Runar Eggesvik: - Mute suger, meninger ruler
Trenger vi et musikkmagasin som Mute? Det mener øyensynlig ikke journalist Bernt Erik Pedersen i Dagsavisen, som nylig slaktet den nyeste utgaven. Her får han tilsvar av Runar Eggesvik fra Osloklubben Mono, som bl.a. skriver: - Jeg tror kanskje Norge har litt for mange matleie musikkjournalister som på død og liv skal trykke ut noen "sterke" meninger. Han mener ellers at Mute har en viktig funksjon for de av Norges befolkning som "ikke mottar en haug med gratis promo-CDer eller kan stå på gjesteliste for å overvære hovedstadens konserttilbud", og omtaler Pedersen og hans like som "anmeldere med mer markeringsbehov enn formidlingstrang".
Av Runar Eggesvik, daglig leder, Mono
"Mute fyller ingen behov for andre enn Mute-redaksjonen".
Trenger vi Mute? Journalist Bernt Erik Pedersen i Dagsavisen mener i spalten "volum 11" at det gjør iallfall ikke han, basert på den siste utgaven av musikkbladet. Jeg tror kanskje Norge har litt for mange matleie musikkjournalister som på død og liv skal trykke ut noen "sterke" meninger.
Pedersens utsagn minner meg om Audun Vingers knappe anmeldelse av Anne Grete Preus i Natt og Dag: "Hold kjeft, drittkjerring". For akkurat som med Preus er det lett å angripe Mute. En redaksjon på to personer med en meget ung, kvinnelig redaktør som gir ut et selvfinansiert magasin uten spesielt høyprofilerte journalister i stallen. Det er rett og slett antitesen av Beat, som hadde Se og Hør-forlaget i ryggen og en gjeng med durkdrevne, brautete tjukkaser i redaksjonen. Men hva er det egentlig som er så fryktelig galt med Mute?
"Mutes oversikt over høstens norske rapplater er den samme som Dagsavisen hadde i sommer". Nå har det seg slik at ikke alle leser Dagsavisen (ganske få faktisk, uten at jeg krever at avisa skal legges ned av den grunn). Og det er her Mute fyller en misjon. Som riksdekkende distribuert magasin når det ut til hele landet, og gjør at 14.000 lesere kan holde seg nogenlunde oppdatert på hva som skjer på musikkfronten, en ganske viktig funksjon for de av Norges befolkning som ikke mottar en haug med gratis promo-cder eller kan stå på gjesteliste for å overvære hovedstadens konserttilbud.
Mute driver i følge Pedersen "ren reklame for et av verdens største multinasjonale plateselskap" ved å legge ved en gratis singel med Black Rebel Motorcycle Club. Mute har gjort dette tidligere, hvor CDer fra By:Larm, Musikk under Oslo, Elektronika-samleren "Way Out North" osv. har fulgt med bladet. At det denne gangen nå ligger med en smakebit fra B.R.M.C. henger sannsynligvis sammen med det meget eksklusive intervjuet inne i bladet.
"Mute kjører nesten tretti sider med greie anmeldelser av plater man allerede har lest om i VG, Aftenposten, Dagbladet og Dagsavisen", skriver Pedersen, og mener at i tillegg til at disse anmeldelsene er "journalistisk slappere" er de også utdaterte. Nå er tilfeldigvis tre av disse platene inne på Nye Takter Topp Fem (som står på samme side som Pedersens utblåsning), så de kan vel ikke være fullstendig utgått på dato? Dessuten
lever vel ikke bare anmeldelser som nyheter? Journalistisk slapphet forekommer nok også i dagspressen, selv om anmeldelsene er puttet inn i en streng ramme skalert fra 1 til 6, ikke bør være over 100 ord og er skrevetav godt betalte anmeldere. Anmelderne som kanskje har noe som Mute-redaksjonen ikke har, nemlig sterke meninger?
Selv om Håkon Moslet etterhvert har gitt seg i Dagbladet for å teflonbehandle Petre, er musikkjournalistenes sterke meninger blitt ufattelig viktig de siste par årene. Alle avisene har etterhvert fått sine faste spalter, Dagbladets "Se Hit", VG med sin (passende titulerte) "Helt Stein" og altså Dagsavisens (Spinal Tap-inspirerte?) "Volum 11" som skal mene enda litt mer på fredagene. Disse spaltene er en fin talerstol for anmeldere med mer markeringsbehov enn formidlingstrang. Og ofte skinner det igjennom at det er viktigere å ha "meninger" enn å fortelle noe, formidle noe. Jeg klarer ikke å unngå å sitere Natt og Dag-redaktør Gaute Drevdal sitt hjertesukk: "Jeg orker ikke lese musikkanmeldelsene i blekka lenger. Det er bare politikk".
Kjernen i Pedersens kritikk ligger i at Mute ikke går i dybden og gjør "lette, kjendispregete grep for å øke løssalget". (I så fall er de i godt selskap med dagspressen, og ikke minst Pedersen selv som slo et slag for
uavhengig, ikke-kjendisorientert musikkjournalistikk med sin platejakt med Idol-Kurt dagen etter sin musikkpolitiske utblåsning.) Men for å ta en liten "dybde-måling" tok jeg opp et gammelt Mute fredag kveld og storkoste meg med en dobbeltside med Thomas Dybdahl (et halvt år før han slo igjennom og forsatt spilte for 40 betalende på Mono), en tre-sider med Cato Salsa og en glimrende liten sak fra Egon (authorized rock-and-roll dealer) om Roky Erickson. Da synes jeg faktisk ikke det er så jævlig å ha et norsk
musikkmagasin!
Runar Eggesvik, musikk-leser og avtroppende daglig leder Cafe Mono
Bernt Erik Pedersens artikkel om Mute, kalt "Hjemme hos Lise", kan du lese på denne lenken. Saken er også bragt videre hos NRK.no/musikk, under overskriften " - Vi trenger ikke Mute", og kan studeres nærmere her.