Oslo-Filharmonien og USA: - Unødvendig og selvfølgelig kritikk
Morten Walderhaug i Oslo-Filharmonien skriver at ledelsen i OFO har forståelse for de synspunkter Arne Nordheim og Eyvind Solås bragte til torgs tirsdag, men mener samtidig at kritikken til de to komponistene fortoner seg som "en helt unødvendig selvfølgelighet". - Enten man liker det eller ei, så er Previns fiolinkonsert faktisk et 40 minutters langt verk av en av Nordheims og Solaas’ samtidige kollegaer, påpeker Walderhaug, som kaller OFOs nylig avsluttede USA-turné for "Norgesprofilering av beste sort". - På samme måte som norske teatre setter opp Shakespeare eller Tsjekhov skal også våre norske orkesterinstitusjoner fortolke sine versjoner av Beethoven eller Tsjaikovskij. Det blir ganske håpløst om slik virksomhet skal få betegnelsen unasjonal, mener OFO-direktøren.

Av Morten Walderhaug, Direktør i Oslo-Filharmonien

Oslo-Filharmonien kommer hjem fra en suksessrik USA-turne og møtes av kritikk fra Arne Nordheim og Eyvind Solaas som karakteriserer turneprogrammene som ukollegiale og historieløse.

La meg med en gang understreke at ledelsen i Oslo-Filharmonien har forståelse for denne type synspunkter. De som har fulgt med i Oslo-Filharmoniens handlinger i løpet av de siste 6 månedene vil derfor også se at Oslo-Filharmonien nå har tatt en rekke grep som vil gjøre en kritikk som dette overflødig i framtiden. André Previns periode som sjefdirigent termineres og orkesteret har ansatt Jukka-Pekka Saraste som ny sjefdirigent fra sesongen 2006-07. En av de bakenforliggende grunner for disse beslutningene har vært at Oslo-Filharmonien ønsker og trenger en sjefdirigent som vil spille en aktiv rolle i utviklingen av norsk musikkliv – inkludert norsk repertoar . Det er ingen hemmelighet for noen, og heller ikke for herrene Nordheim og Solås, at Previn har hatt et annet fokus i sin dirigentgjerning enn norsk orkester-repertoar. Kritikken formidlet gjennom NRK i dag forekommer meg derfor som en helt unødvendig selvfølgelighet.

Dette til tross - Oslo-Filharmoniens USA turne må karakteriseres som en betydelig hendelse for norsk musikkliv i utlandet og ikke annet enn en kjempe suksess. Filharmonien gjestet konsertsaler som hver for seg kun slipper til de beste orkestrene i verden. Carnegie Hall i New York, Verizon Hall i Philadelphia, Kennedy Center i Washington DC eller Chicagos Symphony Center er både legendariske hjemmearenaer for de beste orkestrene i USA og viktige saler for gjestende orkestre. I Norden finnes knapt et orkester som har format og status til å gjennomføre en turne som den Oslo-Filharmonien nå har avsluttet.

Det må også være riktig å understreke at Oslo-Filharmonien som orkesterinstitusjon – helt uavhengig av repertoarets nasjonale opphav, må regnes som viktige ambassadører for norsk musikkliv. Den klassiske orkestertradisjon er en utøvertradisjon hvor fortolkningen av verkene er like viktig som selve komposisjonen. På samme måte som norske teatre setter opp Shakespeare eller Tsjekhov skal også våre norske orkesterinstitusjoner fortolke sine versjoner av Beethoven eller Tsjaikovskij. Det blir ganske håpløst om slik virksomhet skal få betegnelsen unasjonal. Er det unasjonalt av Østerrike når Wien-Filharmonien gjestet Carnegie Hall (dagen etter Oslo-Filharmoniens konsert) med finsk og tysk musikk – for øvrig under ledelse av Oslos tidligere sjefdirigent Mariss Jansons? At Oslo-Filharmonien har format til å slippe til med et internasjonalt kjernerepertoar på turne i USA må derfor sees som en stor seier for det kunstneriske nivå Oslo-Filharmonien representerer. Dette nivået nyter norske komponister godt av – om enn i andre sammenhenger enn på akkurat denne turneen.

Utenlandsturneer er kompliserte prosesser hvor repertoaret fastsettes i et samarbeid mellom dirigent og orkester, agent, arrangører, etc. For arrangører er det store penger involvert ved å ”hyre” et orkester som Oslo-Filharmonien. Det er derfor ikke så underlig at de samme arrangørene skjeler til det salgspotensialet man kan oppnå ved selve programsammensettingen. I USA er dette mer avgjørende enn noe annet sted, da ingen konsertsal mottar offentlig støtte.

USA-turnéen var således presentert som en 75-års jubileumsturne for nåværende sjefdirigent André Previn. For de amerikanske arrangørene og publikum har dette vært en viktig innfallsvinkel som uten tvil også har bidratt til å skape interesse for Oslo-Filharmonien og for Norge som kulturnasjon. De 6 konsertene på turneen ble besøkt av ca. 12.000 publikummere og fikk en betydelig synlighet i viktige aviser i USA som New York Times og Washington Post.

Enten man liker det eller ei, så er Previns fiolinkonsert (som ble fenomenalt tolket av Anne-Sophie Mutter og Oslo-Filharmonien) faktisk et 40 minutters langt verk av en av Nordheims og Solaas’ samtidige kollegaer. I et internasjonalt musikkliv vil det således være like naturlig at et amerikansk orkester reiser på Europaturné med et norsk verk. Eller blir det også feil?

For øvrig bør NRK sjekke sine kilder når det påstås at denne turnéen er støttet av Utenriksdepartementet. Det er den ikke. Oslo-Filharmonien hadde et utmerket samarbeid med UD og Norsk Hydro i forbindelse med konserten i Washington DC, hvor forøvrig vårt Kongepar også var til stede. Det er hevet over enhver tvil at denne type samarbeid mellom det offisielle Norge, norsk næringsliv og Oslo-Filharmonien er Norgesprofilering av beste sort.

Det må være et mål for norsk offentlighet, næringsliv og kulturliv at vi også i fortsettelsen skal kunne samarbeide om begivenheter som dette. Vi i Oslo-Filharmonien vil gjøre vårt ytterste for at norske komponister inngår som en naturlig del av fremtidige turnéprogram.