Ellen Horn om penger, posisjoner og prestisjekamp i musikkbransjen
Hva skjedde egentlig i 2001, da Gramo snappet retten til å kreve inn millionpotten for ikke vederlagspliktig musikk foran nesen på FFUK? Gikk lobbyvirksomheten så langt at en statsråd ble presset ut for å gi saken et bestemt utfall? Daværende kulturminister Ellen Horn skulle behandle saken – helt til hun plutselig trakk seg av habilitetsgrunner. Håndteringen av saken ble overtatt av Trond Giske, som på den tiden var på god fot med tidligere GramArt-leder og Gramo-styremedlem Øivind Myhrvold. - I ettertid har jeg tenkt at det kanskje ikke hadde vært nødvendig at jeg trakk meg, sier Ellen Horn til Ballade i dag.
Av Knut Steen
I 2001 sto mange penger på spill for organisasjonene Gramo og Fond For Utøvende Kunstnere (FFUK). Begge ville gjerne ha innkrevingen og fordelingen av det nye vederlaget for offentlig fremført musikk, som årlig ville beløpe seg til mellom 30 og 50 millioner kroner. Det var prestisje, det var sjangerkrig, og det var mange, mange penger på spill.
Daværende kulturminister Ellen Horn var statsråd i saken, helt til det begynte å summe om at hun kunne være inhabil. Saken endte i juni 2001, med at stedfortreder Trond Giske kunngjorde for Gramo at de hadde fått retten til å kreve inn pengene. Kunne utfallet ha blitt annerledes om ikke Horn hadde trukket seg?
- Jeg fikk en ubehagelig fornemmelse
Etter svært mange forsøk fikk Ballade endelig tak i Ellen Horn, som er travelt opptatt i sin nye stilling som teatersjef for Riksteatret. På telefon fra Berlin gikk hun med på å fortelle litt om hvordan hun oppfattet det som skjedde i 2001.
Hva fikk deg til å erklære deg inhabil som statsråd i saken om innkreving og vederlag for offentlig fremført musikk?
- Fra Stortingets talerstol ble det antydet at jeg kunne være inhabil i saken, fordi jeg skulle ha bånd til FFUK som kunne gjøre at jeg ikke burde behandle denne saken. Jeg husker ikke om det var fra Høyre eller FrP, men jeg husker veldig klart at både Sæmund Fiskvik og Øivind Myhrvold satt på galleriet mens spørsmålene ble stilt, og at jeg fikk en ubehagelig fornemmelse.
Kort etter begynte det å summe i Arbeiderpartileiren.
- Jeg fikk klare signaler på at det var noen i Arbeiderpartiets kulturfraksjon som mente at jeg burde tenke igjennom min habilitet i saken. Stoltenberg hadde på generelt grunnlag gitt klar melding om at habilitetsspørsmål var noe man burde ta svært alvorlig, så jeg trakk meg etter å ha diskutert saken med kulturfraksjonens nestleder, Jon Olav Alstad.
- Mye kan tyde på at krefter utenfra sto bak
- I ettertid har jeg tenkt at det kanskje ikke hadde vært nødvendig at jeg trakk meg, sier Ellen Horn til Ballade i dag.
Grunnen til at Horn skulle være inhabil, var at hennes manns datter jobbet i Fond For Utøvende Kunstnere, som sekretær. Det ble også trukket frem at Horn hadde sittet i styret til FFUK – ti år tidligere.
- Jeg har aldri bodd sammen med min manns datter, og min posisjon i FFUK var som representant for Norsk Skuespillerforbund, mens Åse Kleveland var leder for FFUK. Dette lå altså svært langt tilbake i tid, men APs fraksjon var allikevel redde for at det skulle bli en sak på dette, forteller Horn:
- Jeg husker også at det var noen som mente at jeg kunne være inhabil fordi jeg var så god venninne med lederen i FFUK, Bjørg Eriksen. Dette avfeide jeg uten problemer – vi kjenner hverandre slik vi kjenner mange i norsk kulturliv, uten at vi noensinne har rent ned hverandres dører utenom arbeidstid. Jeg husker at jeg ble overrasket over at noen kunne mene noe slikt.
Det høres ut som om noen følte at det var viktig å få deg fjernet fra denne saken?
- Ja, mye kan tyde på at det var krefter utenfra som hadde en klar agenda som innebar at jeg ikke skulle behandle denne saken.
Alstad bekrefter: En kamp om penger – og musikkformer
Nestleder i arbeiderpartiets kulturfraksjon på den tiden, Jon Olav Alstad, bekrefter overfor Ballade at det var mye lobbyvirksomhet i saken – fra begge sider.
- Det er ikke utenkelig at noen hadde motiver for å fjerne Horn fra stillingen, det være seg av politiske eller andre grunner. Det gikk ganske så varmt for seg, så det er ikke utenkelig at lobbyistene fra begge sider gjorde sitt for å øke sine egne sjanser, sier Alstad, som i dag er ute av stortingspolitikken.
Alstad husker at diskusjonene den gang nærmest fremsto som en sjangerkrig.
- For mange, som ikke hadde så stor detaljkunnskap om dette, sto striden mellom Gramo/Gramart/IFPI for pop- og rockemusikken den ene siden, og FFUK for jazzen og den klassiske musikken på den andre, forteller Alstad, før han utdyper ytterligere:
- På den tiden hadde fondet en lang historie der de hadde valgt å ikke dele ut så mye penger til pop og rockemusikk, som de fleste anså som mer eller mindre kommersielle sjangere. Populærmusikerne sto dermed sammen med Gramo på den ene siden; de følte at siden det var de som ville stå for mesteparten av inntektene, var det også rimelig at de fikk en god del av utbyttet. Gramo hadde presentert et veldig rettferdig og direkte fordelingssystem, som det var lett å føle seg trygg på at ville fungere. Mange innenfor populærmusikkfeltet fryktet at hvis FFUK skulle stå for tildelingene, ville disse nye midlene bare gå til de som allerede mottok penger fra FFUK – og det var ikke populærmusikken. Det er en tankegang jeg har stor forståelse for, sier Alstad, som den gang gikk for å være Arbeiderpartiets "rockepolitiske talsmann” på tinget.
- Samtidig sto jazzen og de klassiske miljøene på FFUK sin side i saken, sikkert fordi de hadde gode erfaringer med fondets arbeid for deres musikkformer, sier Alstad.
Men i dag gir jo FFUK masse penger til populærmusikalske utøvere – er dette noe som har forandret seg mye siden 2001?
- Ja, helt klart. Mot slutten av 90-tallet begynte en veldig stor forandring, fondet fikk en klar målsetning om bedre balansen mellom sjangrene. Det reflekteres i de siste årenes tildelinger. Heldigvis har forståelsen økt når det gjelder rockens lønnsomhet – bare fordi man tilhører en sjanger som selger mye, betyr ikke det at man selger mye selv, avslutter Alstad.
Horn: - Ser ikke bort fra at avgjørelsen ville blitt en annen
Hvem som skulle overta Ellen Horns jobb som statsråd i vederlagssaken, lå allerede i kortene. Forsvant Ellen Horn ut, var det Trond Giske som kom til å ta over som settestatsråd.
- Ja, i de sakene der jeg var inhabil, var det vanlig at Trond Giske, som var kirke- og undervisningsminister på den tiden tok over, bekrefter Horn.
Oppfattet du deg selv som mindre habil enn Giske, som på den tiden var på god fot med tidligere Gramo-styremedlem Øivind Myhrvold?
- Jeg kjente overhodet ikke til hvilke relasjoner Giske hadde i den saken, men når jeg var inhabil, var det naturlig at Trond som gikk inn i mine saker. Jeg reflekterte ikke noe mer over det da, og ønsker heller ikke å uttale meg om dette nå, fordi dette er noe jeg ikke vet noe om, sier Horn.
"Sterke fronter og fiendtlige innstillinger"
I et notat fra 1993 som Balladeredaksjonen sitter på, kommer det veldig klart frem at både IFPI og Gramo ønsket å komme FFUK til livs. Fikk du inntrykk av at dette fremdeles var målet da du jobbet med den nevnte saken i 2001?
- Jeg fikk et sterkt inntrykk av sterke fronter og fiendtlige innstillinger. Det var et veldig stort engasjement hos enkelte aktører for å hindre at FFUK skulle bli enda mer kraftfull.
Ville pengene ha blitt fordelt annerledes om du, og ikke Giske, hadde hatt denne jobben?
- Jeg ser ikke bort fra det. Nå er det alltid lett å være etterpåklok, dette ligger langt utenfor det jeg har drevet med de siste årene. Men FFUK var en etablert institusjon som kirke- og kulturdepartementet hadde samarbeidet godt og tillitsfullt med i mange år.
Hadde du og Giske forskjellige syn på hvordan denne saken burde ha vært løst?
- Ja, vi hadde nok litt ulik oppfatning av det. Han delte vel mer redselen for at fondet favnet for smalt. Trond og jeg hadde begge et sterkt engasjement i kulturspørsmål, men her var vi nok ikke helt enige. Men har du først erklært deg inhabil, går du ut av saken uten å diskutere den ytterligere, så vi snakket ikke mye om dette.
På mer generelt grunnlag, og med etterpåklokskapens fortrinn i bagasjen – bør utdelingen av penger for ikke-vernet musikk fortsatt administreres av stiftelsen FFUK, eller bør den private organisasjonen Gramo ta over denne biten også?
- Jeg mener jo at FFUK gjør en betydelig og viktig rolle for hele det frie kunstfeltet, det er viktig at de har en rolle å spille, avslutter Ellen Horn.
Bjørg Eriksen: - Vi var oppgitte
Lederen i Fond For Utøvende Kunstnere, Bjørg Eriksen, forteller til Ballade at hun husker saken svært godt.
Hvordan oppfattet FFUK det at Horn ble bedt om å erklære seg inhabil?
- Vi var oppgitte og syntes det var unødvendig. Det ble trykket en artikkel i VG den gangen, som til de grader insinuerte at hun skulle være inhabil. At Horn har sittet i styret til FFUK, og at hennes stedatter jobbet her, er uomtvistelige fakta. Men at vi skulle være venninner er drøyt sagt, vi har aldri hatt noen omgang utenom de nødvendige møter og treff man har i den lille andedammen som er Norges kulturliv. Artikkelen sa heller ingenting om at stedatteren var nesten voksen da hun ble kjent med Horn igjennom sin far, og at de aldri har bodd sammen. Men når det er sagt: Når spørsmål om inhabilitet kommer opp, er det riktig å trekke seg for å være sikker på at man får en uhildet debatt, så jeg forstår veldig godt at Ellen Horn gjorde som hun gjorde.
Hvordan ville kulturbildet vært annerledes om FFUK fikk den innkrevingsretten som tilfalt Gramo i denne saken?
- Det har jeg ikke reflektert over. Gjort er gjort og spist er spist.
En av bransjens "snakkiser” om dagen, nemlig Marit Karlsens drømmeblogg, skisserer i sarkastisk tonelag en svært dramatisk dragkamp og hestehandel i forhold til denne saken.
I en fiktiv samtale med Trond Giske, skriver Karlsen blant annet:
”Det går rykter om at [Marianne, red. anm.] Antonsen og [Sæmund] Fiskvik ønsker å legge ned hele FFUK, at det er det egentlige skjulte motivet i museumsdebatten. At de håper på støtte fra deg på tinget, i bytte mot et pop og rockmuseum, arkiv og platesamling og det som er - til Trondheim.”
Ballade spør Eriksen om det som fremstilles her er et reelt bilde av en maktkamp som faktisk fremdeles foregår?
- Karlsens drømmer er nok smittsomme, det er veldig mange som har dem, men jeg har ingen kommentarer til andres drømmer. Og selv er jeg etter hvert relativt drømmeløs, sier en lattermild Bjørg Eriksen.Av Knut Steen Foto/illustrasjon:
Music Industry, Politics