Stavanger Symfoniorkester svarer John Persen
- John Persen er for dårlig orientert, mener Erik Landmark, som tar opp tråden fra artikkelen "Argumentasjon på kunstens premisser". Den konstituerte direktøren i Stavanger Symfoniorkester avviser blankt at orkesteret driver med museal virksomhet, og forteller her om noen av utfordringene man står overfor.

John Persen har igjen vært ute og provosert til debatt om kulturinstitusjonene og deres museale virksomhet, som han kaller det. Et foredrag holdt i Trondheim og gjengitt i Ballade 29. september krever noen kommentarer også fra Stavanger Symfoniorkester. Grunnet en kort Tysklandsturne tidligere denne måneden med "mitt museum" (der vi spilte bl.a. Arne Nordheims fiolinkonsert, hardingtonar av Geirr Tveitt, samt noe så eldgammelt som Carl Nielsens 5. symfoni fra begynnelsen av det 20. århundre), så kommer disse kommentarene noe sent.

Det er bra at noen har tid og krefter til å dra i gang debatter i kulturlivet. Og jeg har ingenting i mot at det settes søkelys også på orkestrene og deres virksomhet. Men til tross for hva Persen har utrettet i norsk kulturliv og selv om han kjemper utrettelig for kunsten og samtidsmusikken spesielt, er det forunderlig å se hvor fastgrodd han selv er i sine unyanserte oppfatninger av hva som faktisk skjer i kulturinstitusjonene omkring i dette landet. Hans repriser om de store og etablerte kulturinstitsjonene som er stivnet i gamle rutiner, at de er fullstendig avsondret fra virkeligheten og har en forstenet tilbakeskuende praksis når det gjelder repertoar og produksjonsformer, tyder i beste fall på at Persen ikke har hatt tid til å oppdatere seg.

I alle fall kommer det en rekke påstander som knapt nok dokumenteres. Som representant for et orkester utenfor hovedstaden får jeg igjen styrket min opplevelse av at interessen for, eller viljen (evnen?) til å løfte blikket og se hva som foregår andre steder enn i Oslo (for ikke å si verdsette alt det spennende og nyskapende som skjer ute i landet), den er ikke særlig fremtredende i landets hovedstad. Slike holdninger kan spores i mange miljøer, men jeg hadde trodd at John Persen var bedre orientert om SSOs gjøren og laden. Ikke minst når han i det aktuelle foredraget drister seg til å beskylde representanter for vårt orkester for å komme med løgnaktige påstander i den hensikt å skaffe orkesteret økte offentlige tilskudd. Det er ganske drøyt.

Påstandene henger sammen med hans syn på orkesterets størrelse, vårt behov for utvidelser og hva vi gjør eller ikke gjør for samtidsmusikken. Persen synes åpenbart at SSO er blitt stort nok. Det ville være svært interessant å få en diskusjon om hvor stort et symfoniorkester kan og bør være, og hvilke utbyggingsmål de uferdige orkestrene i Norge skal ha. Men da må man gå langt grundigere til verks enn bare å påstå at vi spiller et repertoar som ikke er tilpasset størrelsen og at det finnes "rikelig mengde med verk nettopp for den type orkester som SSO er". For det stemmer ikke hvis Kulturdepartementets forventninger skal oppfylles.

Etter over 12 år som sekretær for en meget oppegående - og ikke-dirigentstyrt - programkomite i SSO, er jeg overbevist om at det ikke er så enkelt som Persen vil ha det til. Hvis vi skulle lagt opp et program som i praksis ikke krever utvidelser og innleide musikere, ville utvilsomt den nyere musikken bli en sjelden vare i sesongprogrammet, og Persen kunne antagelig fått mye større grunn til å beklage seg. Jeg mistenker ham for ikke å ha satt seg nok inn i hvordan orkesteret er bemannet i dag og hvilke hensyn som en programkomite må ta, både i forhold musikken/kunsten, til publikum, til musikerne, og til oppdragsgiverne. For ikke å snakke om økonomien.

Persens hovedankepunkt er nettopp repertoarvalget. Institusjonene er, i følge Persen, tilstivnet, lite fleksible, tilbakeskuende og ikke nytenkende. Jeg skal bare snakke for SSO, og min påstand er at dette er beskyldninger som ikke treffer. SSO har fått mye anerkjennelse både fra solister og dirigenter, fra artistagenturer og ikke minst fra publikum for kreativ, gjennomtenkt og spennende programprofil. Her er mye musikk som sjelden eller aldri finnes på mange andre orkestres repertoar, samtidig som det selvsagt også er innslag av det etablerte.

Interessen for og kunnskapen om samtidsmusikk har vært stor i dette orkesteret. Det har gitt seg klare utslag på utgiftssiden, men også på andre måter, som f.eks.:

• Regelmessige bestillingsverk av norske komponister
• Urframføringer av verk også av utenlandske komponister
• Verk fra det 20. århundre finnes i programmet på praktisk talt samtlige abonnementskonserter de siste sesongene, (med unntak for de konsertene der dirigenter er spesielt invitert for å profilere det klassiske repertoaret)
• Nordisk komponistverksted gjennom flere år, der unge komponister får samarbeide med orkesteret over tid, og som resulterer i flere urfremføringer
• Store og små komposisjonsprosjekter både i videregående skole og i grunnskolen, der profesjonelle komponister og orkesterets musikere benyttes i samarbeid med skolene
• Det siste nye er SSOs planlagte samarbeid med Ensemble Intercontemporain i Paris. Dette skulle være det beste bevis på at vårt orkester tar samtidsmusikken på alvor. I alle fall har de skjønt det i utlandet. Hvordan Persen da kan hevde at vi driver en ren museal virksomhet, er det vanskelig å begripe.

Helt fram til 1995 ble det gitt bevilgninger til en gradvis utvidelse av orkesteret. Da ble det brått stopp. Men ingen regjering har signalisert at målet er nådd. Stortinget på sin side har i ulike sammenhenger pekt på behovet for en videre opptrapping for Trondheim Symfoniorkester og Stavanger Symfoniorkester. Realiteten nå er at disse to orkestrene opplever en alvorlig stagnasjon fordi vi ikke en gang får en økonomisk ramme som kan opprettholde dagens drift.

Denne politikken kan snart få sørgelige effekter for hele musikklivet i de to regionene, ja for landet som helhet. Både amatørmusikklivet, musikkundervisning på alle nivåer, og ikke minst de utmerkede frie gruppene som Persen ønsker skal overta for institusjonene, de er jo avhengige av at orkestrene finnes, og at det er et stort profesjonelt og stabilt musikermiljø i disse regionene. Konsekvensene av tanken om å flytte penger fra "de store institusjonene" over til de frie grupper kan bli langt alvorligere enn det noen av oss ønsker. La oss heller kjempe for at alle deler av musikklivet får bedre rammevilkår.

Behovet for en grundig gjennomgang av hvilken rolle orkestrene skal ha i samfunnet vårt er åpenbar. Da trenger vi mer gjennomtenkte innslag i debatten enn det John Persen har kommet med her. Jeg er enig med Persen i at Orkesterutredningen av 1979 kan forbli i den skuffen den måtte befinne seg i. Men det er et sterkt behov for en ny. Det er helt klart forhold innad i orkestrene som kan forbedres, og jeg tror neppe noe orkester er helt fornøyd med tingenes tilstand. Men mangel på politiske målsettinger og trangere og trangere økonomiske rammer gjør situasjonen svært vanskelig. Gjennom en ny orkesterutredning som kan drøfte alle forhold som angår orkestrene og trekke opp klare mål for disse, vil vi unngå mye frustrasjon og feilaktige påstander og i stedet skape en etterlengtet klarhet om symfoniorkestrenes fremtid.