So What! legges ned
Ballade har den siste måneden satt søkelyset på hvor vanskelig det er å drive undergrunnsklubb i Oslo. Et av flere intervjuer vi gjorde, var med daglig leder for So What!, Claes Olsen, som da fortalte om massive tap på å drive utstrakt konsertvirksomhet, og et kommunestyre som ga blaffen. Olsen skisserte også mulige løsninger på problemet mange små kulturformidlere sliter med: - Det er helt feil at viktige konsertsteder skal behøve å drive på lik linje med en pub. Gi oss momsfritak, eller i det minste halv moms, så vi kan fortsette å hjelpe frem byens musikkscene uten å brekke ryggen, var hans oppfordring til politikerne i forkant av kommunevalget. I dag kom den triste meldingen om at en av Oslos absolutt viktigste kulturformidlere, som også har vært arnested for plateselskapene Racing Junior, Angel Productions, Zoom, Øya-Festivalen og Musikkens Dag, legges ned.

Av Knut Steen

Fra Ballades artikkel "Gi kulturscener halv moms" uttalte Olsen følgende om den manglende interessen fra politisk hold for under en måned siden:

" Vi har henvendt oss til kommunen flere ganger, og fått det samme uinteresserte svaret hver gang: Hvis det er slik at vi tror at vi kan være berettiget til å få noe, må vi søke kulturrådet, kommunen har ingenting å bidra med til et kommersielt foretak. Hvorfor man ikke kan være litt mer imøtekommende, be om et møte, og gi uttrykk for at man setter pris på den jobben som blir gjort, begriper jeg ikke. Jeg sendte inn en søknad til kulturrådet under overskriften "250 band på scenen på ett år", forklarte at vi tapte 50.000 driftspenger per måned på å holde konserter. Vi ba om 100.000, og fikk blankt avslag, sier Claes Olsen."

Som en konsekvens av dette, så So What! seg i dag nødt til å legge ut denne meldingen på sine nettsider:

"Det er med et tungt hjerte vi må fortelle at So What nå er historie. Dette er ikke snakk om en konkurs, men styret har enstemmig besluttet å oppløse driftsselskapet bak So What med øyeblikkelig virkning fra og med mandag 6. oktober. Det ender derfor med 9 års historie som for alltid vil være en del av oss og mange andre.

Med et enormt arbeidspress gjennom mange er det på tide å si stopp mens leken fortsatt er god. Vi har hele tiden jobbet under et motto om at vi skal gi oss mens vi fortsatt har musikkgleden i behold og unngå å ende opp som gamle menn som klamrer oss til noe som engang var noe… Vi har nå nådd et punkt der vi føler at arbeidspresset blir for stort. 2003 har vist seg som det best besøkte året, vi hadde en fantastisk vår med masse bra konserter (Interpol, Raveonettes, Mando Diao, The Sounds, Jr Ewing, St Thomas, Will Oldham, Hot Hot Heat, Ex Girl, etc. Etc..).

So What er veldig personlig for oss, og vi har derfor tatt beslutningen om at vi ikke ønsker å selge navnet eller leiekontrakten vår videre til andre (en leiekontrakt der vi betaler over 2 mill i leie pr år). I stedet sier vi stopp nå, lar det som har vært, være historie - en historie vi kan se tilbake på med mye glede.

Vi tre som eier og driver So What (selvsagt med god hjelp fra mange ansatte), har stått bak dette sammen siden starten. Nå ønsker vi å gjøre andre ting. Vi elsker fortsatt musikk og konserter, men vi må se vår egen begrensning med den enorme arbeidsmengden som krever alt av en, både fysisk og psykisk. 70 timers arbeidsuke er ikke sunt for noen. Vi er ikke helt utslitte enda, men vi har kjent faresignalene og at grensen for hvor langt en kan presse en selv var farlig nær. Vi må rett og slett passe på helsa vår. Vi håper alle respekterer våre valg.

Vi vil med ydmykhet takke alle som har gjort So What til det har vært; Stamgjester, band, konsertpublikum, bookingbyråer, plateselskaper, media, samarbeidspartnere, venner, familie og sist men ikke minst de ansatte. Vi elsker dere alle. Minnet vil alltid være der, og vi kan sammen være stolte av hva vi har klart å skape."

So What! - styret skriver også ned noen avsnitt under overskriften "Til Ettertanke", som går direkte inn på de problemstillingene Olsen diskuterte med Ballade den niende september, der han også påpekte at ingen tok tak i klubbenes nærmest umulige situasjon før pressen satte søkelys på det:

"Det er knalltøft å drive et ikke kommersielt konsertsted/utested i Oslo. Vi velger å se på So What som et kultursted, men vi blir uansett satt på lik linje med hvilken som helst pub eller diskotek. Vi har i de siste årene tapt kr 50.000,- i snitt per måned på konsertvirksomheten. Dette har vi selvsagt valgt selv, men det er det som er vår drivkraft, det å arrangere smalere konserter. Det er det som er So What. De siste årene har kostnadene ved å arrangere konserter økt drastisk. Selv med en sterkt økende antall publikummere og et enorm bra band miljø med stadig flere bra lokale og nasjonale band, så blir det for dyrt.

Vi søkte i våres Kulturrådet om 100.000,- i støtte til prosjektet "250 band på scenen i året". Vi fikk avslag på søknaden, noe som har provosert oss enormt. En uke etter fikk to andre klubber i byen en halv million hver i støtte fordi de er såkalte jazzklubber. Bra for dem, men hvorfor blir rock og annen rytmisk musikk (som det så fint heter), nok en gang satt til side? Søknaden var en test av hva som blir verdsatt, og for oss svært alvorlig og avgjørende. Vi sier bare to ord: Mangfold og muligheter.

Daglig leder på den tidligere Oslo klubben Jazid, Andre Utvik, la frem et forslag i riktig retning som dreide seg om halv moms for kultursteder som har mer enn 3 kultur arrangementer i uka. Han sa også i samme slengen det som er problemet: "Mange har vært positive til ideen, men det er ingen som har tatt den videre. Min utfordring til klubb-Oslo i tiden som kommer, må være å jobbe videre med denne saken, skal det bli levelig å drive kultursteder.

Kommunen må komme på banen her. Sett dere inn i situasjonen til de mange ildsjelene som holder Oslos kulturliv på et høyt Europeisk nivå. Det er nødvendigvis ikke lobbyvirksomhet og byråkrati som er det første og mest interessante man ønsker å jobbe med. Det er kulturformidling som er inspirasjonen. Oslo kommune må ta initiativ selv, og det nå! Det hjelper ikke å komme med nødhjelp når man er ved stupet og mye av inspirasjon hos en ildsjel er borte (f.eks tilfellet med Cosmopolite). Tenk langsiktig, og gi til de som bidrar og har bevist noe, ikke på prosjekter som startes av de som er flinkest på lobbyvirksomhet. Halv moms etter f.eks 2 år med jevn produksjon av kultur arrangementer er derfor en god ide."

Avslutningsvis i meddelelsen står en liten notis om hva styremedlemmene; Rolv M. Mangseth, Claes Olsen og Tom Kalstad, som alle har vært viktige bidragsytere til et etterhvert yrende musikkliv i hovedstaden, nå kommer til å foreta seg:

"Hva gjør vi så nå? Kanskje det ikke blir lett å fylle inn nye 70 timer i uka? Vi kommer alle 3 til å fortsette å være aktive innenfor Oslos musikk liv. Claes jobber med Øyafestivalen, Musikkens Dag, Racing Junior og Zoom, og gleder seg til å få viet enda mere tid til disse fire prosjektene. Tom skal endelig få tid til bandene sine (bl.a. Gothminister) og sitt plateselskap Angel Production. Rolv skal jobbe med Racing Junior, Musikkens Dag og sikkert en del andre prosjekter innenfor musikk."

Reaksjonene har heller ikke latt vente på seg. So What! sin gjestebok begynner å fylles opp av kondolanser og hjertesukk fra mange av de som har hatt klubben som en uvurderlig del av sin musikalske oppvekst, og fra kollegaer i musikkbransjen. Per Platou fra Dbut og Oslo Byaksjon er en av de mange som på det sterkeste beklager nedleggelsen, i det han skriver:

"Det er tragisk at kulturpolitikerne i Oslo ennå ikke fatter at den kulturproduserende og -formidlende underskogen trenger gode rammevilkår. Synes umiddelbart at forslaget fra Andre Utvik om halv moms for kulturforetak virker som en enkel og god idè. Det som skjer nå burde uansett være et stort spark i ræva for alle som sier de er interessert i et sprelsk kulturtilbud i byen."

Balladeredaksjonen beklager på det sterkeste at en av Oslos aller viktigste skapere og formidlere av musikkultur nå ser seg nødt til å avvikle driften, og kommer til å følge opp denne saken videre.