Fullt hus for Haglund og Odden
Det var tettpakkede by:Larm-tilstander på Café Mono i Oslo i går, da Jan Erik Haglund og Anders Odden skulle servere "sannheten" om musikkbransjen. En rekke fremtredende aktører fra musikklivet var nysgjerrige tilhørere, med tilnærmet full rekke av IFPI-direktører, samt musikere, managere og museumspådrivere.

Av Arvid Skancke-Knutsen

Det var tydeligvis stor nysgjerrighet rundt hva Jan Erik Haglund og Anders Odden hadde på hjertet, da de to inntok podiet på et fullsatt Cafe Mono i Pløens gate i går kveld. Begge er relativt unge bransjeveteraner, som alt har en tung merittliste bak seg, og som har sett musikkbransjen på nært hold fra de fleste posisjoner, både som byråkrater, bakmenn og musikere.

Haglund og Odden gjorde innledningsvis oppmerksom på at de nok ikke ville bringe til torgs så mye som var nytt for de største kjennerne av bransjen. Det viste seg vel også å stemme, men samtidig presenterte de på en lett og ledig måte en grundig gjennomgang av den norske bransjen, fra normale kontraktsforhold til støtteordninger, fra organisasjonsjungelen til mulighetene for å slå gjennom internasjonalt. Det var et foredrag som definitivt hadde gjort seg bra i by:Larm-sammenhenger, og også ellers fortjener å bli tatt videre utover denne ene kvelden.

Ingen sensasjoner, men mye nyttig kunnskap

Selv om de store avsløringene lot vente på seg, tillot Haglund og Odden seg å pirke borti visse kontroversielle områder også – så som den nokså konstruerte sammensetningen av VG-lista, der salg via Platekompaniet har fått svært mye å si. Det ble også tid til innspill fra salen, der IFPI-sjef Sæmund Fiskvik og S2-sjef Terje Engen var blant de ivrigste til å gripe mikrofonen. Om foredraget hadde noen svakhet, var det kanskje at det i såpass stor grad handlet om en kanskje litt foreldet og passiv idé om Den Store Platekontrakten, og i noe mindre grad fokuserte på det viktige nettverksarbeidet som mange av dagens artister gjør på vegne av seg og sin musikk. Samtidig bød foredraget på mye praktisk og godt formidlet informasjon, som særlig ferskere musikere nok ville ha godt av å ta med seg.

Indie-tankegangen: En tvangstrøye?

Anders Odden mente i forbindelse med drømmene om større suksess at norske band burde bli mer kyniske – i hvert fall om målet er et internasjonalt gjennombrudd i større målestokk. Norske band er i følge Odden fanget i en slags kredibilitets-tankegang, der de gjerne vil gjøre alt selv, og så godt som aldri tyr til eksterne, profesjonelle låtskrivere. Jan Erik Haglund trakk frem plateaktuelle Turboneger som et eksempel på et band med en komplett og gjennomtenkt strategi, som langt på vei har klart å selge ideen om seg selv som ”verdens største undergrunnsband” – til tross for at de etter sigende selger færre plater enn f.eks. Dimmu Borgir.

Et eksempel til etterfølgelse

Alt i alt må torsdagens arrangement karakteriseres som svært vellykket, og som noe av en fjær i hatten for arrangørene i Musikernes Fellesorganisasjon, som klarte å samle så mange tunge navn fra norsk platebransje. Det må gjerne gjentas, også med andre temaer og innfallsvinkler - det er neppe til noen skade for den hjemlige platebransjen at man kommer sammen og diskuterer fag, selv om kalenderen godt har passert februar.

Et ganske annet blikk på norsk platebransje kan du f.eks. lese her - i form av en splitter ny drømmeblogg fra Marit Karlsen i Trust Me Records. Vi advarer som vanlig om sterke scener, med dverger, agenter og fullt navngitte AP-politikere i lange limousiner.