De små eksportørene
Det har alltid vært vanskelig å få norske artister til å slå an utenlands. Unntakene, som Röyksopp og Lene Marlin, hyggelige som de er, ser bare ut til å være der for å bekrefte denne regelen. Men samtidig med denne harde virkeligheten har det vokst fram en liten underskog av norske selskaper som lever av å selge norsk musikk til utlendinger. Noen av dem lever sogar ganske så bra av det, mens andre så langt er hobbyprosjekter.

Rune Grammofon har holdt det gående siden 1998, og har 22 utgivelser på baken. Selskapet har så langt vært et hobbyprosjekt for Rune Kristoffersen, ved siden av brødjobben på plateselskapet Grappa. Kristoffersen forteller at han ikke tar ut en krone i lønn, men at han hatt en "fin utvikling" og håper å kunne leve av labelen sin ettersom den tar mer og mer av tiden hans.

Lykkelig som liten

Rune Grammofon gir ut plater i skjæringspunktet mellom kunstrock og samtidsmusikk, og distribueres internasjonalt av den prestisjetunge labelen ECM (unntatt i USA). Det er gjennom disse kanalene at Kristoffersen selger 90 til 95 prosent av platene sine.

- Det har blitt sånn, som en naturlig følge av at det ikke er store markeder nok i Norge. Men det er også en følge av at jeg har produkter jeg kan selge til utlandet. Enten det er instrumentalmusikk som ikke er knyttet til et bestemt språk, eller nisjeprodukter hvor standarden er høy på norske utøvere er høy, sier Kristoffersen.

Om å selge sand til Sahara

Kristoffersen, som selv har bakgrunn fra en av Norges få vellykkede popeksporter, åttitallsbandet Fra Lippo Lippi, har meninger om hvorfor det gang på gang viser seg at norske forsøk på å eksportere mainstreammusikk går på trynet.

- Innen mainstream rock eller pop har det vært problemer å få fram norske artister med internasjonal schwung. Man legger for lite vekt på originalitet og personlighet. Jeg mener ikke at man på død og liv skal være grensespregnende hele tiden, men man må i alle fall ha noe som er ens eget. Når man bare prøver å etterligne utelandske forbilder, er det utrolig vanskelig å selge resultatet tilbake til forbildenes hjemland. Det blir som å selge sand til Sahara, sier Kristoffersen.

For å følge sandmetaforen videre, selger nok ikke Kristoffersen nok sand til å mure så veldig mye. Salgsrekorden er to utgivelser med Arne Nordheim, som har solgt 7000 hver. Det er meget bra for en samtidskomponist. Og Kristoffersen ser lyst på fremtiden.

- Innen elektronika, samtidsmusikk og improvisert musikk har Norge dyrket fram folk som er bra og derfor får internasjonal anerkjennelse. Jeg tror at hvis jeg henger i stroppen i et par år til har dette et potensiale, sier Kristoffersen optimistisk.