Platebransjens undergang: Toget til Helvete
Forrige uke kunngjorde "Rock'n Roll Dealer" Egon Holstad at Platebaren Feedback i Tromsø nå legger ned, på grunn av hard konkurranse fra de store platekjedene og urimelige innkjøpsvilkår fra plateselskapene. - Dette er isolert sett en uhorvelig lite dramatisk hendelse; forbrukerne har en formidabel tilgang på produkter og kjedene sørger attpåtil for at produktene er mye billigere enn tilfellet ellers ville vært. Men at platebransjen vasser til knes i fremtidig trøbbel er det uansett liten tvil om, mener Holstad, som kaller plateselskapenes rabatter og annonsestøtter til de velstående platekjedene for "det glade vanvidd". - Den noe absurde logikken i dette (eller mangel på sådan) blir dermed i samme kategori som om Pakistan skulle drive med uhjelp til Norge, skriver Holstad.

Av Egon Holstad

Forrige uke kunngjorde undertegnede at platebutikken Platebaren Feedback i Tromsø legger ned. Denne butikken var en fusjon mellom to tidligere, selveide butikker; Platebaren som har holdt det gående siden 1977 - og Feedback som åpnet sommeren 1994. Isolert sett en uhorvelig lite dramatisk hendelse, og i tillegg en veloverveid avgjørelse foretatt av oss som i mange år har drevet butikken. At platebransjen derimot vasser til knes i fremtidig trøbbel er det uansett liten tvil om.

Platebutikker over hele landet har de siste årene lagt ned over en lav sko, og med unntak av noen svært få spesialbutikker i de aller største byene, er det nå kjedebutikkene som har tilnærmet monopol på markedet; og da i særdeleshet Platekompaniet som later til å være de eneste som i tillegg tjener penger på det. Kolossalt mye penger, faktisk. Hatten av for dem og gratulerer med en business-idé som funker på en aldeles glimrende måte. Å bli utkonkurrert av dem er overhodet ikke pinlig, men den nåværende situasjonen i platebransjen burde likevel bekymre litt flere enn det som virker å være tilfelle.

Kjedebutikkene er i dag helt ekstremt forfordelt når det gjelder innkjøpspris på produktene og av den grunn kan de selvsagt selge det mye billigere over disk. Faktisk har vi ved en rekke anledninger seriøst tjent på å kjøpe inn varene hos konkurrenten i stedet for hos det plateselskapet som distribuerer eller eier produktet. Føy da gjerne til at det er plateselskapene selv som i beste Røde Kors-ånd har bestemt seg for å finansiere Platekompaniets prangende annonser man ukentlig ser i landets riksaviser, og bildet av Det Glade Vanvidd skulle være noenlunde grovt og kort skissert.

Tankegangen er sannsynligvis tuftet på noe á la dette: "Ikke bare må vi selge våre ferskvarer på billigsalg for å få dem ut i hyllene - Vi må betale annonseringen også, så slipper vi å jobbe med produktene selv. Jippi !". Denne direkte sponsinga av Norges suverent mest profilerte musikkjede er til orientering sponsing av en bedrift som i 2003 hadde formidable 370 millioner i omsetning, og som kjedens to eiere bare på de to siste årene har hentet ut ikke helt ubetydelige 40 millioner i aksjeutbytte fra. "Sponsorene" er videre bedrifter som sliter med omsetningstap, nedskjæringer i arbeidsstab og trusler fra alternative måter å erverve seg musikk på (i-Pod, mp3, cd-brenning o.s.v.), og som de siste årene har vært nødt til å fusjonere og legge om hele sin infrastruktur for å ikke bukke under.

Den noe absurde logikk (eller mangel på sådan) blir dermed i samme kategori som om Pakistan skulle drive med uhjelp til Norge. Forstå det den som kan. Det er uansett ikke nødvendig å være økonomiprofessor for å skjønne hvem det er som ler hele veien til banken.

På et gjennomsnittlig postkontor i Norge er det i dag vanskelig å oppdrive frimerker og boblekonvolutter, mens du likevel glatt kan erverve deg både Leonard Cohens beste og alle Terminator-filmene på samme sted. Posten tilbyr endog "ukas utvalgte cd" som da er artisten/bandet de denne uka synes det er verdt å sjekke ut. Går du på Shell for å kjøpe sikringer til bilen din, har du et stort problem, men da er det likevel en fattig trøst at du i alle fall kan anskaffe deg Ringenes Herre-trilogien og store deler av backkatalogen til Metallica og Bruce Springsteen som selvsagt står i sjokkselgere på disken i lag med fristende tilbud på Stratos, Stimorol og dritbillig røykeplaster. Ja, det finnes knapt et utsalgssted med kasseapparat som i dag ikke selger cd og dvd i tillegg til sitt ordinære varesortiment. Isolert sett burde ikke dette utgjøre noe problem heller, og dette er sikkert en faktor som er med på å løfte salget på ferskvarer med utgangsdato før release - som f.eks. musikalsk junkfood som idolartister og Absolute Crap vol 37.

Er så alt dette som er skissert over "et problem"? Forbrukerne har en formidabel tilgang på produkter og kjedene sørger attpåtil for at produktene er mye billigere enn tilfellet ellers ville vært. Man skal uansett ikke stirre lenge i platebransjens krystallkule for å fatte at fremtidsutsiktene er heller dystre. Et tankeeksperiment flere i bransjen da kanskje burde reflektere over er følgende: Hva skjer den dagen Platekompaniets eiere selger sitt gullkantede firma til noen med enda større interesse for bunnlinjer og ppd og ikke minst en ditto manglende fokus på det kulturelle aspektet som i dag fortsatt sitter bittelitt igjen i veggene i platebransjen? Hvis da bransjen består av kun etpar seigliva, kredible og oppegående selveierbutikker og Platekompaniet er eneste storaktør (Free Record Shop er da sannsynligvis nedlagt i Norge. De har i flere år hatt en pengerespirator koblet på seg fra eierne i Nederland og har hittil tapt over svimlende 100 millioner på sin virksomhet her på berget), står vi ovenfor en mildt sagt dyster situasjon.

Med et P3 som spesifikt uttalt er opptatt av at rockere skal lære seg å like Shakira, en kjede som da sannsynligvis er mer interessert i å pushe nye opplag av samleplater med artister som gikk i grava for flere tiår siden enn å være med på å breake og satse på hittil uoppdagede navn, og resten av salget overlatt til butikker som er ment for å selge helt andre varer, vil det ikke bli lett å være uoppdaget, ung og lovende artist i denne illeluktende suppa. Hva vil da skje med en ny variant f.eks. Jr Ewing, Nils Petter Molvær, Brimstone eller Indikation? Takket være nedlastning fra nettet, konsertvirksomhet og tv-løsninger som Svisj kan de kanskje erobre fans, men tilgangen til markedet vil uansett være kronisk mye vanskeligere og kronglete enn hva det hittil har vært.

De store plateselskapene har på toppen av det hele sittet passivt på gjerdet og heller fryktet og motarbeidet fremtiden enn å se på dens muligheter. Hittil er det eneste seriøse tiltaket for å møte fremtida på noe så eventyrlig dustete som et ekstremt påkostet og juridisk svært tvilsom produkt som kalles kopisperre; et tiltak som selv med masse godvilje kun kan sies å ha ført til enda større forakt for plateselskapene, misfornøyde kunder som kjefter opp ansatte i platebutikkene, illsinte innlegg på de respektive bands hjemmesider fra indignerte fans som ikke kan spille skiva til favorittbandet sitt i bilstereoen, og underskriftskampanjer fra lynforbanna forbrukere.

Slik platebransjen i dag totalt fortoner seg, kan jeg overhodet ikke se at det er noe som er i nærheten av å ligne et lys i enden av tunnellen. I så tilfelle er det lyset fra et ekspresstog med full fart til Helvete, og da føles det ganske godt å ha hoppet av før endestasjonen.

Innlegget er tidligere trykket i Dagbladet, og bringes her videre med artikkelforfatterens tillatelse.