Siste ord fra Berkaak
Odd Are Berkaak setter her punktum for sin disputt med formannen i Komponistforeningen. - Problemet med levende komponister ser ut til å være at de har problemer med sakelighetsnivået, repliserer han, og avslutter for øvrig med et håp om at også andre sider ved rapporten nå kan bli gjenstand for diskusjon.

Problemet med levende komponister, herr Haugland, ser ut til å være at de har problemer med saklighetsnivået. Det eneste gledelige ved ditt seneste innlegg, er at antallet beskyldninger er blitt færre. Når du sier at jeg sliter med presisjonsnivået, blander sammen og overforenkler, så vet jeg faktisk ikke om jeg skal le eller gråte.

La meg gjenta enda en gang hva jeg skriver i rapporten, som er det samme som jeg sa i Midt i Musikken og presiserte i mitt forrige innlegg: noteproduksjon og dokumentajonsarbeid av kunstmusikk i Norge er av den største betydning for vårt kulturliv; det må sikres og rustes opp for enhver pris, og det er naturligvis en offentlig oppgave. Jeg forstår uten noen form for tenkehjelp at det vil innebære en utålelig byrde for et så smalt genremiljø som det du representerer, om disse basisfunksjonene skulle bortfalle. Det eneste jeg sier er at det for hensiktsmessighetens skyld bør organiseres på en annen måte og legges et annet sted rent institusjonelt. La meg nå slippe å høre mer av dette tøvet.

Jeg blander selvfølgelig heller ikke sammen institusjonen NKF og enkeltkomponister. Det er nå et underlig påfunn. La meg ta det fra begynnelsen nok en gang. Det er slik at enhver institusjon består av et formelt nivå - statutter, reglementer, ledere og kasserere etc. - på den ene siden, og et miljø av enkeltmennesker på den andre siden - en struktur og en praksis, et kollektiv og en rekke individer. Jeg håper vi kan være enige om det. Det jeg så sier er i all enkelhet at når man skal analysere forholdet mellom NKF og NMI på en utfyllende måte, må man ta med i vurderingen både de formelle tilknytningene og de uformelle. Det er ikke å blande sammen det kollektive og det individuelle nivå, men å holde snørra fra bartene.

Så er det altså et hovedpoeng i rapporten at NMI må komme over på en offensiv og mer fokusert informasjonspraksis. Det vil si at de må få anledning til å utforme et langsiktig program for virksomheten, legge opp en strategi og sette denne ut i livet. Hvis man ustanselig skal ha pågang fra enkeltaktører som forventer å bli fulgt opp i enkeltsaker, ja så vil man ikke makte å komme bort fra den defensive praksisen. Man vil bli tvunget til å fortsette å svare på henvendelser isteden for å ta initiativer. Fordi det historisk har vært en nær formell tilknytning mellom organisasjonene NKF og NMI, har denne uformelle praksisen fått lov til å utvikle seg og vedvare. Det å påpeke slike historiske sammenhenger betyr naturligvis ikke å blande sammen før og nå. Man vil ikke forstå noen av NMIs situasjon, hvis man ikke ser på både de formelle og de uformelle sidene i dette forholdet.

Jeg hevder altså at særinteressene bør holdes på armlengdes avstand, slik at NMI kan få ro på seg til å utvikle et program for informasjonsvirksomheten og en strategiplan for å sette den ut i livet. Det er jo nettopp fordi jeg mener at musikklivet, seriøst eller populært, er et offentlig ansvar at jeg sier at NMI bør være en offentlig tjenesteyter, og dermed at dette samrøret bør opphøre.

Jeg kan ikke se at det nå skulle være noen grunn til å trette offentligheten mer med denne debatten. Hvis Haugland i mellomtiden skulle ha pønsket ut enda flere raffinerte poenger og slående skjellsord, så får det være opp til ham om han vil komme med dem. Jeg håper han er i stand til å ta seg selv på ordet og diskutere andre sider ved rapporten - på det saklighetsnivået han selv etterspør.

Takk for skiftet.

Rapporten til Odd Are Berkaak er nå lagt ut i sin helhet - med velvillig tillatelse fra Norsk kulturråd og Berkaak selv. Du finner den ved å gå hit. Eventuelle innspill i sakens anledning kan sendes til Ballades epost-adresse.