Selvstendig musikkpresse - eller nyttige idioter?
- Det er få som tar seg selv så alvorlig som pressefolk. Straks de kritiseres skyter de tilbake fra hoften med masse selvhøytidelig visvas. Nå kan vel knapt Norge beskyldes for å ha en oppegående musikkpresse. Marit Karlsen mener Akersgata er unntaket, og mener den tabloide pressen i Norge har satt musikk på dagsorden, til og med i større grad enn i utlandet. Hva hun tenker på er uvisst, skriver groove.no-redaktør Carl Kristian Johansen i denne responsen på Karlsens Röyksopp-innlegg fra forrige uke.

Av Carl Kristian Johansen,
musikkskribent og redaktør av nett-magasinet groove.no

Jeg vil spørre hva slags redaksjonelle prioriteringer som ligger bak når Anders Grønneberg og Stein Østbø, profilerte musikkjournalister i henholdvis Dagbladet og VG, reiser til New Jersey for å overvære Bruce Springsteens åpningskonsert på sin verdensturné!? Dette på et tidspunkt Springsteen ikke er booket til Norge, og samtidig som Oslo Jazzfestival pågår med sitt mest spennende program noensinne.

Samme dag Springsteen-numrene havner på gata i Oslo spør Aftenpostens utsendte reporter publikum om de er på jazzkonsert fordi de er hipt!?

Er dette å sette dagsorden?

Og det er betenkelig, i beste fall merkelig, at Dagbladet, en avis i økonomisk uføre, bruker tusenvis av kroner på en konsertanmeldelse av Springsteeen.

Bare for å avklare, eller avsløre, en etablert sannhet; det er de største plateselskapene som "setter dagsorden" for tabloidene i Norge. Når Akersgata flekser musklene, reiser de til de store plateselskapenes eiere i USA. Er Akersgata ute blant folk, dreier det seg ikke om musikk, det dreier seg om å kartlegge hipnessfaktor. Igjen jamfør Dagbladets dekning av Øyafestivalen, der leserne blir guidet til festivalen gjennom Gamlebyens vannhull og kaffebarer som blir vurdert gjennom terningkast med Vika og Løkka som mal, og samme avis trekker fram mumien Nancy Sinatra som den konservative Øyafestivalens store høydepunkt.

Nå skal det sies at å drive musikkjournalistikk er relativt vanskelig uten å havne i lanseringsfella. Natt&Dag er den mest troverdige publikasjon i så måte, fordi de ikke legger skjul på sitt ståsted og formål. Redaksjoner og journalister i Akersgata burde være klar over denne problemstillingen, og er sikkert det også. Men i den gjennomkommersialiserte posisjonen de befinner seg i, er det ingen overraskelse at de først og fremst ser på musikkbransjen som en samarbeidspartner.

De lever av den.

Dette vet også Marit Karlsen i sin dobbeltrolle som radiojournalist i NRK og plateselskapgründer. Hun tar Akersgatas side (selvfølgelig), og kaller Svein Berges kritikk av norsk musikkjournalistikk for skjending. Berge blir sett på som en landssviker i det han også trekker inn det norske flagget, og vips har representanter for den moralske musikkmajoritet i Norge tvunget fram et dementi fra Berge.

Omkvedet, ført i en ufokusert og overfølsom penn av Karlsen på Ballade, er at Röyksopp skal være glad for den hjelp de har fått av norsk "presse". De har spandert spaltemeter på spaltemeter med god omtale (les redaksjonell reklame), og da skal de ikke bli utsatt for kritikk som takk. Norsk musikkpresse, bekrefet av Karlsen, ser altså på seg selv som plateselskapenes forlengede arm i lansering av artister.

De som kaller seg musikkjournalister i dette landet bør heller gjøre et forsøk på å ta til seg kritikken fra Berge. Det hersker jo liten tvil om at han har belegg for det han sier. Han er midt oppi denne smørja selv, og har like store forutsetninger for å forstå hva dette dreier seg om som en hvilkensomhelst norsk musikkjournalist. Han føler det kommersielle trykket og flagglojaliteten, påtvunget av en eksportkåt norsk bransje (inkludert pressen), på kroppen. Hvorfor ikke høre på ham?

I Norge, ihvertfall i Oslo som undertegnede kjenner best, er musikklivet preget av stor vitalitet. Det er små plateselskaper, idealistiske enkeltpersoner, mindre klubber, og ikke minst interessante musikere som har initiativet. Og det er de som virkelig setter dagsorden for borgere som er interessert i musikk og kulturen rundt.

La oss håpe de beholder dette initiativet lenge.

Karlsen, Grønneberg, Marianne Jemtegård, redaktør for musikknorges svar på Se&Hør, kan drive med sitt intrigemakeri, kameraderi og bransjehoreri, og ta seg nær av at Berge vil stikke et norsk flagg opp i rævva. Jeg synes det er morsomt.

Carl Kristian Johansen