Mye mer enn skandale
Årets Ultimakonferanse "Elektronisk kunst i det offentlige rom" var, på tross av debatten om lyddusjer og beskyldninger om plagiat, en meget vellykket konferanse som maktet å belyse elektronisk kunst fra mangfoldige vinkler. Innholdet spente over et vidt spekter fra analytiske foredrag til ekskursjoner og sosialisering.
Av Kyrre T. Lindvig
Lyddusjdebatten kastet selvfølgelig sin lange skygge over konferansen allerede fra første dag, men istedenfor å dvele ved de tabloide dimensjonene, er det viktig å ha for øye hvor viktig konferansen faktisk kan vise seg å bli. Det store oppmøte av kulturarbeidere, kunstnere, akademikere samt representanter for stat og kommune, er en pekepinn på den viktighet refleksjon omkring elektronisk kunst i Norge ser ut til å kunne få.
Et avgjørende moment i denne sammenheng er nettopp det faktum at selv om elektronisk kunst på ingen måte er noen nyhet, så har det vært vanskelig å stable på benene en fruktbar meningsutveksling som belyser hva elektronisk kunst egentlig er, hvordan elektronisk kunst skal være synlig i samfunnet og ikke minst hvorvidt elektronisk kunst spiller/skal spille en viktig rolle.
Temaet for årets Ultimafestival var som kjent "Acoustic Spaces", og noen av de mest fremtredende eksemplene på skapelsen av nye "akustiske rom" under Ultima er installasjonene "Norge - et lydrike" på Oslo S og Nordheims "Dråpen" på Bekkelaget renseanlegg. Begge utfordrer den ofte kliniske og funksjonelle paradigme som (nødvendigvis) ligger som grunnpremiss i offentlige/funksjonelle bygg. Imidlertid oppstår det også teoretiske problemer (eller skal vi heller si utfordringer?) som følge av kunsten inntreden i det offentlige rom, og det var her konferansen viste sin styrke.
Særlig innlegget av Andrew Morrison, til daglig førsteamanuensis ved Intermedia, en selvstendig avdeling ved Universitetet i Oslo, var sterkt oppsiktvekkende i den forstand at det faktisk åpnet for nye teoretiske tilnærmelsesmåter til å forstå den "nye" avantgardistiske utvikling. Morrisons hovedpoeng var at det er på den elektroniske arena den kommende kunstneriske utvikling kommer til å finne sted, da den opprinnelige modernismen for lengst har blitt klassisk. For å kunne analysere elektronisk kunst er det nødvendig med en interdisiplinær tilnærming, argumenterte Morrison, som kombinerer "research, theorybuilding and practiced work" i sin metode.
Dette foredraget skilte seg ut ved sin teoretiske dybde, mens andre foredrag var mer deskriptive, slik som foredraget av Vivian Moen, som er direktør for Utsmykkingsfondet for offentlige bygg. Hun gikk konkret inn på diverse oppdrag som staten hadde gitt til forskjellige kunstnere og hvordan de var blitt utført. Informativt og greit, om enn litt langdrygt.
NOTAM, som sammen med PNEK (Produksjonsnett for elektronisk kunst i Norge) stod som arrangører for konferansen, viste seg fra sin beste side. Særlig presentasjonene av produksjonsverkstedene på tirsdag var nok en vekker for de som lurer på hvordan man egentlig jobber med elektronisk kunst.
Ellers kan det sies at konferansens største svakhet også var dens styrke: I og med at fokuset var såpass bredt, ble det kanskje litt mange lange navlebeskuende redegjørelser fra offisielt hold om hvor flink man er til å kjøpe inn elektronisk kunst, og litt lite fokus på musikken, som nødvendigvis bør stå i sentrum på en Ultimafestival. Men dette gjaldt kun enkelte deler av konferansen.
Et spørsmål som kanskje også burde ha blitt belyst i mer detalj, er hvorvidt man alltid skal være avhengig statlige bestillinger for å få elektronisk kunst ut til folket. Hvor korrektiv kan kunsten være til den rådende makt, hvis det er makthaverne som selv bestiller og derved legger premissene for kunsten?
Men bortsett fra disse små innsigelser, var det en meget givende og innholdsrik konferanse. Bare synd at mange, deriblant Ballades medarbeider, ikke hadde anledning til å være med på hele det tidkrevende programmet. Kanskje man burde vurdere å kutte det ned litt til neste år, for "I begrensningens kunst viser mesteren seg", som Goethe sa.