Rolf Davidson er død
Tidligere rektor ved Bergen Musikkonservatorium, Rolf Davidson, døde i sitt hjem i Arvika natt til 14. oktober, 75 år gammel. Med ham er en Norges-venn og en stor kapasitet innen nordisk musikkliv gått bort.
Før han kom til Norge hadde han undervist i musikkteori ved Folkliga Musikskolan i Ingesund og ledet de svenske Rikskonserters skolekonsertvirksomhet. Han ble allerede på 1960-tallet ansett som en ledende kapasitet innen faget musikkformidling, og det var i denne sammenheng han ble kallet til rektor i Bergen i 1971. Han ble pensjonert i 1990 og flyttet da tilbake til Arvika.
Rolf Davidson var en usedvanlig aktiv natur, og havnet i en rekke verv i løpet av sin Norges-periode. I Bergen påtok han seg verv både i Festspillene og i Musikselskabet ”Harmonien”. På nasjonalt plan satt han i Statens Musikkråd og i styret til Norsk Musikkinformasjon. Og hans svenske herkomst hindret ikke at han i flere sammenhenger representerte Norge i internasjonale sammenhenger. Davidson var også en mye benyttet musikkskribent, som fikk oppdrag fra hele Norden. Så sent som en uke før sin død skrev han sin siste anmeldelse av en fremførelse ved Kungliga Operan i Stockholm.
Det var spesielt to felter som opptok ham sterkt: Nordisk musikksamarbeid og samtidsmusikkens kår. Dette gjennomsyret hele hans virke både på det yrkesmessige plan og i hans mange tillitsverv. I hans første time i verkanalyse ved Bergen Musikkonservatorium ga han studentene bakoversveis ved å spille polsk samtidsjazz. Noen uker senere kom han trekkende med en indisk citar-spiller. Han satte en studentgruppe i gang med å lage ti radioprogrammer, med tilhørende korrespondansekurs, om fem nordiske komponister fra det 20. århundre. Andre grupper ble sendt ut på skolekonserter for å presentere samtidsmusikk for barn.
Hans uortodokse holdninger førte ham til tider opp i strid, men han holdt fanen høyt til det siste. I de siste årene av hans liv var han sterkt engasjert i å lage en større undersøkelse av bruken av nyere nordisk musikk i de nordiske symfoniorkestrene. Denne oppgaven gikk han inn i med den samme glød som han alltid hadde vært kjent for. Som pensjonist lærte han seg å beherske de dataprogrammer som var nødvendig for å fremstille grafer og skjemaer for å tydeliggjøre sine funn. For ham holdt det ikke å telle verker. Han talte spilleminutter. Og da ble andelen heller liten for samtidsmusikken, - i noen av hans grafer knapt nok synlig. Og sykdom til tross, han var flittig i å legge frem sin undersøkelse både i Norden og ute i Europa. Neste uke skulle han presentert den for studenter ved Høgskolen i Bø.