EFN: - Fildelings-søksmål er selvmordsbombing for platebransjen
Platebransjen har nå satt i gang søksmål mot personer som legger ut deres eiendom til nedlasting på internett. Bransjen sidestiller fildeling av musikk med å stjele i en butikk - nå ønsker de å gjøre eksempler av "de store gutta" - de som gjør andres åndsverk tilgjengelig for fri nedlasting. Thomas Gramstad, som leder organisasjonen Elektronisk Forpost Norge, betegner denne reaksjonsformen som "selvmordsbombing". I dette innlegget argumenterer han i stedet for nedlastingskompensasjon igjennom statlige avgifter og en ny opphavsrettslov tilpasset dagens informasjonssamfunn. - Effekten av massesøksmål vil neppe bli noe annet enn det den allerede har blitt i andre land: Dårlig PR for bransjen, skriver Gramstad.

Av Thomas Gramstad, leder for Elektronisk Forpost Norge (EFN). EFN (www.efn.no) er en rettighetsorganisasjon som jobber med medborgerskap og juridiske rettigheter i IT-samfunnet.

IFPI varsler overvåkning av og massesøksmål mot privatpersoner som ulovlig laster ned musikk og film fra nettet. Denne merkelige oppførselen mot mange av sine beste og mest interesserte kunder vil uten tvil skade musikk- og filmbransjen mer enn det vil gagne dem. Det er riktig at bransjen har jusen på sin side i forhold til opphavsrett - men ikke i forhold til personvern og personopplysningsloven, jfr. Datatilsynets utspill om bransjens brudd på Personopplysningsloven ved lovstridig overvåkning av brukere på Internett<1>.

Om vi likevel forutsetter at bransjen kan få tilgang til disse personopplysningene på en lovlig måte, og dermed kan saksøke individuelle fildelere, så vil dette kun ramme noen få enkeltpersoner på vilkårlig måte, mens det store flertall vil slippe unna og fortsetter som før. For det er jo praktisk umulig å saksøke millioner av mennesker en etter en. Platebransjens store hybris: deres vrangforestilling om at de kan bestemme hvordan millioner av mennesker skal høre på musikken eller bruke ny
teknologi, vil kunne bli deres undergang<2>.

Effekten av massesøksmål vil neppe bli noe annet enn det den allerede har blitt i andre land: Dårlig PR for bransjen.

Flere og flere vil få sterkere og sterkere motvilje mot bransjen og dermed også motvilje mot å kjøpe bransjens produkter. De som kopierer og fildeler mest er generelt også de som kjøper mest musikk (med unntak for tenåringer som uansett har lite penger). Dermed skyter bransjen seg selv i foten ved å saksøke sine egne kunder. Eller for å si det enda sterkere: Å saksøke fildelere er en form for selvmordsbombing for musikk- og filmbransjen.

Hvordan bør bransjen forholde seg til utviklingen? De bør høre på det som alle andre enn advokatene deres forsøker å si til dem: Man må rett og slett akseptere at de nye teknologiene - fildeling, CD-og DVD-brennere, bærbare musikk- og filmspillere osv. - er kommet for å bli, og at de nødvendigvis vil innebære nye modeller for distribusjon og bruk av musikk. Og at dette vil igjen innebære et nytt og annerledes marked med flere aktører og mer konkurranse. Som mange har påvist, f.eks. Espen Andersen på BI<3>, er dette en bransje som lenge ikke har hatt noen konkurranse, og de ønsker at det skal fortsette slik, men det er - heldigvis - ikke mulig.

Nedlasting, mangfold og frihet
Platebransjen har vanskelig for å omstille seg. De har et stort apparat for distribusjon og salg av fysiske produkter og en forretningsmodell basert på dette, og det er vanskelig å bygge ned dette og satse på digital distribusjon istedet, som innebærer en helt annen modell der man tjener mye mindre per salg (fil), men kan selge mange flere filer istedet og uten det store fysiske apparatet. Det er en stor omstilling. Men ingen har rett til å stoppe fremtiden og nye medier og teknologier.

Om de ikke vil ta utfordringen selv, vil andre og nye aktører komme og gjøre det istedet.

Uansett vil dette være en sunn utvikling, fordi den vil gi plass til mange flere musikere og filmskapere, og den vil gi dem mye større frihet og makt enn det de har idag i forhold til dagens store aktører i bransjen, der de ofte må gi fra seg de fleste eller alle sine rettigheter og godta husmannsbetingelser for å få lov til å bli utgitt og distribuert. En slik utvikling er selvfølgelig også gunstig for alle oss som kjøper og bruker musikk, film og andre åndsverk. Vi får mer å velge mellom, og det som slik blir tilgjengelig for oss vil i mye større grad være utformet ut fra artistenes visjoner og kvalitetskrav til sine verk, istedenfor å bli utvannet og fordummet ned ut fra
kommersialiserte "glattest mulig, minst mulig originalt og kontroversielt"-vurderinger. Vi får færre og mindre superstjerner og mer mangfold.

Det er ikke påvist at ulovlig nedlasting skader salget av musikk og film. Dette er ønsketenkning fra bransjens side, der man forutsetter at hver nedlasting erstatter et salg, noe som åpenbart er fri fantasi. En rekke undersøkelser viser at fildelingen til nå har liten eller ingen innvirkning på salget. Redusert salg av CD-plater skyldes først og fremst konkurranse fra salg av DVD-plater, dataspill og SMS/mobilbruk. Salget av film på DVD har vært en eventyrlig suksess for bransjen, her har man ingenting å klage over. Men dermed kjøper folk færre CD-plater. Det er tross alt begrenset hvor mye penger og tid folk flest kan bruke på underholdning, kultur og fritid. Og ungdoms store utgifter til mobilbruk og SMS-meldinger må nødvendigvis gå utover hvor mye penger de har å bruke på musikk og andre ting.

Samtidig er DVD-platen kanskje det siste store fysiske mediet. I fremtiden vil salg og distribusjon av filer antagelig overta store deler av dette markedet, samtidig som det vil åpne et stort nytt marked som ikke er utviklet idag, og som ikke kan betjenes av dagens fysiske distribusjonsapparat. Så før eller siden vil filsalget begynne å erstatte og redusere salg av fysiske produkter - iallfall etterhvert som vi får et lovlig marked for filer som ikke er belemret med brukshemmende tekniske sperrer. Dette er jo allerede såvidt begynt<4>.

For min egen del velger jeg å ikke støtte selskaper og artister som kjemper mot ny teknologi og tradisjonelle rettigheter. Det betyr at det er helt uaktuelt for meg både å laste ned gratis uten tillatelse og å kjøpe musikk eller film fra artister eller
selskaper som er mot nettdistribusjon, og som ved hjelp av autoritær og overvåkende kontrollteknologi<5> prøver å hindre kundens tradisjonelle rettigheter til å kopiere og spille av etter eget ønske. Jeg holder meg dermed stort sett til uavhengige
artister og distributører som er på lag med fremtiden og legger ut sine ting både for smaksprøver, nedlasting og salg via Internett. Jeg kjøper faktisk flere CD'er enn noen gang før, og også digitale filer dersom de er uten slike tekniske sperrer (DRM).

Hvordan kan platebransjen tjene penger i "det plateløse samfunn"?
Dersom plate- og filmbransjen skal ha noen reell sjanse til å bli kvitt problemet med ulovlig kopiering må man tilby et lovlig alternativ som er like bra eller bedre enn det ulovlige, noe som bl.a. innebærer å selge produkter som ikke er belemret med
tekniske sperrer og kontroller - altså produkter som gir kundene de samme rettighetene<6> og gjerne enda flere muligheter enn det tradisjonelle produkter (plater, bånd, kassetter osv.) gjør.

Dersom man tilbyr et lovlig alternativ som er like bra vil Hannemyrs tredje medielov<7> slå inn: "Gitt tilstedeværelsen av et legitimt tilbud og fornuftige priser vil piratvirksomhet marginaliseres og de store fortjenestene være forbeholdt legitime
aktører." Grunnen til dette er ganske enkelt at folk flest ønsker å være hederlige og lovlydige og ønsker å støtte produksjonen av åndsverk som de liker.

Kommersielle pirater som vi ser mye av i f.eks. Asia og Øst-Europa kan og bør bekjempes gjennom internasjonalt samarbeid, politi osv. Privatpersoner som kopierer eller fildeler er en helt annen kategori og bør få være i fred for søksmål og heller tilbys et lovlig alternativ.

Selv om mange uavhengige artister idag selv tar hånd om salg og markedsføring via Internett vil antagelig de fleste artister foretrekke å slippe å bruke tid og energi på dette. Dette er derfor en tjeneste som fortsatt vil være etterspurt, og
plateselskapene sitter på verdifull kompetanse mht. markedsføring. Dette kan man selge som en tjeneste.

Man kan etablere store tjenermaskiner der kundene kan kjøpe ALLE album, enkeltspor etc. som selskapet har rettighetene til (og ikke bare den lille andelen som ansees som kommersielt interessant nok til å produsere nye opplag på plate av). Når man selger filer blir prisen og fortjenesten per fil mye mindre, men til gjengjeld kan man selge mye større volum ved at hele katalogen er tilgjengelig for salg til enhver tid. Man kan gjøre som Amazon og Netflix ved å tilby kunden statistisk informasjon av typen "Likte du denne platen vil du antagelig like disse også: ...". Summen av salget av mange "ikke-hits", den såkalte "lange halen" eller the long tail<8>, vil bli det største markedet i fremtiden, og det er et helt nytt marked som åpnes pga. billig lagringsplass og billig digital distribusjon. Det er gode nyheter for alle som liker mangfold, og for alle som vil være (eller støtte) uavhengige artister.

Ny teknologi åpner mange muligheter. For eksempel kunne man gjøre all dagens ulovlige ikke-kommersielle fildeling lovlig, logge statistisk hva som blir lastet ned og hvor ofte, og fordele en pott med penger til artistene og selskapene ut fra antallet eller andelen av nedlastinger. Potten kunne samles inn via en frivillig avgift<9>, eller via en avgift via Internettleverandørene, eller via skatten/statsbudsjettet<10>. Administrasjonen av dette kunne gå via et samarbeidsorgan med representanter fra alle parter, inklusive kundene/forbrukerne. Lignende modeller kjenner vi fra Kassettfondet og fra avgifter på spilling i radio.

En moderne opphavsrett
En moderne opphavsrett for informasjonssamfunnet kunne se slik ut, oppsummert i tre hovedpunkter:

1. Styrking av de ideelle rettighetene. Disse vil bare bli viktigere og viktigere, og også få en økende økonomisk betydning, ettersom kreditering = markedsføring på Internett og i nye medier.

2. Opphavsrettens økonomiske rettigheter består som kjent av to hoveddeler. Den ene er "offentlig fremføring og tilgjengeliggjøring". Denne er like aktuell i digitale medier, og kan og bør bevares, defineres og avgrenses mest mulig tilsvarende
som i tradisjonelle medier. Forskjellige parter vil selvsagt strides om hvor grensene skal trekkes, til sin egen fordel, slik vi ser f.eks. når det gjelder nettradio.

3. Den andre hoveddelen av økonomiske opphavsrettigheter er det som kalles "eksemplarfremstilling", og som omfatter kopiering. Denne vil og bør liberaliseres gradvis, muligens avskaffes helt, iallfall for ikke-kommersiell sammenhenger. Det er to hovedgrunner til det. Den ene er at all digital bruk innebærer kopiering og dermed er en form for eksemplarfremstilling! Både på Internett og på brukerens egen datamaskin innebærer all bruk av åndsverk at det lages kopier av åndsverkene som en naturlig del av prosessen for bruk eller avspilling av åndsverket. Men siden dette altså er "eksemplarfremstilling" er det dermed regulert av Åndsverkloven. Samtidig er digitale bærere av åndsverk (plater, harddisker, kassetter osv.) skrøpelige, og dessuten utsatt for formatforeldelse. Derfor er det grunnleggende viktig å bevare og verne retten til å kopiere, og å gjøre denne retten så eksplisitt som mulig i lovverket<11>.

Den andre hovedgrunnen er at vi som samfunn må verne om sosiale fremskritt som kommer ved avskaffelse av knapphet<12>. Innføring av overflodsøkonomi utgjør et stort sosialt fremskritt i ethvert domene der dette kan skje. Overflodsøkonomi = velstand. Vi må altså bekjempe knapphet og erstatte den med overflod og velstand der dette er mulig, og dette er en fremskrittsprosess som på mange måter driver seg selv. Men hver gang knapphet kan avskaffes innen et område, vil de som tjener på knappheten kjempe mot utviklingen.

Fri og billig kopiering er en form for overflodsøkonomi, mens forbud mot kopiering er kunstig knapphet. Knapphetsøkonomi og overflodsøkonomi er to svært forskjellige modeller, og politikerne må ikke forledes av forkjemperne for den gamle knapphetsøkonomien til å innføre spesielle reguleringer og handelsprivilegier til fordel for dem, slik som rettslig vern av DRM og tekniske sperrer. Dessverre ser vi at akkurat det skjer mange steder i verden idag, også i Norge gjennom innføringen av EUCD (Infosoc-direktivet).

Disse handelsprivilegiene vil ganske sikkert ikke bli stående, og motkreftene samler seg allerede, men de sinker samfunnsutviklingen og det sosiale fremskrittet, og holder dermed både skapere og brukere av åndsverk nede.

Kildehenvisninger:
<1> Advarer mot overvåkning
http://www.aftenposten.no/forbruker/digital/nyheter/mp3/article1327903.ece

<2> Suing Your Customers: A Winning Business Strategy?
http://www.eff.org/share/?f=suing_customers.html

<3> Åndsverk, marked og teknologi: Når kartet ikke stemmer med terrenget
http://www.espen.com/papers/EA-2005-andsverksloven.pdf

<4> MP3 - Street Legal
http://folk.uio.no/gisle/fun/mp3.html

<5> DRM: en hersketeknikk
http://efn.no/drm.html

<6> Gjenreis eksemplarrettighetene!
http://efn.no/eksemplarrettigheter.html

<7> Hannemyrs medielover
http://efn.no/foredrag//ke22.html

<8> The Long Tail
http://en.wikipedia.org/wiki/The_long_tail

<9> File-Sharing: It's Music to our Ears
http://www.eff.org/share/?f=compensation.html

<10> An Alternative Compensation System (Chapter 6)
http://www.tfisher.org/PTK.htm

<11> Kopiering: En grunnleggende rettighet
http://efn.no/kopirett.html

<12> What's Wrong With Copy Protection
http://www.toad.com/gnu/whatswrong.html