt vente på seg. Undertegnede vet at Blesphemer har vært litt smånervøs for hvordan den kontroversielle innpakningen kom til å bli mottatt:

- Det er klart man må tenke over hva man gjør, for dette er et veldig radikalt konsept. Men nå har jeg funnet roen. Jeg står inne for det jeg har gjort, folk får mene hva de vil.

Og det gjør de. Metallpressen i Tyskland har gått hardt ut mot plata, så langt har alle de største bladene nektet å anmelde den. Flere platebutikker er også redde for å ta den inn, de ser "Weltherrschafft" som en slags Pandoras eske som all verdens styggedom kan hoppe ut av - og bite enhver som står nære nok i ansiktet.

- De sier at de ikke tror at hverken jeg eller plata er "nazi", men er redde for å bli assosiert med noe som "lukter brunt". Amerikanerne var også redde for å gi ut plata, og ba om å få alle takstene oversatt til engelsk og sendt over. Hvis de ikke fant noen nazisympatier ville de distribuere plata. Ellers i Europa har mottakelsene vært gode, Metal Hammer i Italia syntes det var en kjempebra skive.

Kommer du til å få platebunken i retur fra statene?

- Ikke kjangs. De kommer ikke til å finne noen verdens ting, så plata kommer ut den 26. november. Den skulle også ha vært ute i Norge for to uker siden, men Voices Of Wonder i Danmerk kåla til bestillingsordren, så vi får se.

Til tross for all den forventede kontroversen har ikke Blasphemer valgt å inkludere et oppklarende teksthefte i coveret. I stedet er små tekst-snutter lekkert bakt inn i designen - som kan minne om invasjonsplaner. For en mann hvis distribusjon er avhengig av at han blir forstått, er dette et pussig trekk.

- Jeg liker å beholde en viss mystikk i det, sånn sett var det bedre at de få linjene jeg tok med så ut som små dikt. De trekker frem det mest beskrivende. Tekstene er såpass abstrakte at folk neppe ville forstått noe mer om jeg skrev dem helt ut. Han som oversatte tekstene mine til tysk forsto ikke bæret av hva jeg ville si med dem. Folk tror uansett hva de vil.

Forstyrret og stormannsgal?
Et Tysk nettmagasin karakteriserte visstnok plata som: "Extremely disturbing music for extremely disturbed people", og ga den dårligste karakter på terningen - noe Blasphemer syntes var kjempemorsomt.

Er du ekstremt forstyrret?

Nei, ikke nå lenger. Blasphemer smiler bredt, slenger på det lange håret, og drar av noen gitarriff i løse luften. - Men "Weltherrshafft" er alt for hatefull og intens til at tyske powermetal-fans kommer til å forstå den allikevel.

Hvilket sikkert kommer til å gjøre turnélivet spennende, eller hva?

- Det blir neppe noen turné i det hele tatt. Jeg har fått tilbud om å spille på Inferno-festivalen neste år, men sa nei takk. Jeg nekter å gjøre noe halvhjerta, og Mezzerscmitt live hadde kommet til å bli for dyrt, stort og ekstremt til å trekke rundt på fra scene til scene. Men det er mulig vi gjør en eller to "one-off" konserter hvis alt faller på plass og budsjettet er riktig, forteller han. En stram, autoritær profil med uniformerte "bevæpnede" vakter mellom scenen og publikum, og alle unntatt Blasphemer og Hellhammer barberte på hodet, er de få ingrediensene han vil røpe for pressen.

- He-he...vi kunne nok skapt en del furore på veiene med det konseptet, nikker han fornøyd.

Men konserter kommer uansett ikke til å spilles før full-lengderen er ute, og det kommer til å ta en stund. Først skal Mayhems neste plate, "Chimera", spilles inn og gis ut en gang sent neste år. Etter det kommer det til å bli en naturlig ventetid på ny Mezzerschmitt-plate.

Noen smakebiter på hva man kan vente seg av oppfølgeren til EPen?

- Jeg har et par tanker rundt det, og noen låter i hodet. Åpningen kommer til å være en obskur lang intro til oppbygningen av "Mezzerchmitt-imperiet". Menneskene, som vil bli beskrevet av Herr Schmitt som "maskiner", vil begynne å kravle seg sakte opp av dritten, mot det nye Oceania Herr Schmitt er i ferd med å bygge etter at alle de gamle strukturene ble revet ned i raseri.

Hmm. Er du en smule stormannsgal, kanskje?

- Herr Schmitt er det. Nå lever jeg bare med ideen om karakteren Schmitt, og ser ham utenfra. Da dette bygget seg opp på det værste klarte jeg i større grad å sette meg i hans sted, leve meg inn i hodet hans.

Men ut i fra et troverdighetssynspunkt - blir det ikke umulig å spille på en scene hvis du har skreket denne mareritt-karakteren ut av deg under innspillingen?

- Jeg skal nok få til noe tilnærmet, og sende meg tilbake til en tilstand som kan være troverdig for både fansen og meg selv. Men det kommer ikke til å bli det samme.

Kvalmende musikk
Sitter man først i samme rom som ryggraden i Mayhem, er det naturlig å få ham til å slenge med leppa om hvor blaut og kommersiell svartmetallen etter sigende har blitt. Men til tross for at Blasphemer har vært ute med storslegga før, ønsker han ikke å hvitmale andre band som mange mener har forlatt grunnidéen bak black metal:

- Jada, jeg lever sikkert en langt mer utagerende livsstil enn mange andre, og synes det er viktig å alltid eksistere i en slags ubevisst symbolsk opposisjon. Det jeg kan si, er at mange gjør dette for å lage et show, mens jeg er sånn. Gutta i Dimmu Borgir er kompiser av meg, så jeg er ikke interessert i å skjelle dem ut, men for meg spiller de heavy, og ikke black metal. Det som skiller er hjertefølelsen - som ligger bak, og gir seg uttrykk i - musikken. Det var flere som fortalte meg at de hadde blitt fysisk kvalme av å høre på en av låtene på "Wolfs Lair Abyss"-plata, det sier sitt.

Blasphemer har hverken håp eller ønske om å bli A-listet på P3, slik som Satyricons "Fuel For Hatred" ble nylig:

- Mezzerscmitt er en audibel demonmanifestasjon, hørbart for de som synes det er fett å få et slag i fjeset, og klarer å like det andre synes er motbydelig og totalt forkastelig. Ikke et vondt ord om Satyricon, men for mine ører høres musikken deres mest ut som svart rock'n roll - det ligger ikke så mye ondskap i det. Genuin black metal som Mayhem og Mezzerscmitt kommer aldri til å bli hverken A, B eller C-listet noensinne. Ikke fordi vi ikke kan spille, men fordi musikken relaterer til noe de færreste forstår, og det er helt greit - alle med sitt.