Musikkpresse? Trenger vi det da?
"Musikkpresse i Norge består utrolig nok av mer enn Dagbladet og VG, selv om ytterst få synes å være klar over det", skriver Panorama-redaktør Paul A. Nordal i dette store inlegget. Men det er disse som alltid får representere det norske musikkpressekorpset i media, mens nettaviser som Panorama og Musiq.no til stadighet opplever å forvist til en skyggetilværelse. Nordal tar samtidig også et oppgjør med den overfladiskheten som etter hans syn preger mye av det som i dag presenteres som musikkjournalistikk.

Musikkpresse i Norge består utrolig nok av mer enn Dagbladet og VG, selv om ytterst få synes å være klar over det. Det finnes etterhvert ganske mange aktører på markedet i dagens musikknorge, men alle som driver med seriøs musikkjournalistikk opplever til stadighet å havne i skyggen av de to nevnte tabloidavisenes tildels overfladiske musikkredaksjoner.

I dag eksisterer det minst tre andre aktører bare på nettet; Panorama, Puls og Musiq er i og for seg likeverdige konkurrenter, mens publikasjoner som Preik leverer gode og fyldige artikler og intervjuer med jevne mellomrom. Ellers dukker det til stadighet opp andre aktører som prøver seg på feltet. Men som oftest forsvinner de før noen i det hele tatt har hørt om dem. Fellesnevneren for samtlige av disse avisene er at de alle er rene nettaviser. Og ja; jeg våger å kalle disse for musikkAVISER, selv om ingen av dem kommer i trykt form. Å kalle publikasjoner som Panorama for en amatørmessig fanzine, er nærmest som en fornærmelse å regne. Vi står for så uendelig mye mer enn det!

I trykt form er det først og fremst gratisavisene som hevder seg, selv om disse også konsentrerer seg om andre ting enn musikk. Natt & Dag og Plan B står utvilsomt bak det beste tilbudet, men også her ser vi andre aktører - gjerne i bladform i form av publikasjoner som Spirit og Melk. Foruten de nevnte presenterer nesten alle dagsaviser i landet musikkstoff som er av bedre kvalitet enn det vi presenteres for på VG og Dabladets musikksider en gang i uka.

Men hver gang det sterke TV-mediet tar opp et musikkpolitisk tema i sendingene sine, trekkes utelukkende folk fra de to tabloide musikkredaksjonene i Akersgata inn. Med unntak av at veteranen og "TV2-kjendisen" Arild Rønsen fra Puls (ja, han står oppført med egen side på nettstedet kjentfolk.no), får uttale seg med jevne mellomrom, er det utelukkende Dagbladet og VGs musikkskribenter som får uttale seg på vegne av det norske musikkpressekorpset. Dette ser vi skje i like stor grad i NRK-programmer som Nyhetsblikk som i TV2 og deres Absolutt Underholdning og tilsvarende sendiger i begge kanalene.

Hver gang et aktuelt tema tas opp i TV-mediet, som nå sist når Håkon Moslet uttalte seg på vegne av "alle" musikkritikerne og hevdet at Kylie Minogue hadde laget en dårlig plate (Absolutt Underholdning, TV2, tirsdag 9/10), i forbindelse med utgivelsen av hennes nye plate Fever. Menigmann får dermed i stor grad et skjevt inntrykk av oss som skriver plateanmeldelser, for de fleste andre musikkritikerne har i motsetning til Moslet ment at den australske dama har laget en forholdsvis ålreit plate innenfor sitt segment. Den samme Moslet var også blant de som hauset opp et middelmådig band som Destiny's Child tidligere i år, som på tilsvarende vis belønnes med et positivt inntrykk i media til tross for at de fleste andre av oss faktisk ikke syntes særlig om akkurat den utgivelsen. Er det rart at folk som Torkil Baden reagerer med vantro om tilstanden til norsk musikkpresse?

Når det er sagt, sier det samtidig mye om hvordan forholdene er lagt til rette for at norske musikkpublikasjoner skal kunne finne sin plass i markedet. Og det er utvilsomt en kjensgjerning at den musikkpressen vi i dag ser her i landet, i stor grad er bygget opp på idealisme og lidenskap for
musikk. Ihvertfall hvis vi ser bort fra tabloidavisenes posisjon i markedet, siden de tilsynelatende er de eneste som har midler til å lønne sine medarbeidere.

Det aller største problemet er sannsynligvis at Norge er et altfor lite land. Det finnes rett og slett ikke nok mennesker her i landet til at det er verken økonomisk dekning for eller særlig klokt å drive med seriøs musikkjournalistikk i Norge. Ihvertfall hvis man tenker forretningsmessig. Jeg tenker da heller på det at det skal være mulig å kunne fokusere litt utenfor det overkommersielle Se&Hør-preget vi spesielt ser at tabloidavisene og mange andre retter seg etter. En plateanmeldelse skal og bør være på mer enn en linje - eller bare én setning - slik vi til tider har sett det på trykk i gratisblekker som Natt&Dag, for ikke å snakke om hvordan en publikasjon som Melk (for de som har fått det med seg!) praktiserer det i bortimot halvparten av plateomtalene sine (én setning plassert ved siden av en til seks melkekartonger - presentert som en plateanmeldelse!). Jeg vet av erfaring etter samtaler med investorer og andre aktører i bransjen at dersom vi hadde lagt om profilen og brukt mer spalteplass på syntetiske og konstruerte artister; som å fokusere på Spice Girls-jentenes kjærester og shoppingturer, Aqua-Lenes pupper eller boyband-gutter av ymse slags mange og rare fritidssysler, hadde sponsorene vært mer enn villige til å satse på sånne som oss og vårt virke. Men hva pokker har slikt med musikk å gjøre? Stort sett ingenting, vil jeg tro de fleste her er enige i!

Så dersom noen skal kunne ta seg av alt det spennende som skjer i undergrunnen, og som gjerne kan anses som morgendagens popstjerner, er det engasjerte folk som eksempelvis oss i Panorama som har betydning. I hvert fall til en viss grad, da vi tar et ansvar. Jeg tror for eksempel at det vi ser skje i disse tider med artister som St. Thomas og Röyksopp har mer enn med Akersgatas profilering av dem å gjøre. Jeg kan trekke frem flere eksempler her, men når Dagbladet utroper seg selv til avisen som "oppdaget" Briskeby, blir jeg bare matt. Dagbladet, som andre tabloidaviser, hengte seg på hypen etter at mindre aktører først skrev noen godord om "up-and-coming"-artister som eksemplet her (Briskeby) viser til. Panoramas første artikkel om dette bandet publiserte vi for eksempel nesten et år før Dagbladet så sitt snitt til å "stjele" oppmerksomheten og utrope seg til oppdagerne av bandet etter at de etterhvert begynte å bruke litt for mye spalteplass på dem. Dette er ikke et unikt tilfelle, men bare et eksempel.

Videre er det greit nok at tabloidene til tider serverer greie anmeldelser om alternative og ukjente artister, men som oftest blir det overfladisk og lite informativt i forhold til hva tyngre publikasjoner som konsentrerer seg mer om faget vil kunne klare å formidle. Etter nærmere syv år i bransjen vet vi i Panorama en del om akkurat den problemstillingen. Vi støter til stadighet på godord og anerkjennelse fra lesere, folk i bransjen, og ja - folk flest som på en eller annen måte har et engasjert forhold til musikk. De fleste henvendelser vi får fra våre lesere er nesten udelt positive, mens mange også lurer på hvorfor i all verden vi ikke de har oppdaget oss på et tidligere tidspunkt. Flere synes nærmest at det er absurd at en publikasjon som vår ikke også finnes i trykt utgave som ukes- eller månedsmagasin. Det er ikke alltid like enkelt å forklare dette, for slik burde forholdene selvsagt også ha vært for vår bransje som for alle andre. Men tross dette klarer vi i virkeligheten knapt å skrape sammen penger til å dekke telefonregningene våre - fordi ingen tilsynelatende ønsker å bruke midler på at vi skal kunne forbli et profesjonelt musikktidsskrift med tyngde. Derfor er nesten alt vi gjør basert på ren entusiasme og det at vi ser viktigheten av å være der: For musikkinteresserte. For platekjøpere. For artistene. For leserne.

Vår publikasjon når likevel ut til mange og trofaste lesere hver eneste dag. Men det er takket være jungeltelegrafen, og kanskje litt grunnet vår lange fartstid på nettet, at vi har klart å komme oss dit vi er i dag. Likevel kunne vi ha nådd så uendelig mye lengre dersom vi hadde hatt mulighet til å markedsføre produktet vårt og eventuelt hatt anledning til å lønne våre medarbeidere som legger ned enorme mengder med arbeid i å lage dette tidsskriftet.

Det er en stor feil at det er tabloidavisene som har fått hovedrollen som musikkpoliti i Norge i dag. Men i dette lille landet er det dessverre slik virkeligheten er, og det har vist seg som en nærmest umulig oppgave å lage en norsk variant av Mojo, Q, NME eller Rolling Stone. Viljen er utvilsomt til stede, og publikasjoner som vår bør være et godt grunnlag. Men når ingen er villige til å satse økonomisk på at dette skal kunne bli noe mer enn en liten nettpublikasjon med liten tyngde, er jeg redd at framtiden ikke blir så veldig mye lysere med det første (sånn sett er det synd at folk som Kjell Inge Røkke ikke er lidenskapelige musikkfans - tenk om Panorama for eksempel hadde hatt budsjettet til byggingen av Molde Stadion i bunn!).

Når Panorama ble etablert tidlig i 1995 var vi allerede forsåvidt klar over at dette skulle bli et vanskelig marked å etablere seg i. I begynnelsen gikk det likevel over alle forventninger da vi inngikk en samarbeidsavtale med et større selskap som var mer enn villige til å satse mye på oss. Avisen ble som et resultat av disse forhandlingene stablet på bena som et rent nettidskrift, og ble samtidig etablert som landets første musikkavis på internett. Vi var faktisk ute i god tid før noen av dagsavisene begynte å satse på sine nettutgaver. Senere kom andre til, og konkurransen tilspisset seg noe. Men likevel, og til tross for vår lange fartstid (i dette segmentet i hvert fall) har vi klart å overleve, selv om det til tider bare er såvidt vi klarer å holde hodet over vannet. Det faktum av at vår samarbeidspartner trakk seg ut for litt over to år siden har svekket eksistensgrunnlaget vårt betraktelig, men vi holder fremdeles ut.

Det er etterhvert kanskje på tide å komme til poenget i mitt innlegg i denne debatten. Og det skal jeg forsøke: Dette handlet i utgangspunktet om konstruktiv popkritikk, eller snarere mangelen av akkurat den. Kriteriene for å drive med seriøs musikkjournalistikk er etter mitt syn tilstede. Men mange har valgt å legge seg på en mer tabloidisert og urban hipp form (som eksempelvis Natt & Dag) for å nå ut til folket. Noen ganger morer også jeg meg over akkurat enkeltes måte å framstille plateanmeldelsene sine på, og forstår måten de kommuniserer med sitt publikum på. Men andre ganger blir jeg ikke annet enn pinlig berørt av å være en representant for norske musikkritikerne. Torkil Baden har utvilsomt et poeng i sin kritikk av norsk musikkritikk(!), og jeg er tildels enig med det han trekker frem i sitt utspill. Det virker likevel som at det for mange handler mer om å henge seg på den siste bølgen og kopiere andres trendy uttalelser. Eller å fremheve seg selv som musikkjournalist, framfor å skrive en konstruktiv omtale av produktet og gi det en seriøs anmeldelse. Skrekkeksemplet er kanskje Dagbladets profilering av sine egne musikkjournalister, men også publikasjoner som Natt & Dag vinner mange lesere på grunn av sine høyt profilerte medarbeidere. Men snur man litt på det hele og fokuserer på faget vi alle bør ha et seriøst forhold til, er det heller få som gjør en skikkelig jobb. Foruten NRKs dyktige stab i programposter som MusikkMisjonen (eller inntil nylig Roxrevyen ) på Petre og Musikkrevyen i P2, er det ytterst få her i landet som praktiserer seriøs og god musikkjournalistikk med den respekt artistene som omtales fortjener.

Vi i Panorama når kanskje bare ut til et begrenset antall lesere, men vi prøver i det minste å gjøre noe med saken og vi vet at vi stadig når flere. Seriøsitet har alltid lagt til grunn for det vi driver med, og selv om vi utvilsomt kan bli bedre på mange felter, føler vi i det minste at vi har kommet et stykke på vei - kanskje lengre enn de fleste. Det er bare så forbannet vanskelig å få et skikkelig fotfeste når man utelukkende er basert som en nettavis. Og selv om vi teknisk sett er en dagsavis, utelukkende med musikk som fagfelt, men med Bergen, og ikke Oslo hvor tilsynelatende alle andre har sin base, som utgangspunkt, er det dessverre mye som taler imot at vi skal kunne overleve på sikt. Men har vi klart syv år i motbakke, skal vi alltid kunne klare å overleve litt til - til tross for at midlene uteblir og det faktum at vi jobber oss halvt i hjel for å holde produktet oppe på et noenlunde akseptabelt nivå.

Og som et svar til Arvid Skancke-Knutsens overskrift i forrige innlegg i debatten: Vil Staten satse på seriøs musikkjournalistikk, så er de hjertelig velkommen til å lønne våre medarbeidere...!

Om du vil melde deg på i diskusjonen om norsk musikkjournalistikk, kan du sende et innlegg i saken på e-post til ballade@mic.no. Nedenfor finner du som vanlig lenker til flere relevante artikler og innlegg om emnet.