Elias Akselsen: "Ta en sup och sjung!"
Ballade har her gleden av å bringe videre et utdrag av Stein Østbøs biografi om visesangeren Elias Akselsen, som ble utgitt på Aschehoug denne høsten. Teksten er hentet fra kapittelet "Ta en sup och sjung!", som omhandler en tung periode i Akselsens liv. Vi går inn i teksten vinteren 1980, på et tidspunkt der den 33 år gamle sangeren har levd hardt over lang tid. Et møte med et eldre, kristent ektepar skjenker ham et streif av lys og håp.

Av Stein Østbø (hentet fra "Deilig Fra Jorden: Historien om tateren Elias Akselsen")

Korset. Det store lysende korset som lyste opp desembernatta. Nå er det blitt februar, men Elias klarer ikke å hindre at tankene returnerer til dette korset etter ukene i varetekt. Jo mer han tenker på det, desto sikrere blir han på at englene som eier dette korset, vet mer enn han aner. De tar imot sånne som ham hver eneste kveld. Noe må de vite. Noe må de ha hørt. Noe må de ha gjort.

Det er en kald og hustrig vinter selv i snøløse Göteborg i 1980, så Elias kan ikke gjøre annet enn det han er best til - drikke - i den lange tiden fram mot våren som han lengter så fælt etter, våren som får blodet til å bruse. Men det frister ikke lenger, ingenting gjør det.

Snart var jeg på kjøret igjen sammen med slette kamerater, men det ble aldri som før, syntes jeg. Hele tiden så kom tankene tilbake på julekvelden jeg hadde vært på misjonshuset, og det var akkurat som om en usynlig hånd ledet meg tilbake dit en kveld jeg ikke hadde fått tak i noen plass å være. Atter en gang sto jeg utenfor denne porten, og like klart lyste det skinnende korset mot meg i denne kalde, mørke februarkvelden.

Behovet for nattely under tak er selvfølgelig prekært som vanlig, men i tillegg har det sneket seg inn en forestilling hos Elias om at Gud kanskje driver et velsignet spill med skjebnen hans ved hjelp av det gamle ekteparet. Og denne kvelden er han ganske så full, full av flytende og full av et freidig overmot. Han vil finne ut hva Margit og Gunnar egentlig vil med ham.

Det er Gunnar som åpner døra. Gunnar ser på ham uten å heve et øyebryn og spør hva han gjør ute så sent på natta. Samtidig tar han et skritt til siden for å slippe Elias inn. Selvfølgelig.

Med det samme jeg kom innenfor døra, kjente jeg en enorm trygghet, en slags frihet i hele kroppen. Mot meg kom denne lille damen, og med et smil sa hun: ”Jeg visste du ville komme igjen!”

Visste han det ikke, han også! Gjensynet er bekreftelse god nok. Han får til og med en julegave som han hadde glemt å ta med seg etter sitt første besøk på julekvelden. Elias hadde vel ikke akkurat ventet seg lange pekefingrer da han kommer tilbake til kirken, men heller ikke så utstrakte armer som de han nå går rett inn i.

Det gjør ham forvirret. Han har mange motstridende følelser i seg nå. Takknemlighet, ikke minst. Lettelse. Men samtidig er han temmelig skamfull fordi han er frekk nok til å banke på hjemmet deres enda en gang, full og skitten.

Den kvelden satt jeg oppe til langt utpå morgenkvisten og fortalte om min barndom og mitt liv. Da jeg hadde snakket ferdig, så jeg blanke tårer som rant nedover kinnene på Margit. Da jeg var ferdig med min historie, ble det helt stille en lang stund, bare blanke tårer funklet i lyset av en lampe som sto oppe på bordet der vi satt.

Med ett kjenner jeg to hender, jeg kunne se at de ikke bare hadde vært til pynt, de hendene. De griper tak i mine egne skjelvende. Det kjentes så trygt og godt å kjenne disse hendene, som hadde gjort så mye godt, omfavne mine skitne hender, som hadde vært borti så mye synd og elendighet. Jeg glemmer aldri de setninger hun sa til meg der. ”Elias, nå må du ta ett standpunkt i livet ditt! Tenk på at det i Norge sitter en mamma som venter på deg! Og som elsker deg, tross alle dine feil som du har gjort!”

Elias holder seg mye i kirken utover våren dette året. Den blir en nødhavn for ham. Han hjelper Margit og Gunnar med forskjellige ting, maler vegger og tak og fikser takrenner. De gir ham litt penger for småjobbene han utfører. Elias får en følelse av at han er til nytte. Kanskje er det bruk for ham likevel.

Margit minner ham stadig på at han bør reise hjem til foreldrene. Utover våren blir han rastløs, og bestemmer seg for å reise.

Det var kvelden før jeg skulle reise. Jeg hadde pakket en stor bag med diverse ting som jeg hadde fått og kjøpt for penger jeg hadde tjent på diverse jobber på misjonshuset. Da kom Margit til meg, mens jeg gjorde meg reiseklar til neste dag. I hånda holdt hun en hvit konvolutt med mitt navn skrevet på. ”Denne får du ta med deg som en start på ditt nye liv,” sa hun, og rakte meg den hvite konvolutten. ”Men ikke ta den opp før i morgen,” måtte jeg love.

Den 15. mai i 1980 tar han en tårevåt avskjed med Margit og Gunnar. Han er så full av takknemlighet at han ikke får fram et ord. Han vet at det er penger i konvolutten, penger nok til å ta toget opp til Arvika. Han har fortalt at broren Aksel bor der. Dit vil han, som et første steg på turen hjem.

Elias har skamvett nok til å bruke pengene han får av Margit Isakson til å kjøpe seg togbillett til Arvika, som et første steg på hjemveien. Den billetten finner han igjen i en bukselomme flere år senere. Ubrukt.

Kanskje er Elias hinsides redningen, kanskje er det skjebnen som vil grisebanke ham en liten stund til. I alle fall går han rakt på gamle venner da han nærmer seg jernbanestasjonen.

Redaksjonell note: Tekst i kursiv er hentet fra Elias Akselsens egne dagboknotater. Utdraget fra "Deilig Er Jorden" er gjengitt med velvillig tillatelse av både forfatter Stein Østbø og Aschehoug Forlag.