Jeg er altså glad for at jeg ikke jobbet med kveldkonsertproduksjon i RK. Lagde de kommersielle produksjoner som gikk for fulle hus fikk de tyn for at de gikk private aktører i matfatet. Lagde de ikke-kommersielle produksjoner servert på sølvfat til arrangører som var likegyldige til billettsalget så var de elitisiske snobber.

Det må være en styrke for alle at arrangørleddet føler eierskap til programmeringen i huset. Dette høyner sannsynligheten for at det også kommer folk på konsertene. Dersom det er offentlige kulturmidler inne i finansieringen bør det samtidig forventes at programrådene skaper et tilbud til befolkningen som både er av høy kvalitet og mangfoldig rent uttrykksmessig. Utfordringen er ikke tilgangen på artister av høy kvalitet. Utfordringen er å skape et publikum lokalt som er nysgjerrig på hva som rører seg i musikklivet og som møter opp selv om artisten ikke er A-kjendis. Det er altfor mange konserter som avvikles med altfor mange tomme seter.
Problemstillingen kan bl.a betraktes som et Markedsføringsspørsmål: Hvordan rekruttere og ta vare på publikum - som er de egentlige kundene i denne verdikjeden ?