Fri improvisert støyelektronika møter ekstrem metall
Et sjeldent møte mellom støyelektronika-scenen og black metall finner sted på Osloklubben Blå fredag kveld. Den britiske artisten Russel Haswell vil lede den fremtredende norske støykomponisten Lasse Marhaug inn i et samarbeid med det etterhvert legendariske black-metall bandet Mayhems første trommeslager Manheim. I dette intervjuet forteller Manheim om sitt liv som musiker etter Mayhem - og sin forkjærlighet for bl.a. Moby og Arne Nordheim.
- Det er egentlig en litt morsom forhistorie til dette samarbeidet, forteller Manheim til Ballade i anledning sitt comeback som artist. - Helt tilfeldig var jeg og Jørn Stubberud ute og hørte på Russell Haswells DJ-opptreden på Blå etter oppfording fra Smalltown Supersound-sjef Joakim Haugland. Jeg kicka på musikken og pratet i etterkant med Haswell om et samarbeid. Marhaug kjenner Haswell fra før, og ble også dratt inn i dette samarbeidet.
På scenen finner man aural-dekonstruksjonisten Lasse Marhaug på pc og støyfantasten Manheim på ulike former for perkusjon. Seansen ledes og styres av den britiske støyelektronika-artisten Russell Haswell som bidrar med pc-lyder og en genuin interesse for både metall og all verdens avarter av elektronika og støymusikk. Hva planlegger trioen egentlig å gjøre i kveld?
- Det er vanskelig å si fullt og helt hva det blir til. Dette kommer til å være en ordentlig friimprovisasjonssak i regi av Russsell Haswell. Vi har ikke øvd noe sammen i forkant for opptredenen, så jeg kan ikke gi deg noe konkret svar på hva det er publikum får høre i kveld. Jeg kan likevel love massiv energi av god klasse. Mens Lasse og Russel gjør sine pc-manipulasjoner, i regi av Russel, skal jeg benytte perkusjon for å skape støymusikk.
Dette samarbeidet er nok et spennende eksempel på resultatene som kommer frem av den fordomsfrie og åpne booking-profilen og tankegangen til Oslo-klubben Blå og konseptet NO.
- Vi har utvekslet litt musikalske ideer etter at Haswell var her forrige gang sammen med Hecker, som jeg også har hatt kontakt med. I tillegg kjører jeg nå egne noise-greier i en gjeng i et prosjekt som jeg har tenkt å gi ut på plate. I første omgang har det vært meg og studiomannen Rune Milde som har diskutert ideen. Om kveldens samarbeid blir vellykket, og Marhaug og Haswell vil være med, kan det hende de blir med i prosjektet, antyder trommeslageren, som spilte på Mayhems legendariske "Deathcrush"-album fra 1987, et klassisk album som nesten alene satte norsk black metal på verdenskartet.
Møtet mellom black metall og støymusikken er nok et eksempel på musikalsk forbrødring, og at oppdelingen i genre ikke nødvendigvis alltid får frem musikalske sammenhenger og forbindelser like klart og tydelig. I enda sterkere grad understreker det at musikere gjerne interesserer seg for mer enn bare en type musikk.
- Det som vi har felles er fascinasjonen for et ekstremt uttrykk og utforskning av lyd. Selv om ikke alle vil se det slik, var det faktisk også dette mye handlet om i Mayhem når jeg var med der. Nå har jeg lyst til å åpne opp og omfavne støyen på dens premisser. Vi har i veldig stor grad samme ambisjoner som det vi hadde med Mayhem nemlig å skape et ekstremt, mørkt, foruroligende uttrykk. Dette bringer inn noe nytt i min musikalske sammenheng, som gir meg sjansen til å komme tilbake uten å bli sammenlignet altfor mye med Mayhem. Her kan jeg gå utenom et tradisjonelt band og opptre med masse spennende lyd. Noe som har opptatt meg og interessert meg hele tiden siden Mayhem.
Etter at Manheim forlot Mayhem har han kun vært å finne som gjestemusikere på andres skiver.
- Jeg sluttet i Mayhem på grunn av den kommersielle retningen bandet var i ferd med å bevege seg inn i. Det var snakk om turneer i Tyskland og USA. Det var jeg ikke innstilt på, og gadd ikke å gjøre det. Bandet var i ferd med å bli kommersielle, Øystein Aarseth - alias Euronymus - ville gjøre bandet stort, og det var jeg absolutt ikke klar for. Nå gjennomførte bandet aldri noen av disse turneene. Dette var i følge Øystein fordi jeg sluttet. Heldigvis klarte vi å være venner likevel, forteller Manheim.
Manheim forteller dette om sin tilbaketreden fra musikklivet.
- Hva skulle jeg gjort? Alt ville uansett blitt sammenlignet med Mayhem, og sett som et slags Mayhem II. Det var jeg overhodet ikke interessert i. Det er rart med det. I dag, 15 år senere, kommer unge mennesker som husker meg fra Mayhem, vet hvem jeg er og gir meg respekt. Det er morsomt og sterkt. Mitt hjerte vil alltid være i Mayhem. Jeg hadde aldri ambisjoner om å bli rockestjerne, men er veldig stolt av det det som vi leverte, og synes Mayhem er bra den dag i dag. Min artistiske uttrykkstrang våknet på ny når jeg nå hørte Russell Haswell sist. Det ga meg ståpels og fikk meg til å kicke på musikk igjen.
Hva synes du om det Mayhem gjør i dag?
- Hva skal jeg si? Det er mye bra. "Grand Declaration of War" er en veldig bra plate, men noe helt annet enn det vi gjorde. Jeg føler at det er en annen toneart, og ikke like brutalt som før, men synes det er bra de er åpne for forandring. Jeg respekterer dem fordi de vil gå sine egne veier. Det har alltid vært et kjennetegn for Mayhem at de ikke nødvendigvis legger seg med alle andre. Det som jeg virkelig liker i dag, er ting som 1349. Jeg var på Inferno-festivalen i helgen og hørte dem. Det er noe av det råeste jeg har hørt, sier veteranen.
Nå som du har begitt deg støymusikken i vold - har du da også satt deg inn i det musikalske universet til Lasse Marhaug?
- Jeg er desverre altfor lite kjent med det han har gjort. Nå har jeg skjønt at jeg bør gjøre det. Nå får du meg til å bli flau i all offentlighet, når du spør meg om dette. Du kan si at jeg får en første "flying start" nå i kveld. Fra før har jeg fått med meg at han er flink, og er tatt opp i komponistforeningen. Ellers kan jeg nevne at Hecker, en tysk artist som i likhet med Haswelll er på plateselskapet Mego, er sinnssykt bra.Han sendte meg en CD etter sin forrige opptreden som er sinnssykt bra og som jeg har fått noia på. Hans musikk er noe mer elektronisk enn musikken til Haswell, men det er som sagt bra. Ellers så digger jeg det som folk som Conrad Schnitler og Klaus Schultze fra Tangerine Dream, og har alltid hatt stor glede av musikken til Arne Nordheim. Jeg liker ikke musikk som det går tretten av på dusinet. Jeg liker musikk med et genuint uttrykk som har noe personlig ved seg og tilfører noe nytt.
- Nittennitti-tallet har vært sinnsykt bra for musikken. Åttitallet var begredelige greier med unntak for black metall, og ting som Psychic TV, Depeche Mode og noe av synthmusikken som jeg også liker. Nå synes jeg at det har kommet mye bra ny musikk - ikke minst av den elektroniske typen. Moby - spesielt "Animal Rights"-skiva hans er veldig bra, men jeg liker også "Play". Når det gjelder norsk musikk, må jeg bare bøye meg i støvet for ting som Røyksopp som jeg synes er kjempebra. Jeg kicka veldig på Tool på begynnelsen av niititallet, og gleder meg voldsomt til konserten deres i Oslo under Norwegian Wood til sommeren. Jeg har veldig respekt for Sondre Lerche, og ikke minst et band som Gluecifer, selv om jeg kanskje tror de har fått mest hjelp fra statene. De holder ut med det som de holder på med, og mindre de finner på noe megasprell, så vil det lykkes for dem, avslutter Manheim, og blir oppriktig glad når Ballade kan fortelle at Biff Malibu & co. for tiden befinner seg på VG-lista med singelen "Easy Living".