Egon Holstad om EMI: - Kreativitetens endelige selvmord
Hvorfor finnes det samleplater som "Klassisk musikk for husvask", Koserock", "Reklamefavoritter" - og nå "Halvliter Rock"? Nordlys-journalist Egon Holstad er grundig lei det han kaller "tullballutgivelser" og "tvilsomme konsepter", og går rett i strupen på "Halvliter Rock" sin utgiver, EMI Music Norge: - Det er nesten så man skulle tro at det enten var tidenes spøk som var iverksatt, eller at noen stupfulle personer i sentraladministrasjonen til EMI hadde sluppet uhindret til tastaturet i selskapets promoavdeling. Nå skal med andre ord EMI kapre markedsandeler ved å henvende seg til, hold dere fast, de av oss som skal drikke seg fulle! Så lavt har man altså valgt å synke i en stadig desperat jakt på å tyne kroner av kundene sine, skriver Holstad.

Av Egon Holstad, musikkansvalig, Nordlys

Jeg trodde jeg hadde opplevd og lest om så mye dumt i musikkindustrien at jeg ikke lenger skulle være i stand til å bli sjokkert, men etter å ha lest denne ukes nyhetsskriv fra plateselskapet EMI, måtte jeg lese det om igjen tre ganger for å skjønne at det som stod der faktisk var sant. Ukas store satsing er altså følgende utgivelse: "Diverse artister: Halvliter Rock".

Nei, vet dere hva?

Dette er så fantastisk at jeg tror jeg vi gjentar det én gang til:

"HALVLITER ROCK" (for ordens skyld: Den gale orddelinga i tittelen er foretatt av selskapet og ikke undertegnede) er skiva som skal berge vår- og sommerbudsjettet for norskavdelingen til multinasjonale EMI. I skrivet presenteres tullballutgivelsen med følgende, bevingede ord: "34 duggfriske vorspiel-låter på ny dobbelt-CD! Her er alle de kuuleste rockelåtene som garantert vil sparke i gang festen. Det lukter luftgitar og "tenna i tapeten" lang vei. Er'e for høyt, er'u for gammal!".

Herre, gi meg styrke!

Skiva inneholder ei helt uforståelig smørje med alt fra Postgirobygget, Åge Aleksandersen, Sweet og Toto til Robert Palmer, Uriah Heep og Iggy Pop (som umulig kan ha blitt forespurt).

Det er nesten så man skulle tro at det enten var tidenes spøk som var iverksatt eller at noen stupfulle personer i sentraladministrasjonen til EMI hadde sluppet uhindret til tastaturet i selskapets promoavdeling. Nå skal med andre ord EMI kapre markedsandeler ved å henvende seg til, hold dere fast, de av oss som skal drikke seg fulle! Så lavt har man altså valgt å synke i en stadig desperat jakt på å tyne kroner av kundene sine. Hvilken annen bransje enn platebransjen kunne finne på å bombe seg selv i leggen med kjernefysiske våpen på denne måten? Sannsynligvis ingen, kan vi nok slå oss betryggende til ro med.

Denne hinsides stupide utgivelsen er dessverre ikke det eneste tulleproduktet denne bransjen har lirt av seg de siste årene.

Kåtheten, og det dertil påfølgende lavmålet, på kortsiktige kassasuksesser har knapt kjent noen grenser i en periode hvor platesalget har gått ned og utfordringer med nedlastingsproblematikk, digital kopiering og handel på internett har stått i kø.

I stedet for å tørre satse på nye artister, og kanskje bygge dem opp over tid gjennom flere utgivelser, har man i stor grad heller valgt å sette sin lit til ikke spesielt langsiktig lukrative Idol-artister og samleplater med stadig grellere konseptidéer.

I høst klinte EMI til med en konseptskive ment for jenter. Det høres kanskje fint og politisk høyverdig ut, men utgivelsen var neppe et ledd i platebransjens forsøk på kjønnsutjevning. Den tiltalende tittelen på produktet var "Jentevorspiel", og dobbelskiva inneholdt kremslagere som "Touch Me" med Samantha Fox og Herrey's "Diggi Loo Diggiley"; spesialplukket for drikkeklare jenter i hele landet. Rørende, må jeg si.

Et annet eksempel jeg aldri blir ferdig å dvele med er utgivelsen fra selskapet Frituna; nemlig kalkunklassikeren fra år 2000 "Tande-P: Mine favoritter". Altså en skive for alle som ikke har smak, men som vil ha smaken til Tande P. Stort tristere kan en ikke få det.

Man kan selvsagt konspirere til en blir både rød og grønn i trynet på hvorfor bransjen har sunket så dypt, men årsaken er enkelt og greit at kravene om inntjening på kjappest mulig måte har blitt et så vesentlig fokus at selskapene i stor grad heller måker ut samleskiver med mer eller mindre tvilsomme konsepter; for om mulig å skvise ut enda flere dråper fra en melkeku som for tiden sliter med både beitemarker og svekket næringsopptak.

For dette er i sannhet å pisse på føttene sine for å holde varmen. Problemet er bare at det fort blir enda kaldere, samtidig som det siver ut en illeluktende eim fra åstedet.

Ironisk nok kommer "Halvliter Rock" ut samme uke som Rettighetsorganisasjonen TONO og verdens mest brukte nedlastingstjeneste for musikk, Apple iTunes, har blitt enige om åpne for salg i Norge av lovlig nedlastbare musikkfiler på nettet. Personlig tror jeg ikke denne tjenesten vil ødelegge nevneverdig for platesalget.

I verste fall vil det nok bare føre til at musikk blir gjort tilgjengelig, og dermed ervervet, via nye kanaler. Med dette kan folk da sette sammen egne samleskiver, og markedet for kunstige konseptbehov som faktisk eksisterende "Love Song Collection vol 1-7", "Koserock 1-3", "Klassisk musikk for husvask" og "Reklamefavoritter 1&2" vil forhåpentlig vis forsvinne én gang for alle som duggdråpene på en nytappet utepils.

Egon Holstad.
Rock'n'roll-dealer,
Tromsø Kill City

Redaksjonell note: Denne artikkelen sto også på trykk i gårsdagens utgave av Nordlys, og er bragt videre med artikkelforfatterens velvilige tillatelse. Nordlys' kultur - og musikksider på nettet finner du på denne lenken.