Kommersialisme - en sjofel vederstyggelighet ?
Anti-kommersialist, idealist og de alternative tankers fanebærer Kyrre Tromm Lindvig hadde nylig et forsøksvis flerrende innlegg på nettsiden Ballade hvor han prøver å latterliggjøre Øya-festivalen fordi det er en festival som er tuftet på sponsorpenger - og som dermed har mistet all sin troverdighet i forhold det å fremstå som kredibilitetsmessig korrekt. Milde Måne, for en spilloppmaker !

Av Egon Holstad

I sin tirade mot festivalen som nylig gikk av stabelen i Oslo, er det særlig noen punkter han mener må elimineres om Øya skal kunne kalles en ordentlig rock-festival. Det viktigste er tydeligvis at all sponsing i størst mulig grad bør fjernes. Dette begrunnes med at sponsing er med på å ødelegge festivalsjarmen, det er grunnleggende ikke-alternativt og det strider diametralt mot festivalens miljøprofil.

Hvorvidt denne oppfatningen skyldes sedvanlig jantetankegang, soving i sosøk-timene eller manglende innsikt i hvordan man driver festival, vites ikke, men det er uansett himmelropende patetisk når det i tillegg blandes inn i en verbal smørje som nærmest "avslører" at rocken ikke lenger representerer noen motkultur, men snarere heller er en del av en fæl og kynisk mainstreamkultur. Velkommen til den virkelige verden, Kyrre.

Det begynner å bli nokså mange fullmåner siden rocken i det hele tatt kunne kalles for noe som ligner en "motkultur". Rock har vært big business siden Elvis foretok sin første hoftevrikk på midten av femtitallet og er det selvsagt i enda større grad i dag. Plateindustrien, og også den biten som omfatter politisk korrekt og såkalt antikommersiell rock, har i tillegg vært kommersielt rettet helt siden den gang man bestemte seg for lage kopier av innspillinger og sette prislapper på dem.

Skal man derfor stable en oppegående festival med et bra program på føttene, må man betale artistene penger. For å ordne penger, må man enten få dem hos noen (f.eks. gjennom Norsk Kulturråd) eller skaffe de til veie gjennom sponsorer. Billettinntekter alene er ikke nok til å holde en eneste betydningsfull festival i live.

Øya-festivalen fikk i år 300.000.kr i støtte. Det er f.eks. halvparten av det Ny Festival For Samtidsmusikk i Bergen fikk, 800.000. mindre enn Vossa-jazz ble tilgodesett med, eller én million mindre enn det Kongsberg Jazzfestival fikk tildelt. Da sier det seg selv at man må hente inn penger fra sponsorer.

Dette er åpenbart et stort problem for de prinsippfaste og påtatt antikommersielle. Personlig har jeg aldri skjønt dette. Så lenge jeg får se Union Carbide Productions, Monster Magnet, Calexico og Ricochets, er det meg revnende likegyldig om noen i den forbindelsen blottgjør en plakat med Japp, Pepsi, Nokia eller Lee i mitt åsyn. Det klarer nemlig ikke å ta vekk mitt fokus fra musikken, og det tror jeg heller ikke det gjør for de fleste andre musikkinteresserte.

Jeg driter i om det står FREIA med kolossale bokstaver over en hovedscene så lenge dette alene fører til at arrangøren får penger til å hente inn f.eks. den gjenforente utgaven av the Stooges. Idealist-Kyrre håper således at det skal bli mulig å bygge festivalen ned, "droppe den verste sponsingen uten å snuble over småbarnsfamilier som synes det er fint å ha piknik på området".

Dette er den samme idiotiske grunntanken som tilkjennegir seg fra de som mener det er så fortærende kjipt at vestkantungdom fra Oslo har det gøy på Quart'en. Rock skal liksom være en elitebasert kulturform forbeholdt kun de som har hovedfag i populærmusikk og vet hva alle b-sidene til Depeche Mode heter. Dette er meningsytringer som glatt kan parallelliseres til de som ble deppa da Nirvana slo gjennom eller som synes det er trist at medlemmer av Unge Høyre digger Turboneger.

At f.eks. VG velger å legge hovedfokus på at en toårig jente har Turboneger-skjorte i stedet for å anmelde konserten med bandet eller eventuelt gjenforeningskonserten med Union Carbide Production, sier i all hovedsak alt om hvilket "musikkjournalistisk" (i gigantiske gåsøyne) avisa driver og absolutt ingenting om festivalen.

Når det å ta gratis trikk fra sentrum til festivalområdet oppleves som fryktelig problematisk fordi det deles ut gratis Pepsi, vil jeg heller anbefale å gå til anskaffelse av hest og vogn til neste festival; eventuelt sitte alene hjemme i egen stue og drikke hjemmelaget solbærøl med barkebrød akkompagnert av selvkomponert indierock. Jeg, for min del, gleder meg til neste års Øya-festival - med eller uten gratis Japp.

Dette innlegget ble opprinnelig trykket i Dagsavisens Volum 11-spalte, fredag 22. august. Egon Holstad driver til vanlig Platebaren Feedback, og er også pådriver for konsertstedet Blårock, og generell forkjemper for rockens kår og betydning.