Klubbdagen satte musikk-Oslo på kartet
I det siste har det vært mye fokus på at mens byer som Tromsø og Bergen klarer å etablere seg som musikkleverandører til det store utland, så har Oslo blitt liggende i bakevjen - i hvert fall hva mediaoppmerksomhet angår. Torsdagens Klubbdag, som var et samarbeid mellom Øyafestivalen og Oslos ledende musikkklubber, kan være en indikator på at dette er i ferd med å forandre seg.

Av Kyrre Tromm Lindvig

Klubbdagen kunne by på arrangementer på så forskjellige scener som SoWhat!, Mono, Elm Street, Gloria Flames, Café Con Bar, Kampen Bistro, Last Train, Café Ska (gamle Café Nordraak, for de som husker den), Palace Grill, Killyrego, Mir, John Dee, Gamla, Macondo og Nylon. Samarbeidet er en del av en satsing på å i større grad synliggjøre den musikken som kommer fra Oslo, både nasjonalt og internasjonalt.

I siste utgave av Morgenbladet (8.-14. August), skrev tidligere Balladejournalist Øivind Holen en lengre artikkel hvor flere sentrale aktører i Oslos musikkliv, deriblant Claes Olsen fra SoWhat!, Runar Eggesvik fra Mono og Christian Østlie fra Øyafestivalen, påpekte urimeligheten i at en by som Oslo, som i motsetning til for eksempel Bergen ikke har sett muligheten til å støtte sine lokale band og musikere, har søkt om å bli europeisk kulturby i 2011. Man påpeker også den manglende lokalpatriotismen i mediene; fenomener fra Oslo blir fort regnet som nasjonale og dermed blir bevisstheten om den vitale musikkscenen i Oslo meget lav.

Øyafestivalen har imidlertid en stor andel av lokale band på sitt program, og mange av disse viste seg frem på klubbdagen i går. Årets klubbdag - med en publikumskapasitet på 3500 - var faktisk det største klubbarrangemenetet i Oslo noensinne, og fra Øyafestivalens side påpekes Osloklubbenes viktighet for både Oslos og Norges musikkliv -Dette er Oslo-klubber som året rundt gir norske band muligheten til å møte et interessert og engasjert publikum. Det aktive konsertlivet i Oslo har ikke bare utviklet byen til å bli landets største og beste musikkby, det er også med på å hjelpe frem alle de nye og spennende talentene som finnes i norsk musikkmiljø, sies det fra arrangørhold.

Ballades utsendte medarbeider tok seg en liten runde på klubbdagen for å lodde stemningen og fikk med seg smått legendariske Sister Rai" spille på Utescenen på Café Ska. Her var det - antageligvis på grunn av den vedvarenede hetebølgen i hovedstaden - et litt slapt, men responsivt publikum. Sister Rain lot seg ikke merke av det og leverte varene med trøkk og overbevisning, og det var også verdt å merke seg at det var utmerket god lyd. Det var det imidlertid ikke i kjelleren på SoWhat!, som er legendarisk for sine vanskelige lydforhold. Der leverte svenske Mando Diao et tight og rockete sett, ikke helt ulikt The Hives, et band de ofte blir sammenlignet med. I kjelleren var det fullt, varmt og meget god stemning. - Tack så mycket, Norge, kom det i beste stadionrockstil fra scenen.

Enda klammere, fullere og varmere var det på Elm Street, hvor folk stod på stolene oppetter veggen mens Trashcan Darlings pumpet ut sin Glam-punk til ekstatiske tilskuere. Fra de andre klubbene meldes også om køer til langt ute på fortauene og ellevill publikumsrespons.

På en tidlig fredag formiddag var det vanskelig å få noen av arrangørene i tale, men det er ingen tvil om at klubbdagen både var en meget bra oppvarming til Øyafestivalens hoveddel, som tar til i dag og at slike arrangement kan være en del av det å sette det musikalske Oslo på kartet. Da gjenstår det selvfølgelig å se om de politikerne som gjerne vil smykke seg med tittelen kulturby i 2011 klarer å ta et hint og begynne å støtte Oslos musikalske undergrunn på en måte som det monner. For det er ingen tvil om at klubbene i Oslo i mange med kun luft og kjærlighet som drivstoff har klart å etablere en vital musikkscene. Det hadde vært på tide at de fikk noe igjen for det de også.

Og i dag begynner som kjent selve festivalen. Ballade kommer naturligvis tilbake med full dekning av helgens hendelsaer i Middelalderparken i hjertet av Oslo.