Mono feirer tre år i musikkens tjeneste
Etter tre år som konsertscene og vannhull for byens svært allsidige indie-publikum, feirer Mono denne uken og neste seg selv med festival, der Sissy Wish, Don Bingo's Astroburger og Mattias Hellberg er noen av de gjenstående attraksjonene. Monos Runar Eggesvik tok også tid til et aldri så lite tilbakeblikk på årene som har gått - fra råtne gulv og steile politikere til varig dugnadsånd og klokkertro på at kvalitet alltid vil lønne seg - om enn ikke alltid i penger.

Av Knut Steen

- Tanken om å starte Mono begynte i miljøet rundt paragrafen, forteller Eggesvik.

- Oslo på den tiden var Smuget, So What!, Last Train og Blå, som så vidt hadde åpnet. Vi visste hva vi skulle hete, hva vi ville gjøre, og at vi måtte ha en scene - gjerne i et shabby lokale, som ikke lå midt i sentrum.

Og shabby skulle de få. "Den Runde Tønne", som lokalene het før, hadde hatt et medieomsust mord på trappa, og lokalet var blitt et sted folk skydde, med god grunn.

- B-Gjengen hadde kidnappet eieren og tvunget ham til å lage pizza hele natta, og stedet blitt til slutt stengt fordi de drev så ulovlig som det gikk an å drive forteller Eggesvik:

- Vi kom til et 100% nedslitt lokale der rottene pilte rundt veggene, og stanken av tobakk og gammal fyll satt i veggene. Vannskadene var så omfattende at vi kunne grave oss igjennom gulvet til kjelleren - med hendene.

Altså "Et lokale med stort potensial", som eiendomsmeklere gjerne kaller det.

Men Eggesvik, nåværende barsjef Christian Tvetene lot seg ikke fortvile. Med en hærskare av frivillige hjelpere tok de koster, klor og kluter fatt, og begynte på de utallige dugnadstimene som til slutt skulle bli Café Mono.

- Dugnadsgjengen har i ettertid fått klekkelig betalt, sier Eggesvik, med et lurt blikk mot baren.

Etter at lokalene ble klare, skulle de endelig fylles med folk og musikk - ikke bare fyll.

- Det er desillusjonerende å jobbe i bar, fordi de som tjener penger er de som driver ulovlig. Det er fremdeles mye hvitvask og svarte penger i denne bransjen, men vi ville drive rent, og samtidig gi innhold til stedet utover stoler og ølkraner. Indie-ånden var en drivkraft fra dag en, forteller Eggesvik.

Det Mono-gjengen søkte å skape, var et sted for oppadstigende (les ukjente) artister fra hele landet, og muligheten til å hente inn små til middelstore band de selv alltid hadde hatt lyst til å høre.

- Vi har også villet gi rom for andre kulturuttrykk, som litteratur, debatter, teater og performance, samtidig som vi ville ta vare på retro-musikken fra 60- og 70-tallet. Lysten til å utforske ny og gammel musikk gjorde at vi hadde noen forferdelige perioder med litt for mye køntri og skeiv elektronika, men vi føler at vi har fått en mye bedre balanse i uttrykkene den siste tiden, sier Eggesvik, som også har ansvaret for bookingen.

Det største problemet viste seg fort å bli kombinasjonen av kommersiell drift og kultur-idealistisk tankegang.

- Vi har alltid hatt for mange konserter. Målet har hele tiden vært å kutte ned, og drive mindre "kultursponsing" for å få Mono til å gå bedre økonomisk - men det er ikke lett når det er så mye god musikk vi har lyst til å vise frem.

For kommunal kulturforståelse - og dermed støtte, har alltid vært vanskelig å oppdrive, forteller Eggesvik.

- I begynnelsen ville vi ikke ha noe støtte, som de indie-typene vi var, skulle vi klare oss selv, noe annet var liksom litt feigt. Nå synes vi faktisk at vi fortjener litt penger. Problemet er at det ikke er noen å prate med i Oslo Kommune, forteller Eggesvik, som også har engasjert seg i å skaffe byens musikere et godt og sentralt øvingslokale.

- Vi har i årevis forsøkt å få penger til blant annet et øvingslokale i etasjen over, som har stått tom i tre år, men dette har vi fått avslag på gang etter gang. Selv om kommunen hevder at de ønsker flere øvingslokaler, og er villige til å betale for det. "Dere kan leie og sette stedet i stand selv, så får vi se", er den mest positive responsen vi har fått. Men for oss er det selvfølgelig uaktuelt å kjøre Mono på dunken økonomisk for å kanskje få et øvingslokale til byens musikere, sukker Eggesvik.

- Dette er fortvilende fordi Oslo har blitt en veldig inspirerende by å drive kulturformidling i. Musikkmiljøet i Norge er i full blomst, og det er et fantastisk utvalg ulike utøvere som bør få flere sjanser til å spille for et så interessert publikum som Oslo har å by på. Vi blir sett på som en kulturaktør av publikum og utøvere, og har fått en høy status fordi vi klarer å balansere det beinseriøse med å være passe avslappet. Men for Oslo kommune er vi dessverre fremdeles bare en pub, sier Eggesvik.

Ballade har tidlig skrevet mye om den pågående klubbdøden i Oslo. Kulturelt viktige scener går inn, eller ser seg nødt til å stenge fordi innehaverne er utslitte etter årevis med lange dager, netter og helger. Scener som Jazid, So What! og nå nylig Killyrego, har lagt inn årene av nødvendighet, samtidig som Smuget, Blå og mange flere jobber hardt for å få endene til å møtes fra måned til måned.

Men er det egentlig noen krise at noen går under så lenge andre tar over?

I kjølvannet av So What! sin undergang, har Garage etablert seg i deres lokaler, samtidig som nyåpnede Kraftwerk har tatt tak i synth/goth/elektronika-segmentet, som tidligere har stått uten en egen scene. Så hva er egentlig problemet?

- Alle som er interesserte i musikk, savner So What! Dette er en bransje hvor sykemeldinger er så vanlige at den eneste kommentaren du vanligvis får, er "Åja, du også?". Folk legger sjel og utallige gratistimer inn i noe de tror på, for å gi noe til andre. Når en liten tabbe på kontoret samtidig kan føre til at man plutselig blir stengt, blir også stressnivået utrolig høyt. Det ligger mange personlige tragedier i kjølvannet av dette, og det bør kommunen kunne ta med i betraktningen når man ser hvor mye kulturformidling disse menneskene muliggjør, sier Eggesvik, som også gruer seg til den nye røykeloven trer i kraft.

- Det er klart man blir bekymret når man ser at hver eneste gjest røyker, men heldigvis har uteservering på sommeren, og kort vei til frisk luft. De som ikke har det kommer til å gå en fæl tid i møte. Denne loven er kulturfiendtlig og diskriminerende, kommer det kontant fra ikkerøykeren Runar Eggesvik, som setter sin lit til en yngre generasjon politikere.

- Kanskje de forstår mer av dette en sine forgjengere?

Med tre år under beltet har Mono rukket å bli langt mer enn en café med tilhørende scene, og dette feires behørig med en aldri så liten festival denne og neste uke. Utsolgte konserter med Minor Majority og Real Ones har allerede gått av stabelen, og lørdag blir det "lørdagsgodt"-konsert med Haddy. Påfølgende søndag spiller Sissy Wish aka. Siri Wålberg, før feiringen, fortsetter med svenske Mattias Hellberg mandag 26. april og avsluttes med Don Bingo's Astroburger dagen etter.

- Vi har hatt over 100 konserter i året, og dette er en fin måte å feire det på. Vi er en liten café som har huset alle mulige ytringer - unntatt opera som man kan oppleve lenger ned i gata, der hver billett er sponset med 1200 kroner, sier Eggesvik, før han fortsetter:

- Vi er stolte av det vi driver med, og at vi har fått en del av våre favorittartister til å spille i byen. Real Ones har spilt her fire ganger, og jeg har brukt 40 000 på det bandet fordi jeg alltid har trodd på dem. Denne gangen var det fullt hus - utrolig deilig! Thomas Dybdahl er et annet eksempel - han trakk til sammen 70 mennesker på sine første to Oslo- konserter, som ble spilt her. Da er det spesielt hyggelig at han valgte å legge sitt siste plateslipp til oss, selv om han nå står fritt til å velge nesten hvilket sted som helst, synes Eggesvik.

- Det har tatt utallige timer å bygge opp dette stedet fysisk og kulturelt, men miljøbyggingen har alltid vært det viktigste. Vårt mål fremover er å kunne betale artistene som spiller her litt mer - det er mitt ønske for de neste årene, avslutter en feststemt Runar Eggesvik.