- I utakt med samtiden
Spellemannkomiteen 2002 har klart det sjeldne kunststykke å skyte seg selv i foten, mens man fremdeles har den i munnen, skriver Ballades redaktør i denne kommentaren. Han har stor forståelse for at utøvere innen bl.a. blues, metal, samtidsmusikk og jazz nå reagerer kraftig på det de opplever som en arrogant tilsidesetting til fordel for mer antatt kommersielle innslag.

Dette skulle ha vært Spellemannsprisens store jubelår - og i steden ble det til et oppbud av kritikk som for Spellemannkomiteens medlemmer må ha fortont seg som noe bortimot et sammenhengende mareritt. Nå topper angrepene seg på ny etter helgens arrangement - der både artister, jurymedlemmer og prisutdelere er svært skuffet over måten viktige kategorier ble behandlet på under NRK-sendingen.

For heller ikke avviklingen av selve Spellemannshowet skulle gå av stabelen uten kontroverser. Programleder Bård Tufte Johansen kom med flere overraskende skarpe nålestikk til Spellemannsekretær Sæmund Fiskvik, noe som kanskje egentlig var ganske nødvendig etter den siste tidens medieoppslag. Men alle slike antydninger til forutgående krangler og overtramp, bleknet likevel i forhold til det som ble forestillingens virkelige skandale: behandlingen av fire av Norges viktigste musikkretninger, samt videoprisen og kategorien for Åpen Klasse.

Jeg antar at det redaksjonelle ansvaret hviler hos NRK, som dermed nok en gang undergraver sin rolle både som allmennkringkaster og kulturkanal. Men også Spellemannkomiteen må ha godtatt at sentrale deler av norsk musikkliv ble gjenstand for denne mildt sagt stemoderlige behandlingen. Når Sæmund Fiskvik argumenterer med at tilleggsnominasjoner må holdes hemmelige for ikke å gi artister et "B-stempel", skulle man tro at det var vel så alvorlig å gi hele musikkgenre et B-stempel - ved ikke å ofre mer enn ti sekunder på dem i løpet av halvannen times sending (!).

Joda, du leste riktig. Det tok nøyaktig ett minutt å rase gjennom listen over de seks prisene som var utdelt før NRKs direktesending tok til. Til sammenligning tok den karaoke-aktige avsyngingen av det avsluttende hits-medley'et, som Morten Abel dagen etter i Dagbladet omtalte som "OL-runking" og "et show for tanter og tjukke karer hjemme i stua", seks ganger så lang tid.

- Jeg skjems over showet. Det var direkte pinlig, meldte Morten Abel, etter at han selv hadde kunne hente seg tre trofeer. - Dette var året den nye norske musikken skulle feires. Derfor var det pinlig at dette gamle sølet ble dratt fram.

Vi kan med andre ord slå fast at Spellemannkomiteen ikke akkurat klarte å gjøre dette til en samlende festaften for hele det norske musikkliv. Og om mesteparten av skylden i dette tilfellet skal legges på NRKs stadig mer seertall-hysteriske tankegang, kan det likevel være på sin plass å påpeke noen kjappe årsaker til hvorfor det er god grunn for både artister, utøvere og jurymedlemmer til å føle seg tilsidesatt.

Selv om så vel NRK, IFPI og andre aktører synes å mene det, er det hverken Morten Abel eller andre pop-artister som i første rekke setter Norge på det musikalske verdenskartet om dagen. Derimot er det nettopp de kompromissløse og søkende utøverne innen f.eks. jazz og metal, gjerne utgitt på de mindre selskapene her hjemme, som gjør Norge til en musikknasjon med økende selvtillit - en selvtillit som naturligvis har en selvsagt plass i en sammenheng som dette. Nettopp derfor blir Spellemannshowets behandling av disse genrene nærmest en hån mot det viktige nybrottsarbeidet som pionerene i norsk musikkliv bedriver.

Hilde Marstrander, som fikk sin opptreden som overrekker av den nystiftede blues-prisen klippet bort av NRK, trakk i formiddag frem noen nøkkeltall i forbindelse med den store oppblomstringen av norsk bluesliv: Norsk Bluesunion har i dag 9000 medlemmer, det finnes 73 bluesklubber rundt om i landet, og bladet Blues News har i dag 10 000 i opplag.

En slik virkelighet - og et slikt folkelig engasjement - er åpenbart ikke interessant nok for produsent Jon Ola Sand & co. på Marienlyst. Slik heller ikke den internasjonalt anerkjente kvaliteten til norsk samtidsmusikk synes å være det. Eller det faktum at norske black metal- og undergrunnsgrupper kan vise til eksportall som langt overstiger hva den etablerte platebransjen her hjemme får til.

Undertegnede satt selv i juryen for årets metal-utgivelse i år. Jeg kan fint leve med at ingen av mine fremste favoritter - Thorns, Khold og Troll - endte opp som kandidater til årets Spellemannpris. Men jeg synes det er noe av en tragedie at bare vinneren av kategorien trekkes frem i et flimrende tisekunders innslag, når man åpenbart hadde tid til å sette av et helt minutt til nok en sketsj rundt fordommene omkring en av Norges viktigste kultureksporter de siste årene.

Slikt tyder ikke på at Spellemannkomiteen akkurat er i takt med sin samtid. Tvert imot klarer komiteens medlemmer det sjeldne kunststykke å skyte seg selv i foten, mens man fremdeles har den i munnen.

Det er å håpe at en slik akrobatisk smidighet i tiden fremover også kan brukes til å diskutere premissene for nominasjonene, forutsetningene for TV-sendingen, og hva man egentlig ønsker med en pris som denne.

Som ytterligere bakgrunnsstoff anbefales denne artikkelen fra NRK Upunkt, der Petre-sjef Marius Lillelien slår et slag for det opplyste enevelde.

Men vel og merke det opplyste.

Har du innspill i denne saken, send det til ballade@mic.no.