Plateåret 2007: - Selvgodhet som lukter vondt
DEBATT: - Det er harde kår for cd-salg, enten man befinner seg i småselskaper eller blant de multinasjonale. Men klagesangen om manglende synlighet for norsk musikk har lav troverdighet. Håkon Moslet, musikksjef i P3 ytrer seg etter siste ukes debatt om norsk musikk og media i plateåret 2007, og han spør blant annet om norske medier faktisk har et overdrevet fokus på norsk undergrunn.
Av Håkon Moslet, musikksjef i NRK P3
Klagesang på gammelt refreng
De siste dagene har både Marit Karlsen i Trust Me Records, Karl Seglem i NORCD og Rune Kristoffersen i Rune Grammofon ytret seg på Ballade. De er sjeldent refreng-fokuserte: Den uavhengige norske musikken overses av norsk media.
Det er lett å ønske seg en annen virkelighet, en virkelighet der den siste skiva til The Shining får like stor oppmerksomhet som klimakrisen og Eple Trio vipper Secret Garden vekk fra VG-listas førsteplass, etter vegg-til-vegg dekning i alle medier.
Når virkeligheten ikke er helt slik, er det lett å svartmale situasjonen. Karlsen, Seglem og Kristoffersen føler seg så til de grader oversett at de idioterklærer både norske musikkjournalister, NRK og de norske artistene som faktisk blir sett, hørt og kjøpt.
Mange artister, få medier
Det er ikke plass til alle norske undergrunnsartister i norske medier. Til det er simpelthen ikke mediene mange nok, sideantallet stort nok og døgnet langt nok. Og en og annen gang kunne en fanebærer som Seglem i NORCD med fordel stille seg selv følgende spørsmål: Kanskje grunnen til at Eple Trio-cd’n har solgt 290 eksemplarer er at det ikke finnes flere som er interessert?
Noe musikk er smalere enn annen musikk. Prisen for ”no compromises” og 100 prosent egenartede utgivelser, kan være manglende appell i folkedypet og labert salg.
Norsk dominans på P3
For det er ikke nødvendigvis alltid medias skyld. Jeg tør påstå at NRK P3 aldri har spilt mer norsk indie enn det vi har gjort i 2007. Arister som Lionheart Brothers (Racing Junior), Moving Oos (Kong Tiki Records), Superfamily (Propeller Recordings) og Susanne Sundfør (MBO) har dominert det siste årets spillelister. De siste ukene har atister som Ida Maria, Corado, Pirate Love, Howl og Chris Lee rotert tungt, alle gitt ut på egne labler eller av små uavhengige selskaper.
P3-pushet er massivt, men ikke fjernt fra den øvrige norske medievirkeligheten. Blikk på avisenes musikksider på tirsdager, forteller om en sjeldent samvittighetsfull dekning av uavhengige utgivelser. Mange av dem selger aldri mer enn noen få hundre eksemplarer på tross av høye terningkast i aviser som fortsatt halve Norge leser.
Overdrevent fokus på norsk undergrunn?
Innimellom kan man tenke at norske medier overdriver sitt fokus på norsk undergrunnsmusikk. Hvilken interesse har egentlig den jevne VG-leser av Disk Jokke? Er 20 cd-anmeldelser i Dagbladet pr. uke litt i overkant? Har Serena Maneesh breaka i statene etter en showcase på South By South West? Snakker alle på kontinentet om 120 Days?
I sitt innlegg gjentar Rune Kristoffersen påstanden som siden årtusenskiftet har blitt en vedtatt sannhet: ”den norske indiescenen bobler over av vitalitet”. Eller som det heter i plateanmelder-refrenget fra 2000-tallet: Aldri har norsk musikk vært bedre. Terninkgast fem.
Talenttørke og selvgodhet
At norsk musikk har tatt mange og viktige steg framover det siste tiåret, er opplagt. Selvtilliten som har fulgt med, er både sunn og nødvendig. Men et eller annet sted på veien fra ”bra til å være norsk” til ”norsk musikk er kjempebra”, har det bredd seg en selvgodhet og en selvtilfredshet som det lukter litt vondt av.
For hvor er de norske artistene som reelt sett har oppnådd kunstnerisk eller kommersielt gjennombrudd i utlandet de siste par årene? Hvor er artistene som har klart å krosse over fra undergrunnen til et større publikum her hjemme? Hvor er småselskapene med teft og muskler når de store svikter? Hvor er de nye festivalheadlinerne som truer 2000-tallets fire store, Bigbang, Kaizers, Turbo og Madrugada? Jeg er overrasket hvis det ikke finnes både undergrunns- og establishment-aktører som blir svar skyldige.
Kanskje har suksessen til – og lovprisningen av - fyrtårn som Bylarm og Øya dekket over en gryende talenttørke. Kanskje det er for lett å få en femmer i Akersgata, spillejobb på en profilert festival og spilletid på P3. Kanskje vi simpelthen er fire millioner rike, late og blaserte mennesker, med de begrensningene det gir i forhold til musikk.
Fordummende debatt
Utgangspunktet for denne debatten, er ikke å svartmale. Å være en støttespiller for norsk musikk er en av P3s aller viktigste oppgaver. Det er noe vi gjør med glede hver eneste dag, selv i magre, grå høstuker. Selv synes jeg fortsatt ”50 Souls And A Discobowl” er uimotståelig etter å ha spilt den 427 ganger på P3 siden januar. Og jeg så en stjerne bli født da Ida Maria jamret seg gjennom ”Stella & God” på Alarmprisen i slutten av oktober. Og gåsehuden meldte seg i morges etter en runde med Pirate Love på Urørt.
Men den generelle, ukritiske lovprisningen av norsk musikk kan med fordel tones ned. Myten om dens fortreffelighet er sterkt overdrevet, og debatten blir bare dummere og mer unyansert hvis hule ”sannheter” får leve videre.