Soundtracks selges som klassisk musikk
Det står begredelig til med klassisk musikk i Norge. Ballade har ringt til av klassiskavdelingene i to av de internasjonale plateselskapenes kontorer i Norge, Universal og Sony Music. Og får lære et klassiskbegrep som var nytt for oss - der rene film-soundtracks og klassiske forsøk av popartister mer enn gjerne regnes inn under genren. Hos Sony Classical er for øvrig en tiendedels stilling i praksis satt av til å betjene klassiskrepertoaret.

Øystein Sørbø er den klassiske musikkens mann på Universal Music. Det gjør ham til en av de tyngste promotionmenneskene i norsk klassisk musikkliv: Det er Sørbø som sitter på prestisjetunge Deutsche Grammofon. Han begynte i jobben for et år siden, og selv om han er frustrert over situasjonen når han ser at plater med kjente verker spilt inn av de beste orkestrene ikke selger, beskriver han seg selv som "forsiktig optimist".

Sørbø regner med å slippe 200 nye titler i år. Det er helt på høyde med fjoråret.

- Men i et lenger perspektiv er det klart en nedgang i antall titler, sier han.

Det er ikke reportoatet det er noe galt med da?

- Nei. Vi er blitt mye friskere, vi satser tøffere, blant annet med bedre design på coverne, sier Sørbø.

Selv har han erfaring fra butikken Platon i Bergen, og vet hvordan man pusher plater over disk.

- En liten del av klassiskpublikummet har utrolig peiling, resten blir litt forvirrede i forhold til hva de skal kjøpe. Så de blir veldig beskjedne. Vi prøver å få publkum til å huske utøveren eller dirigenten eller orkesteret. For å sette det litt på spissen synes jeg nesten at artistnavnene kan bli viktigere enn musikken de spiller - uten at det gjør noe. Vi driver merkevarebygging, slik som popbransjen gjør, om du vil. Slik at folk kan gå inn i klassiskavdelingene, spørre etter den siste med den og den, og vite at det er helt legitimt, slik at det blir lettere å kjøpe klassisk, sier Sørbø.

Selv mener han at det er viktig å se den klassiske musikkens stilling i sammenheng med det større bildet.

- Musikk i det hele tatt ser ut til å bli en nisjegreie, sier Sørbø.

Tiendels stilling på klassisk
Erik Eken er Strategic Marketing Manager (slike titler får man når man jobber for internasjonale selskaper) for Sony Musics norske avdeling. Det er ham som er klassiskavdelingen. Men ikke hele tiden.

- I teorien er 20 prosent av stillingen min å selge klassisk, men i praksis har jeg bare tid til en halv dag i uka, sier Eken.

Det er kanskje ikke så farlig, for platene Sony Classical sender ut selger bare rundt 100 eksemplarer hver allikevel.

- Vi gir ut 3-5 plater i måneden. Det er ikke færre titler, men det blir færre nyutgivelser. Sammenlignet med fjoråret er det ikke så mye verre, men ser man tre-fire år tilbake er det stor forskjell. Det ligger en klar tendens i markedet til at det tradisjonelle klassiske reportoaret selger mindre, sier Eken.

Så hva skal han selge for å kapre nye lyttere da?

- Vangelis har laget et stykke i sammenheng med en NASA-tokt til Mars. Oppføringen skal kanskje vises på NRK. I så fall kommer vi nok til å selge en del av den, sier Eken.

For den som ikke kjenner Vangelis, er han blant verdens beste soundtrack-komponister. På si' lager Vangelis musikk som er kunstmusikk på samme måte som gråtende barn er billedkunst.

Vangelis? Er det klassisk musikk da?

- Det er der vi er nå, sier Eken.

Eken er nemlig i den merkelige situasjonen at hans avdeling har hatt en så stor selger at den har lagt lista for klassisksatsningen. Soundracket til filmen Titanic solgte så mye (før platen, med Celine Dions supersviske "My Heart Will Go On" som sterkeste salgsargument, ble omdefinert til å havne i pophyllene) at den nå avgjør hvor mye hans ordinære klassiske plater må selge. Ett av resultatene har blitt en økt satsning på film-soundtracks av Michael Kamen og James Horner, eller klassiske forsøk fra folk som Billy Joel og Paul McCartney.