Unni Wilhelmsen - lykkelig som uavhengig
Hva er forskjellen på å gi ut en plate selv, kontra å få den gitt ut på et større selskap? Omtrent 50 kroner mer per solgte plate, i følge Ephemeras styreformann, Petter Sandtorv. Etter 15500 solgte plater satt jentene igjen med omtrent en million kroner. Unni Wilhelmsen, hvis fire første plater ble utgitt på Polygram/Universal Music, valgte å gi ut sin siste plate, "Hurricane's Eye", som kommer ut i dag, på sitt eget selskap, St Cecilia. - Førsteopplaget er allerede utsolgt, og jeg regner med å sitte igjen med 60-70 kroner per solgte album, forteller en strålende opplagt Unni Wilhelmsen til Ballade.

Av Knut Steen

Bjørn Eidsvåg har tidligere omtalt flyttingen til eget bookingbyrå og lite selskap som "det viktigste grepet jeg har gjort", og mye kan tyde på at han har rett - følger man Ephemera-modellen i forhold til inntjening, er det sannsynlig at Eidsvåg har over 10 millioner på sin siste plate - en sum som er nærmest identisk med summen han har blitt tilbudt for rettighetene til alle sangene sine. "Det er viktig å ikke bli lurt av tilbud om store og raske penger", sa Eidsvåg den gang til Dagbladet. Fellestrekkene Eidsvåg/Wilhelmsen/Ephemera, er at de alle har knyttet til seg et fåtall mennesker de stoler på, og som har nettopp dem som ene- eller hovedprioritet.

Wilhelmsen sitter med bare gode erfaringer etter at hun valgte å "leke i egen grind", etter at hennes kontrakt med Polygram/Universal gikk ut etter fire plater.

- Da kontrakten gikk ut, sto jeg plutselig med muligheten til å forvalte min egen musikk. Jeg hadde en ny plate i magen og en god følelse, så da jeg fikk napp på tre ålreite stipender jeg hadde søkt på, bestemte jeg meg for å satse på å klare meg på egenhånd.

Men også en gjør-det-selv artist trenger hjelp, og noen ganger er hjelpen verdt å vente på.

- Jeg hadde gjort leksene mine grundig igjennom mange år i bransjen, og visste at det var Head of Promotion jeg ville jobbe med. De er ekstremt proffe, og Nina Lauritzen er en av de aller beste i Norge på sitt felt. Jeg var lei av å jobbe med folk som ikke var profesjonelle, og som enten ikke klarte eller gadd å gjøre det som trengtes. Med Head of Promotion visste jeg at jeg ville bli tatt vare på, men fordi de er så opptatte ventet jeg et halvt år med å slippe plata. Det var det verdt, sier Wilhelmsen.

Trubaduren er mer enn villig til å snakke penger, hun ser ikke poenget i at sånt skal være hemmelig.

- På denne plata kommer jeg til å tjene mer enn tre ganger så mye som på de beste dealene i bransjen. Mens 4,5 til 15% er vanlig, og 12% er en god avtale, kommer jeg, etter at til dels tunge utlegg er betalt, til å sitte igjen med mellom 60 og 70 kroner per plate - kanskje mer? Samtidig er jeg veldig klar over at dette er litt sånn "don't try this at home", jeg kjenner mange musikere som ikke burde finne på noe sånt. Man må ha mange penger på konto, for ting koster mye, og det er farlig å pantsette alt man eier hvis man ikke har gjort leksene sine på forhånd, og er villig til å jobbe hardt og systematisk igjennom hele prosessen. Jeg har null sosialliv, ser ingenting til familien, og sitter i timevis med egne regnskaper - men jeg har det kjempebra, dette er veldig riktig akkurat nå. Jeg klarer meg mye bedre på denne måten.

Men til tross for all den vanlige kritikken av store selskaper - de er vel nyttige til noe?

- Absolutt. Jeg har både gode og dårlige erfaringer fra Polygram/Universal-tiden.Store selskaper kan backe en artist med et stort apparat, som kan utrette mye. Det positive er at man får bruke dette apparatet, det negative er at man er i båt med veldig mange andre. Har man en utgivelse som kanskje havner litt på siden, kan dette store apparatet ha vanskelig for å fange den opp. Det er veldig lett å merke hvilken plass man har i "køen" når det er så mange artister som skal jobbes med, og det er selvfølgelig aldri hyggelig å oppleve at man er langt bak, for de det gjelder. Samtidig er det litt skummelt med alle de pengene som plateselskapene bruker på de største kjedene. Da snakker jeg ikke om den rettmessige andelen butikken skal ha for å selge plata, men om direkte markedsstøtte, og digre kampanjer som mindre labler ikke har nubbsjangs til å henge med på. Jeg synes det er vanskelig når de som selger platene får så mye å si.

Er du skremt over hvor stor makt for eksempel Platekompaniet har fått?

- Skremt er et litt rart ord i denne sammenhengen, men at de har blitt så avgjørende for artister, synes jeg skurrer. Samtidig liker jeg ikke å være en av de som klager over at disse tingene er "uretttferdige", jeg vil heller prøve å forstå markedskreftene. Når det gjelder min egen plate kommer jeg til å prøve alt for at den skal få den oppmerksomheten jeg synes den fortjener.

Så langt fremstår Unni Wilhelmsens egensatsing som en eneste lang solskinnshistorie. Førsteopplaget på 8000 (-1000 eks i promokopier) er revet vekk, og platen selger nå godt av opplag nummer to på 5000. WIlhelmsen trengte 7000 solgte eks for å passere "break even". I tillegg til det hun beskriver som en svært god avtale med distributør Playground Music, roser Wilhelmsen også flaksen, i form av et lite Oslobasert trykkeri, opp i skyene.

- En dame som het Trude ringte meg en dag, og spurte om jeg ikke ville trykke platen min hos dem. Hun skulle vise seg å være verdt sin vekt i gull. Jeg hadde planlagt å trykke i utlandet, og var veldig skeptisk i begynnelsen, men vi fikk fort en veldig fin tone, og jeg endte opp med å kansellere den gamle avtalen på to dagers varsel. Da jeg besøkte Kontorteknisk AS, ble jeg møtt av en ung utgave av Onkel Lauritz, og en fantastisk gjeng som ga meg en like fantastisk pris for jobben. Det var utrolig nyttig å kunne stikke bortom når som helst for å sjekke fargeprøver og liknende, og de ansatte satt etter jobb og hjalp meg med å pakke plater, forteller Wilhelmsen, som er overveldet over den generelle godviljen hun har blitt møtt med etter at hun valgte å satse for egne kroner.

- Jeg har møtt en fantastisk, genreuavhengig varme overalt, spesielt fra de menneskene jeg har søkt råd hos. Ephemera-suksessen har vært en stor inspirasjon, og deres Petter Sandtorv har også hjulpet meg mye. Samtidig har folk som Kurt Værnes og Karl Seglem vist meg en utrolig åpenhet, helt ned til private, tallmessige detaljer rundt hva jeg kunne forlange i forhold til ulike avtaler. Karl Seglem, som jeg aldri hadde snakket med før, inviterte meg til og med hjem på kveldsmat og te etter at ungene hans hadde lagt seg, for å hjelpe meg. I dag opplever jeg også mye mer støtte og oppmuntring fra andre artister - folk liker tydeligvis at jeg satser selv, i stedet for å skulle være et eller annet plateselskap sin "satsing". Har man guts, lærdom, midler og mulighet, er dette absolutt å anbefale, sier Unni Wilhelmsen.