100 band på by:Larm

Det begynner å nærme seg tiden for by:Larm 2002. I en serie artikler vil Ballade sette fokus på platebransjens store vinterfest. Aller først presenterer vi de nærmere 100 norske artistene som vil opptre på i alt 14 scener i Kristiansand. Alfabetisk går vi fra Amulet til Zensor, mens musikken spenner fra hip hop til metal, folkemusikk til blues. Crossover-bandet Gåte (bildet) er en av gruppene du kan få oppleve fra 7. til 10. mars.

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Gaate (Foto: Lasse Berre)

Amulet. Amulet spiller heftig punkrock med røtter i hardcore, og har holdt det gående i flere år. Deres tredje og svært så kritikerroste album “Freedom Fighters” beveger seg mot et variert punkrocklandskap, og vi lar presseklippene tale for seg selv: “...med “Freedom Fighters” har Amulet levert en skive så rå og så full av energi og sprut at det ikke er noen grunn til å sammenlikne dem med stort andre enn seg sjøl. Endelig får vi ståpikkrock fra et norsk band. Det er alt i alt veldig kult å høre Amulet. Quiet is the new loud? Neppe.” (Nettstedet Puls) “Amulet er de naturlige arvtagere til Turbonegers posisjon som norges største kultband... Store stjerner i boken skal bandet også ha for å leke med hardcore-sjangeren som ofte kan bli vel stiv… Kjøp for fanden!” (NRK Upunkt - 5/6). Amulet fikk nylig Alarmjuryens spesialpris.

Angels Motel. Opprinnelig dannet som et studioprosjekt i ´99, men har siden vokst til en kvartett. De debuterte raskt med låtsamlingen “Good Morning Ladies And Gentlemen”, som kun var å finne som MP3-filer på internet. Deres musikalske basis ligger i melodiøse sanger og avslappet pop som til tider vandrer over i et tyngre landskap. Bandet jobber målbevisst og vil bruke by:Larm til å “presentere seg for dyktige managere og plateselskap”.

Beta Phreakuency. Beta Phreakuency handler om house/deephouse. Musikken er en mix av alt fra jazz og etnisk, til bits og bytes, fra det alternative og industrielle til ren chill-out. Bandet har spesialisert seg på visuelle liveopplevelser, og har vært med på mange større house-events i hovedstaden. Beta Phreakuency har et par singler og flere deltakelser på samlere bak seg.

Black Bone Chapel. “Black Bone Chapel rister som en trimma Massey Ferguson. Dette er rå rockabilly med tøft og truende sound”. (Fædrelandsvennen) Bandets medlemmer har røtter i kjente Kristiansandsgrupper, og har gitt ut en ti-tommer på Krank Records. Orkesteret blir ofte sammenlignet med band som Cramps og The Reverend Horton Heat. Black Bone Chapel ble startet av Rich Nordskog (Munch, Blått Tog, Cirkus Gilmour) vinteren 1999 – og har hentet navnet sitt fra en liten by i USA. Bandet har bare spilt tre-fire konserter så langt, har vært med på noen tribute-skiver, og består foruten trommis Rich av Jarle (vokal, gitar) og Jani (bass).

Black Comedy. Et band fra Oslos hardrockscene som har laget sin egen fusjon av knallhard musikk og presis teknologi. Utgangspunktet for musikken var ved bandets fødsel på sent nittitall å kombinere hardcore med grunge og technorytmer. Senere har bandets besetning økt i antall, og uttrykket har blitt videreutviklet. Fear Factory i sitt hardeste og mest elektroniske hjørne kan kanskje være en pekepin på hvor Black Comedy befinner seg. Sist år kom bandet med sitt første album “Crawl to Exceed”. Bandet, som har rykte på seg for å levere intense liveshow, bør være et must for alle som sverger til hard rock.

Blåmann Blåmann. Fire mann fra Vinje i Telemark som er vokst opp i en sterk folkemusikktradisjon. Man kan kanskje si at Blåmann Blåmann gir den norske folkemusikken noe av samme som Robert Johnson tilførte bluesen. Repertoaret hentes fra tradisjonsrike kilder, men fremføringen er upretensiøs og til tider ganske så rocka. Arrangementene bærer som regel mer preg av moderne popmusikk enn av de gamle spelemennenes tolkninger.

Boo! Et band fra Trondheim som har satt seg fore å mikse melodiøs pop med energisk dansemusikk og jazzens lekende improvisasjon. Boo! anser seg som et liveband, og tror at dette kanskje er forklaringen på hvorfor de enda ikke har fått ut noe på CD. Den to år gamle kvartetten akter imidlertid å rette på det i nærmeste fremtid.

Ane Brun. Høsten 2000 gjorde Ane Brun svenske av seg og forlot Bergen til fordel for Stockholm. Hun ble fort en gjenganger på byens klubber, som regel som soloartist. En invitasjon til Hultsfredfestivalens Demoscene i 2001 fikk henne til å utvide til fullt band. Senere har Ane og bandet vært innom flere festivaler i Norge og Sverige. Musikken spenner over flere genre og er ikke uten videre lett å putte i bås. Med jazzmusikere på sax, kontrabass, trommer og el-gitar, og Ane på vokal og stålstrenger, skapes et originalt lydbilde. Sterke melodier som veksler mellom country, pop rock og jazz gjør Ane Brun til et navn man bør merke seg.

Brüssel. Et lokalt, synthorientert band med nyanser av 70-tallet. Musikken spenner fra det melankolske og romantiske, til funk og soundtrack-inspirerte instrumentalepos. Alt bygges opp med analoge synther, gitar, plekterbass, vokal og tostemt vokal.

Burning Rubber. Mye tyder på at det hardslående Oslo-bandet Burning Rubber er i ferd med å bevege seg opp og frem fra byens bortgjemte bakgårder og skitne ølbuler. Gjetordene har allerede begynt å summe om et kompromissløst harcore/punk/metallband som på ingen måte gir for dørene i live-sammenhenger. Klassiske, eksplosive gitarriff toppet av brutal hardcore-vokal gir kvartetten et av de mest maskuline lydbildene blant tigerstadens mange band. Forestill deg en musikalsk krysning av Pantera og Motorhead med tydelige spor av en punk-bakgrunn, og du begynner å nærme deg. Bandet vil snart også slippe sin første plate.

Camaros. En av årets tre finalevinnere i Zoom-konkurransen kommer fra Halden, og har så langt levd et liv i skjul for omverdenen. Camaros tar rocken på sitt mest basale: Den svarte musikktradisjonens suggererende rytmer parret med aggressiviteten og presisjonen i moderne hardcore. En mulig beskrivelse av Haldenserne er en hybrid av amerikansk lo-fi garasjerock og alternative storheter som NoMeansNo og Unsane. Camaros handler om ren desperasjon formidlet med en stor porsjon ektefølt lidenskap, som bør gå rett hjem hos skjebner med sans for autentisk rock.

Caught. Caught består av studenter ved musikkonservatoriet i Kristiansand, og ble i utgangspunktet startet for å eksperimentere med andre musikalske referanser enn i tradisjonell jazzsammenheng. Besetningen og utøverne er Jørn Erik Ahlsen - gitar, Øystein Moen - rhodes og keyboards, Torje F. Ås - bass og Trygve Tambs Lyche - trommer. Musikken er selvkomponert, og er flytende, groovebasert, og med et elektronisk lydbilde.

Cerrato. Søskenparet Maria (vokal) og Luis Cerrato (synth) er de kreative sjelene i bandet Cerrato. De er eksponenter for en særegen, skjør og stemningsfull form for musikk der melankolske og sakrale stemninger er basisen i tekst- og låtmaterialet. Debut-EPen “Ghost” kom i 2001 ut på lille OSITO Records. Den høstet en rekke gode kritikker og plasseres ofte i samme gate som bl.a. Mazzy Star, Cowboy Junkies og Portishead. Cerrato er for tiden inne i en omstillingsfase og vil gi Kristiansandspublikumet smakebiter på både nye og gamle ting.

Chicas Del Coro. En ikke alt for kjent genre blant oss nordboere er western-swing, som har sitt opphav tilbake i mellomkrigstiden. Blues, jazz, mexicansk marriachi, hawaiianske tekster og tysk jodling med western komp, alt finner sin plass i denne heksegryta av en stilart. Vokalistene Hilde Marstrander og Hege Austheim har sammen med sine solide musikere i Chicas Del Coro satt seg fore å vise det norske publikum hva god western-swing er for noe. Et album med eget materiale er i støpeskjeen og kan ventes på vårparten. Konsertene gjennomføres i autentisk bekledning med en god dose selvironi og humor.

Christiansand String Swing Ensemble. Noe ganske anderledes enn man er vant til å se på by:Larms program. Dette orkesteret har sin egen festival og en meget trofast tilhengerskare i hjembyen. De er kjent for å levere varene live med sin utadvendte og meget dyktige vokalist Kenneth Steinsland i front. Som navnet tilsier er Django Reinhardt bandets åndelige gudfar. Siden CSSE også inkluderer vokal, trekker de også veksler på bl.a. Edith Piaf og Jacques Brel. “De som ikke har hatt sommerens store musikalske opplevelse, har sjansen til å få den nå.” (Emil Otto Syvertsen om CD-en “I Paris”) “String Swing var bare helt enorme! De kan virkelig nå langt.” (Liv Håland, festivalsjef for Dark Season)

Clown. I Bergens våte asfaltjungel har bandet Clown lusket rundt siden tidlig 1997. De har brukt sine fem år i undergrunnen til å utvikle talent og skriveferdigheter, og deres egen versjon av Nu-metallen ligger ifølge dem selv et sted mellom Slipknot og en brunstig hanngorilla (!). Gjennom en rekke konserter har de opparbeidet seg et rykte som et av Bergens mest energiske live band. I det siste har de utvidet konseptet til to vokalister, noe som gjør dem enda mer ekstreme enn tidligere. Gjennom Internett har Clown skaffet seg tilhengere over hele verden, og bandet varsler at de ikke akter å oppholde seg i undergrunnen stort lenger.

Conetik. Fra Oslos voksende elektronica-miljø kommer Conetik. Med røtter i både rock og techno har duoen skapt sin egen stil som favner fra Kraftwerk og Joy Division, via åttitallets EBM og nittitallets techno, til band som Prodigy og moderne popmusikk. Bandet har gjort et knippe opptredner som har gitt gjenklang i det norske synthmiljøet, og kommer til by:Larm direkte fra en månedslang turné i Tysk-land sammen med Zeromancer. Har du sans for band som Apoptygma Berzerk og Icon of Coil, bør Conetik være på din konsertliste i Kristiansand.

Corbin. Larviksbandet Corbin har hentet sitt navn fra Depeche Modes smålegendariske fotograf og videoregisør Anton Corbijn. Men der slutter stort sett likheten med synthpop-ikonene. Corbin driver med rock. Dersom du tror du aldri har hørt Corbins musikk, tar du sansynligvis feil. Låta “The Dreamers” var lenge en gjenganger på TV-skjermene i reklameserien for Bama – f.eks. den der fotografen sovner og går glipp av et UFO-besøk. “The Woman Next door” akompagnerer de Stratos-spisende pøblene som spionerer på den nakne nabodama. I samarbeid med produsent Ole Evenrude har Corbin nå begått sitt første album som snart slippes løs på publikum.

Darkside of the Force. Helt siden Darkside of the Forces debutalbum i 1998 er Salvador blitt omtalt som en av landets mest begavede MC’s. Darkside lager gjennomført og variert hip hop, med en overveiende tilbakelent groove. De spiller på et bredt spekter av tung, mørk eastcoast-inspirert rap, iblant med jazza overtoner, litt ragga og tidvis latino innslag. Ikke så unaturlig med brødrene Salvador og Oscars latinamerikanske bakgrunn. Salvador har i det siste konsentrert seg mer om en karriere som soloartist, men et nytt album med Darkside of the Force er nå endelig på trappene. Møt en av Norges fremste hip hop-acts på hjemmebane.

Darling Daizy. Fra idylliske Fevik på Sørlandet kommer Darling Daizy, disipler av høy decibel og lystig ska/punk. Debutalbumet så dagens lys i 2000 og høstet mange lovord. Trioen har turnert inn- og utland og bidratt med soundtrack til en amerikansk TV-serie. Darling Daizy lover en adrenalin-boblende, unik og munter liveopplevelse som beveger rockefoten.

Delaware. Kun en meget liten håndfull artister oppnår å komme med på by:Larm to år på rad. Delaware stiller i den kategorien, og omtales gjerne som et moderne rockeband med klare elementer av pop. Delaware består av Richard Holmsen (vokal, gitar, synth), Jon Fredrik Torgersen (vokal, gitar, synth), Petter Laugerud (trommer) og Ronny Andreassen (bass og giitar), og kommer fra Drammen. Bandet ble startet mot slutten av 1999, og spilte kjapt inn fem låter med Alex Møklebust fra Zeromancer som produsent. Singelen “Always” ble git ut våren 2000, og lå på playlistene til Petre i hele syv uker. Bandets fengende låter har også gjort det sterkt som nedlastingsobjekter på Internett, og Delaware skrev rett før nyttår en publishing/promotion-avtale med det tyske selskapet AMV Alster Musik Verlag/ Public Propaganda.

Dimenzion Psychosphere . Kommer med dyster og brutal metal fra Sørlandsbyen Mandal. Dimenzion Pstchosphere ble dannet i 1999, og spilte en forrykende konsert på Quart Festivalen i fjor sommer. De er viden kjent i sør for sitt energiske og underholdende live show, og ga også ut en promo-CD i fjor.

Doktor Kosmos (Sverige). Det samfunnskritiske popbandet Doktor Kosmos bringer prog-rocken inn i et nytt årtusen. Du har kanskje allerede hørt låter som ”Jag låg med henne i Tjekkoslovakien”, ”Stoppa Valfriheten”, Le Punkrocker” eller ”Borgarsvin”. Med humor, ironi og skarpsinding satire oppsummerer de Mellanmjölk-landets sosialdemokratiske middelmådighet og samfunnsproblemer. Deres femte album ”Reportage” byr på flere morsomheter, og live byr de oftest på en rekke kostymebytter og lysbilde-show.

Don Juan Dracula. Foruten å ha huset Edvard Munch i en periode, kan Åsgårdstrand utenfor Tønsberg skryte av å ha fostret Don Juan Dracula. Etter en oppvekst preget av beitemark og idyllisk fjordutsikt, har de utviklet seg til et band det ikke er lett å stille seg likegyldig til. DJD spiller eksentrisk popmusikk, og sier selv at de “gir blod, naken hud og flammer til melodiøse lekende toner som treffer deg rett i fleisen hvis du ikke følger med”. Oppskriften til en typisk DJD-låt er å ta en god melodi, snu den på hodet, røre om og deretter tilsette elementer man bare ikke får lov til å tilsette dagens populærmusikk. Anmeldere trekker gjerne fram David Bowie, Radiohead, Stereo Total og Eels for å gi en pekepinn på hvor det bærer hen.

Thomas Dybdahl. Gitaristen og låtskriveren fra Stavangerbandet Quadraphonics debuterte som soloartist i april 2000 med EPen “Bird”. På den relativt ferske CD-en “John Wayne EP + Reisen til Amerika” viser han et solid singer/songwriter håndtverk i et urban småpsykedelisk country landskap. “Thomas Dybdahl seiler opp som en av Rogalands mest spennende singer/songwriters. “John Wayne EP” er en deilig tripp ut i et mentalt prærielandskap hvor du aner tilstedeværelsen av ikke bare salige John Wayne, men også for lengst avdøde bluesmenn, en Neil Young anno ca. 1970 på en stubbe med akkustisk gitar, og en Beck med stråhatt” (Heidi Framvik, Musikkavisen.no)

Elina. Elina er anført av 25 år gamle Eli Hanna Nygård, og kommer fra Vennesla utenfor Kristiansand. Medlemmene har drevet med musikk i mange år, mens Elina er et ganske ferskt prosjekt, med hovedvekt på akustisk musikk med hang til det lett melankolske. Bandet brenner for musikken sin, og består ellers av Daniel Voreland (gitar), Daniel Nymo (gitar), Kjell Andreasen (bass) og Øyvind Neset (trommer).

Elvin Friendly. Her er et band som underholder med hardtslående, blid og bråkete rockemusikk i dur og med sterke melodiføringer. Sist år ble bl.a. brukt til å spille inn “Girls Like Us EP”, og de fire optimistiske sporene ble sluppet løs på verden i november. Låta “The Walk” snurret på Petres A-liste i september, og Musikkmisjonen i samme kanal valgte demoen med samme tittel til ukas demo.

Equicez. Holmlia og Kolbotns stoltheter, F’EM One og Cast, jobber begge med såvel solo-materiale som med denne duoen. De to rapperne har opptrådt rundt om i Skandinavia, og har ellers levert bidrag til skiver med bl.a. Pen Jakke og Tungtvann. F.EM One ga i høst ut egen plate på Pass It Records, mens Cast bl.a. har jobbet med Ubåt fra Pen Jakke.

Stian Eriksen. Et foreløpig ukjent talent på 17 år med gitar og egne låter. Med kun sin egen stemme og gitarspill har Stian Eriksen allerede vist at han har evnen til å sjarmere sitt publikum. En sjelden teft for melodilinjer og akkorder gjør at han utmerker seg i singer/songwriter-segmentet. Dave Matthews, Jeff Buckley og Pete Yorn hører til blant inspirasjonskildene.

Fab Foursome. Fire 20 år gamle jenter fra Stavanger. Under by:Larm i Stavanger i 1999 var Fab Foursome et av de hotteste bandene som alle måtte se. Kort tid etter vant de en plass på en Zoom-turné som førte dem til spillesteder over hele Norge og i England. På tross av begeistret mottakelse trakk bandet seg tilbake for en periode og har siden ligget i en slags dvale. Nå er de imidlertid på banen igjen med fornyede krefter. “Linn Merete Larsen har en nydelig stemme og ellers et uttrykk som lukter poppersonlighet lang vei. FabFoursome har sin styrke i stemningsfulle og ettertenksomme midtempo-poppere som er behagelige å lytte til, men som samtidig har nødvendige kanter og nerve.” (Stavanger Aftenblad)

Erik Faber. Erik Faber slapp singelen “On top of the world” i begynnelsen av juli sist år, og ble dermed en av de mest spilte artistene på norsk radio gjennom hele juli, august og september. Erik Faber vokste opp i Kristiansand og studerte senere i London, hvor han også gjorde det skarpt som modell. Tilbake i hjembyen tok han opp musikken igjen og sikret snart kontrakt med Sony Music. Som seg hør og bør har Erik Faber valgt hjembyen og by:Larm som arena når han slipper sitt debutalbum i mars.

Fountainheads. Fountainheads var bandet som i 1999 klarte kunststykket å komme inn på Hit 40-listen, med singelen “Drop of Water” som bare kunne kjøpes som MP3-fil via Internett. Senere har Fountainheads bl.a. markert seg med en spillejobb på lillescenen på Norwegian Wood i fjor, der nett-Puls’ utsendte medarbeider skrev hjem med en bærepose full av superlativer: “Et nytt Briskeby? Ikke umulig. Den unge fruen i front er ti ganger mer aktiv enn Lise Karlsnes, og har potensiale til å bli omtrent like sjarmerende. Fountainheads spiller en type tung, ofte relativt komplisert pop/rock. Usedvanlig velarrangert, framført med høy intensitet og engasjement – og altså med en stilig frontfigur. Få med at de attpåtil kan skilte med ei stjerne av en oppfinnsom sologitarist – så hva er det plateselskapene venter på?”

Gåte. Et band som virkelig har skapt bølger i musikkens undergrunn den siste tiden er Gåte. Ryktene har gått som ild i tørt gress om fantastiske konserter og en seksten år gammel vokalist med en karisma og en stemme som en hulder. Trondheimsbandet har, på tross av sin unge besetning (eldstemann er 22), holdt det gående i snart tre år. Musikken består av like deler tradisjonell norsk folkemusikk, tung rock, og lun elektronica. Warner music har allerede kjent sin besøkelsestid, og en EP slippes i løpet av kort tid.

Hello Goodbye. Nettavisen Panorama skriver følgende om det Gøteborgbaserte kunstnerbandet med norsk, finsk og svensk besetning: “Fra Østfold har det dukket opp en spesiell gjeng. Hello Goodbye kaller de seg og spiller alt fra triste ballader til mer støyende popmusikk... Med en miks av gjallende 60-tallsgitarer og en oppriktig sytende vokal, er dette klaging som gjør deg glad.” Nå har bandet fått med seg The Richochets-gitarist Alex, og gått tilbake til konsentrasjonen rundt den alternative støyrocken med skrikende vokal som preget debut-singelen fra Smalltown Supersound. I mellomtiden har de også fått mye fin oppmerksomhet fra svenske medier og spilt support for Madrugada. En rekke selskaper har den siste tiden knivet om bandets signatur. Bandet har endt opp med So What-sideprosjektet Racing Junior.

Christin Hoff. Den rutinerte Trondheims-artisten Christin Hoff er etter flere år i mange ulike bandsammenhenger endelig klar som solo artist med egne låter. Sammen med låtskriver kollega Hans Petter Vik har hun begått en demo det stilles store forventninger til. På scenen backes hun av et knippe meget dyktige musikere, og da bandet debuterte i hjembyen sist høst, ville trampeklappen ingen ende ta.

Askil Holm. Askil Holm debuterte på NRK som frontfigur i bandet Attack bare tretten år gammel. Syv år senere er han en tyveåring med mye musikalsk erfaring og et veldig bevisst forhold til rockhistorien. Han klipper og limer fra de enkelte rockklisjéene til de mer moderne uttrykksformene som finnes på dagens rockscene over hele verden. Inspirasjonskildene er artister som Soundtrack of our Lives, Håkan Helstrøm og Beck. Med en gruppe sammensatt av folk fra Cadillac, Tugboat og jamesband søker han å formidle den gode popmelodien underbygget av et tungt og kompromissløst band. Har gitt ut EPen “The Boy With The Boomerang”, og kommer med EP nr. to om kort tid.

Home Groan. Et av de mest erfarne navnene på årets by:Larm LIVE er nok denne kvartetten fra Spydeberg øst for Oslo. Som et av få indieband er de etterspurt både av rockeklubber, alternative scener, på festivaler, øl-kneiper, MC-treff og fengsler – for å nevne noen av bandets spillesteder til nå. Med fire CDer under beltet har de mye eget materiale å høste fra. Deres norskamerikanske frontmann Martin Hagfors er også å finne i bandet HGH sammen med Motorpsychos Håkon Gebhart og Hellbillies Lars Håvard Haugen. Som Home Groan selv sier om sin musikk: Særegen og befriende uhipp.

The Hoodlums. Folk-rock-hurra-party-pønk med bøtter av energi. Banjo-punkerne i The Hoodlums er kjent for å rocke lokalet til svetten renner av veggene, og gir seg ikke før publikum gisper etter luft. Bandet fra Oslo og Moss har turnert flittig og har opparbeidet seg en solid liveerfaring. Kristiansandspublikumet har lært seg å sette pris på dette bandet som er faste gjester i byen. Møt opp for en dose yiii-haaa med et glass godt drikke i neven.

Humrush. Ikke mange band har spilt sine første tre konserter på Quart festivalen med deler av Massive Attack og Blur tilstede i salen. Humrush fra Kristiansand har gjort det, og har i tillegg rotert flittig på NRK Petre med sin første 12” “Turbotape”, utgitt på anerkjente Groovecentral. Brødrene og låtskriverne Halvard og Torkjel startet bandet i 1998. Til sammen har de en bred musikalsk interesse som danner grunnlaget for Humrush sin musikk. En elegant miks av elektronikk, liveinstrumenter og rare idéer gjør det vanskelig å båssette kollektivet. Instinktiv dansbarhet er imidlertid en fellesnevner som ofte går igjen. Ny utgivelse er på trappene.

Haakon. Haakon er prosjektet til Haakon Ellingsen, som bor i Oslo. Han ga i fjor ut sitt første soloalbum, “Minstrel”, på Perfect Pop Records. Haakon er blitt sammenlignet med alt fra Paul McCartney, Nick Drake og Crosby, Stills, Nash & Young til gresk og britisk folkemusikk, men skal fremfor alt være en original og sjeldent ærlig låtskriver. Positiv, vakker og romantisk musikk er noen av stikkordene. Tidligere var Haakon Ellingsen med i den neo-psykedeliske Last James (med bl.a. Lars Pedersen), som ga ut tre kritikerroste album fra 1991 til 1996.

James Band. Hvis musikkmiljøet i Kristiansand kun fikk sende et lokalt rockeband til by:Larm, så hadde det sansynligvis blitt James Band. Kvartetten har vunnet solid respekt og mange fans gjennom en rekke mektige livekonserter i hjemtraktene. Med et repertoar som spenner fra beinhard progressiv rock til folk og rockinspirerte svisker, vandrer de i et landskap fra tidlig syttitall der storheter som Little Feat, Jethro Tull, Pink Floyd, Led Zeppelin, Allmann Brothers, The Who og Grand Funk også befinner seg. “Av og til treffer ei skive deg så hardt i mellomgulvet at du bare blir helt lam; synker sammen i ren vantro (...) Jeg mener de virkelig fortjener oppmerksomhet på nivå med mindre visjonære band som Briskeby og Euroboys” og “Hvordan kan det ha seg at Norges desidert beste band fremdeles er usignet? Noe er virkelig galt med musikknorge!” er et par av reaksjonene i pressen.

jamesband. jamesband (i et ord og med liten j) er ikke det samme orkesteret som de fra Kristiansand med mellomrom i navnet. Denne gjengen kommer fra Trondheim og har utgivelsene “Cold, Blue Steel” (1998) og “How They Win”(2001) bak seg. Catchy, melodisk, intenst og gjennomført er ord som blir brukt for å beskrive deres sound og hovedstyrke. jamesband spilte på sommerens Norwegian Wood Festival, og har en rekke konserter bak seg. Låta “Standing number one” har stadig snurret på Petre i løpet av sommeren og høsten. Et par godord i forkant: “The next Big Thing (...) Et jækla tøft band å se på og i all beskjedenhet veldig gode live”. (Aftenposten / Oslopuls 09.06.01) “...får det regelrett til krible gjennom ryggmargen.” (Panorama 01.05.01)

Jumpin’ Jerry & The Blue Healers. Fra traktene rundt Trondheim kommer et relativt nytt skudd på bluesens stamme. Kvartetten er iferd med å bygge seg opp et godt navn på landets bluesklubber, og har imponert publikum og anmeldere med sine konserter. Det loves både høy partyfaktor og et høyt musikalsk nivå. Jump og swingblues er hovedingrediensene i repertoaret, men dette varieres behagelig med tradisjonelle blueslåter og svingende rock ´n´ roll. Et band for både lyttere og dansere.

Kaizers Orchestra. “Fy forrykende faen! (....) Jeg er så lykkelig som den gangen Tom Waits snublet over meg, som da Imperiet stengte meg inne på hybelen. Det blir urettferdig å gi meg nye plater på en stund nå. For det ryker av orkesteret, og den som slukker nå er død.” (Bjørn O. Mørch Larsen, Bergens Arbeiderblad – terningkast 6) “Den største og mest originale overraskelsen på VG-lista den siste tiden har vært dette særegne orkesteret fra Bryne, bosatt i Bergen. Bevæpnet med tønner, brekkjern og pumpeorgel har de tatt det platekjøpende publikum med storm. Deres Tom Waits-aktige popmusikk er til alt overmål utgitt på bittelille Broilerfarm. Dette er kuler og krutt på en scene, og by:Larm besøkes midt i en travel turné. Bandet var på by:Larm også i 2000, og innehavere av vår promo-CD fra den gangen sitter på et Kaizers-opptak det kan lønne seg å ta vare på....” Har hentet hjem omtrent alt som er av “årets beste”-kåringer for 2001, inkludert to Alarm-priser.

Kohinoor. Inne mellom bunken av rockedemoer fant by:Larm en CD med en kvinnelig vokalist og rapper under navnet Kohinoor. Presseskrivet fortalte om en artist som kom til Norge direkte fra Mor Theresas barnehjem. Musikken var en smektende mix av soul, funk og hip hop, og alt var skrevet av artisten, som ellers jobber som profesjonell danser. Med sitt 7 manns band bør Kohinoor være et navn vi vil høre mere til i fremtiden. Som presseskrivet sier: “Inntil nå er det få i platebransjen som vet hvem hun er... Men sannsynligvis ikke så lenge til.”

Marika. Marika Lejon har hatt mye av sin oppvekst i de tidligere østblokk-statene, og behersker slovensk og russisk flytende. Nå er hun bosatt i Søgne utenfor Kristiansand der hun jobber aktivt med musikken. Hun har skrevet låter i flere år, ofte inspirert av sigøynermiljøene i de landene hun besøkte med sin mor og far. At Marika kun er 16 år gammel og allerede signet til samme management som f.eks. Bertine Zetlitz burde få talent-alarmen til å kime. Foreløpig jobbes det mest med demoer, og by:Larm blir en av platebransjens første muligheter til å sjekke ut hennes nye band.

Melophonia. Oslobaserte Melophonia live-debuterte for et par år siden, og kan by på en groovebasert pop/trip-hop med kvinnelig vokal. De stakk sist høst av med førstepremien i Superwish – en konkurranse der ukjente band får anledning til å eksponere seg. Seieren skaffet bandet kr. 100 000 i innspillingsbudsjett, og en EP er under produksjon.

Merry November. Andreas og Charlotte Knutsen er ekteparet bak dette prosjektet fra august 2001. De har sin bakgrunn fra det spennende Krank Records-miljøet, og spiller lavmælt melankolsk rock i Ai Phoenix- og Midnight Choir-tradisjonen. Spilte en stor konsert med konseptet Magnetic Tapes under bylarm i Tromsø i fjor.

Mike & The Blue Family. Dette er Norges eneste bluesband med besetningen to brødre og to sønner. Denne unike sammensetningen er et resultat av langsiktig og målrettet planlegging hvor bandets to brødre, Vidar og Jan Erik, allerede tidlig på 70-tallet bestemte seg for å påvirke sønnene sine Bernt og Mike til å følge i fedrenes musikk fotspor. Brødrene Vidar (gitar/vokal) og Jan Erik (bass/munnspill/vokal) hadde spilt sammen i forskjellige band i en årrekke da ideen om å starte et rent familiebluesband dukket opp. Instrumenter ble kjøpt inn og timer, uker og år med øving fulgte. Dette har gitt resultater, og medlemmene er i dag anerkjente musikere med lang scene- og studioerfaring.

Molo. Molo (tidligere Polar) har på tross av sin korte historie allerede tiltrukket seg mye oppmerksomhet fra platebransjen, og skrev nylig under med Bonnier. Stikk i strid med rådende trender har gutta med røtter i Mo I Rana valgt å synge på dialekten de er vokst opp med. Musikalsk befinner de seg i en engelsk/irsk tradisjon der U2, Travis og Suede er sterke eksponenter. CD-samlingen inneholder nok også en og annen utgivelse av Håkan Hellström, Kent, The Cure og deLillos. Bandet er på vei inn i en hektisk periode med utgivelse av radiosingel og EP, innspilling av album og turnering land og strand rundt.

Nicolai. Nicolai er et friskt ukulelebasert tivolipopband som ble startet i februar 2001. Så vidt bandet har bragt på det rene, er de det eneste tivolipop-bandet i verden. Deres misjon er å utvikle og spre tivolipopens glade og av og til melankolske budskap. I dette arbeidet søker de inspirasjon fra andre, mer kjente sjangere som speedcountry, 60 talls pop, rock og visebossanova. Tivolipopen er en ny sjanger, og Nicolai har mye ny mark å pløye. De har fått skryt for sine konserter i Oslo området, og lover et knirkefritt og gnistrende arrangement under by:Larm.

NUD. For tre år siden skiftet NUD ham fra et funk/hip hop -band til stilen de kaller “semiorganisk samplemusikk”. I kjølvannet av stilskiftet begynte ting å skje, og resulterte bl.a. i opptreden på Quart 1999 og 2001, invitasjon til by:Larm 2000 og jobber på en rekke klubber. EPen “Rising to five thousand” så dagens lys i februar 2001, og i uke 42 samme år var NUD ukens urørte i NRK Petre. Ny plate er ventet i tidene rundt by:Larm. “NUD er 100 ganger mer troverdig enn f.eks. vestkantrapperne Multicyde, og tvinger disse og andre i samme sjanger ned i knestående.” (Morten Sørdal, Fædrelandsvennen). “Et glimrende liveband med islett av både Bristol (Portishead) og Manchestervib-ber”. (Stavanger Aftenblad)

Oslo Fluid featuring Ty & DJ Bizznizz. Oslo Fluid er et av Norges ledende live-rapband. Ty er superrapper fra England. DJ Bizznizz er DJen som omtrent egenhendig startet hip hop i England. Sammen har disse folkene funnet kjemien på livesiden, noe som har resultert i Skandinavia-, Tysklands- og Englandsturne i mars. Prosjektet bestar av Oslo Fluids live enhet med Alis, bass; Mojo, keyboards; Jazz, trommer; Goldfinger, platespillere; Level One + en rapper til, samt en blåserekke med Sjur Miljeteig, Claus Holm og Anders Brunland.

Oyster. Oyster er stemmen, sangene og ideene til Charlotte Jacobsen. Sammen med sitt band lager hun cabaret-pop med melankolske undertoner. Deres “Countrysong” lå lenge på NRK Petres lister, og innspillingen av Neil Youngs “Needle & the damage done” til Neil Young-tributeplaten “Everybody knows this is Norway” høstet mye god kritikk. “Oyster med Charlotte Jacobsen på vokal sender behagelige frysninger med en slags Mazzy Star-versjon av perlen “Needle & the damage done” (Thomas Aaeng, Extract/musiq.no, )

Page One. Page One er et hardtsvingende post-bop orkester med base i Kristiansand. Kvintetten spiller tradisjonell amerikansk jazz, i beste Blue Note-tradisjon. Bandet består av Børge Are Halvorsen – saksofoner, Tore Bråten – trompet, Bernt Moen - piano, Frederik Sahlander - kontrabass, og Geir Åge Johnsen - trommer. Låtene varierer i kjennetegn mellom catchy melodilinjer, og mer intrikat materiale. Noe av stoffet vil være egenkomponert, mens andre låter vil være hentet fra 60-tallets jazzhelter.

Pionero Pando. Pionero Pando kommer fra Havanna, Cuba og startet sin rap-karriere der i 1994. Et år senere startet han gruppen Amenaza sammen med El Guerrero og El Ruzzo. I 1997 gikk de av med seieren i Rap Cubano, og senere samme år søkte de lykken i Paris. Etter en uheldig opplevelse med et plateselskap valgte Pando å slå seg ned i Norge. Resten av bandet startet senere gruppen Orishas, som idag er en av verdens mestselgende latino hip hop-grupper. Etter noen år med sporadiske opptredener er Pando nå klar for å ofre seg full tid for musikken. Forvent fengende latinske beats, spanske rim og salsa-dansing.

Panzer . “Ingen har klart å overa den norske rocketronen etter Dum Dum Boys, men her er bandet som skal gjøre det – Panzer!” Glem traktor-punk fra Vestlandet og fornærmende studentrock. Panzer fra Kristiansand er bandet som tar norsk rock, og norske tekster på alvor. Panzer har en definert målsetting om å bli Norges beste rockeband på uhyre kort tid. Etter knappe to års eksistens, og diverse utskiftninger av bandets opprinnelige besetning, har Panzer etablert seg som et av Sørlandets desidert mest spennende rockeband. Høsten 2001 krabbet Panzer i studio for å spille inn sin første seriøse demo. Denne har blitt mottatt meget hyggelig, blant annet av avisen Fædrelandsvenn-en, som skrev: “Dette er et band som har kommet langt i utviklingen av sine spillemessige, så vel som kompositoriske ferdigheter.” Panzer påberoper seg å være et must under by:Larm.

Paris. 21 år gamle Paris sies å være som metropolen med samme navn: sensuell, sjarmerende og avhengighetsdannende. Etter noen halvhjertede forsøk på å få seg en utdannelse, valgte Paris isteden å satse på musikken. Sony Music sa seg raskt enig i dette valget da de mottok hennes demo og tok henne inn i det gode selskap. Albumet “Just a game” kom i høst og ble spilt inn med god hjelp fra Geir Luedy og Hans Petter Aaserud. De gitardominerte låtene har klare referanser til bl.a. Sheryl Crow, Susanne Vega og Alanis Morrisette. Paris hører gjerne på Travis eller Nelly Furtado og er definitivt pop – men med røffe kanter.

Pekka Volt. Sommeren 2001 detonerte en liten bombe i Trondheims Brygga Studio. En demo med et totalt ukjent lokalt band kommer inn for mastering og slår teknikerne over ende. Den samme demoen blir prompte oversendt til Natt & Dags redaksjon der den også gjør furore. Pekka Volts blanding av tung, tett rock, lette refreng og en energi av en annen verden gir noen uker senere 400 tilhørere hakeslepp under deres første større konsert i hjembyen. I februar slippes debut-EPen "Corky Went Overboard", og i mars kan du se dem på by:Larm. "…Jeg har hørt det neste store rockebandet i Norge. De heter Pekka Volt og kommer fra Trondheim". (Stian Wallum ,Natt & Dag)

Perkaville. Monica Johansen og Therese Lunde fra Larvik utgjør Larviksbandet Perkaville. På tross av at de begge bare er rett over 20 år, har deres musikalske samarbeid foregått i en årrekke allerede. Deres talent for låtskriving og arrangering har tidligere bl.a. bragt dem til landsfinalen i ungdommens kulturmønstring. Utstyrt med to kassegitarer og intelligente vokalharmonier har de lagt mange spillejobber bak seg i Vestfold og Oslo med sine rakryggede og ofte små-vulgære tekster.

Peru-You. Et poporkester med fem medlemmer som alle trådde sine barnesko i Fredrikstad. Nå slites skoene mest i hovedstaden, der Peru-You har gjort seg bemerket med noen særdeles godt mottatte konserter. Musikalsk jakter de på gode melodier og den frydefulle lyden de klarer å frembringe i sin skiftende traktering av elektrisk og akkustisk gitar, bass, Farfisa orgel, melodica, piano, xylofon, trommer og vokal. Deres single "Child Enjoy" ble hyllet av pressen , var stadig å høre på ymse radiostasjoner, og vakte også interesse utenlands.

Planet Noise Jam. Planet Noise er en virtuell platelabel befolket av animerte DJs og artister. Gjennom hjemmesiden www.planetnoice.com gjør en rekkke artister sin musikk tilgjengelig for publikum. Under by:Larm har kollektivet fått en hel kveld til sin disposisjon og vil by på både DJs og artister. De som bor på planeten er bl.a: Laminim (aka DJ Trulz), Cottonhead (aka DJ Robin), Arta (aka DJ Ariane), Noa (aka DJ Nils Noa), DJ Arildo Dildo, DJ Tor O´Love, Morpheus (aka Morten Settlie), Felipe Rodriguez (aka Kristian Mikalsen), Igor Bermuda (aka Jan-Tore Diesen) og Gork (aka Knut Sævik).

Pornshot. Fiona Sandvik og hennes kumpaner i Pornshot utvandret for en stund tilbake fra det blide sørland til tigerstaden. Der fant de sin spinn-ville islandske trommis Gisli og tok fatt på sin misjon; å nå toppen over alle topper. Med sin fuzz-punk-pop, Fionas karisma og en mengde spillejobber under beltet, er de allerede på god vei mot målet, noe en mengde begeistrede konsertomtaler bærer bud om. "Sangene er utrolig dynamiske og bra arrangerte, selv om det skrangler. Den langbeinte og vampete, men likevel sukkersøte vokalisten er et kupp av en scenepersonlighet.(…) Jeg mener faktisk Pornshot er av stjernekaliber…" (Hedda Fredly, Under Dusken).

Nan Renée. Vokalist Nan Renée er muligens mer kjent for hovedstadspublikumet fra hennes bluesband Renée and her Nannies. Med forbilder som Sheryl Crow, Alanis Morisette og No Doubt har hun i dag et nært samarbeid med det ferske studio- og produksjonsselskapet Kitchen Studio, der Kim Edward og Tommy Berre er produsenter og låtskrivere. Nan Renée spiller gitar og piano ved siden av å synge, og har ellers studert musikk i USA. Til daglig jobber hun på Bar Boca, en av hovedstadens minste og hippeste barer.

Retromancer (Ivar Mykland). Hvis man graver litt i Kristiansands rockhistorie er Ivar Mykland et navn man umulig kan komme utenom. Han opparbeidet seg en solid kultstatus på slutten av åttitallet med Munch, som kanskje er det mest markante rockbandet Sørlandsbyen har fostret. Han var aktiv med labelen T23, og senere i performance gruppen Kristiansand Kunst Kommando. Hans siste prosjekt er monologen/teaterforestillingen Retromancer. Fortellingen er en langfinger til vår tids fiksering på kvantitet og markedstilpassing, og Fædrelandsvennen sier: "Rystende teater-rock (….) Like mye er dette rock. Fjern el-gitarene, fjern glitter og stas, fjern den huggende rytmen, kort sagt- fjern den musikken vi vanligvis forbinder med rock, men behold artisten og primalskriket. Da står du kanskje tilbake med noe som ligner det vi så i teateret i går kveld."

Ritas Lolitas. Her snakker vi ikke om samba og sydlige rytmer, men om energisk rock´n’rhythm & blues a la Fabulous Thunderbirds. Fra vertsbyen Kristiansand og med konserter i hele sør-Norge under beltet. Musikken suges dels fra eget bryst og hentes dels fra blueslegender som Sonny Boy Williamson, Muddy Waters og Willie Dixon, samt rockere som Chuck Berry og Pretty Things. Det finnes foreløpig ikke noe album ute med Ritas Lolitas, men seks spor har blitt dokumentert på promo-EPen "Maximum Rock´n Rhythm & Blues”.

David Ruiz. Født i Kirkenes, halvt norsk, halvt søramerikansk og med en fargerik bakgrunn. David Ruiz trådde sine musikalske barnesko i åttiårenes synthmiljø, men har etterhvert lagt om kursen mot et mer sart og nakent akkustisk uttrykk. Live opptrer han med en uvanlig bandsammensetning som bl.a. omfatter klarinett, trekkspill, pianola og bratsj. Debutskive med det nåværende prosjektet varsles i løpet av sommeren.

Samsaya. Født i India og oppvokst i Norge. Sam var tidligere den ene halvdelen av duoen Agnivatn som sto for en strålende opptreden under by:Larm i Bergen år 2000. Siden har den karismatiske 21-åringen valgt å gå videre som soloartist i en noe annen musikalsk retning. Forbilder som bl.a. Aretha Franklin, Erykah Badu og Mary J. Blige gir et hint om hva publikum kan vente seg av denne spennende artisten.

Scariot. Et sørlandsbasert heavyband som har holdt koken siden 1997. De har platekontrakt med engelske Demolition Records, som har gitt ut deres to første album. Gjennom platene og konserter har de opparbeidet seg en viss status ute i Europa. Ikke alt for kjente i Norge, men by:Larm gir deg sjansen til å sjekke ut heavyrockerne live.

Selome. Et nytt og spennende bekjentskap fra RUF-miljøet i Stavanger. Dette arnestedet for unge band har tidligere fostret talenter som Fab Foursome, Amy Sexton, Lillemor og Bambi´s a Bitch. "Black girl singing white" kan man godt si om jenta som er oppvokst i Norge, men med røtter i Eritrea. Dette er rock, ikke et nytt bidrag til haugen av R´n´B-artister. Live opptrer Selome gjerne alene med gitaren, men på by:Larm presenterer hun seg med fullt band og fullt trøkk.

Seven. Etter å ha losjert i lengre tid på Petres A-liste med låta "Bite" for noen år tilbake, ble Seven plukket ut til by:Larm i Bergen år 2000. Etter en aktiv undergrunnstilværelse albumdebuterte de endelig for et års tid siden med kritikerroste "At the sixes and sevens". Dagbladet mente at vokalist Anette Gil "…tilfører norsk undergrunnsrock sårt tiltrengt eleganse og sensualitet" , mens Dagsavisen skrev: "Platen er faktisk så helhetlig og sterk at Seven kan ha potensiale i seg til å ta opp kampen med siste års fremste poprockband." Albumet var i hvert fall en sterk søknad om en ny opptreden på by:Larm, og de som fortsatt ikke har fått med seg Seven live, får altså en ny mulighet i Kristiansand.

Shining. Jazzkvartetten Shining har sitt utspring fra Jazzlinja på Norges Musikkhøgskole i Oslo. Med en snittalder på under 24 år tilhører de en helt ny generasjon allsidige musikere som er i ferd med å sette sitt preg på den hjemlige Jazzscenen. Saksofonist/klarinettist/fløytist Jørgen Munkeby er på tross av sin unge alder en erfaren turnémusiker. Han er kanskje mer kjent som saksofonist i Jaga Jazzist der han også komponerer mye av musikken, samt fra The Bobby Hughes Experience, som bl.a. deltok på fjorårets Roskildefestival. Bassist Aslak Hartberg er også å finne bak bassen i Oslo Fluid, og bak mikrofonen i Klovner i Kamp. Musikalsk trekker Shining på inspirasjonskilder som John Coltrane, Paul Bley, Ornette Coleman og Wayne Shorter.

Slowpho. Tromsø-labelen Beatservice Records har lenge vært en stabil leverandør av kvalitetsmuskk av elektronisk type. I 2001 viste at de også kunne lete frem artister med bred, folkelig appell da Xploding Plastix fikk frem alle øynene på anmeldernes terninger. Slowpho er en annen artist plateselskapet og bransjen har forventninger til. Duoen består av Kristiansanderen Christian Watkins, som programmerer all musikken, samt vokalist Hilde Drange. – Det blir gøy å spille i Kristiansand, tror hun. – Selv om vi er en elektronika-duo og lager musikken vår i studio, er det morsomst å spille live. Slowpho slipper debutalbumet ”Hi-Fi Sounds For Young Norwegians rett før sin opptreden på by:Larm, og skal deretter på en større Norgesturné.

Span. Span er oppstått fra asken av Explicit Lyrics og Squid fra Osloområdet. Musikken skal være en blanding av støyende pop og ”kick ass”-rock’n’roll . Tekstene følger opp, og handler om sex, drikking, paranoia og nevekamp. Bandet har alt sikret seg en avtale med Waterfall Productions og Universal Publishing Ltd. I London, som har tatt på seg jobben med å skaffe dem kontrakt med et internasjonalt plateselskap. Flere utenlandske selskaper tok da også turen over til John Dee i Oslo, da bandet nylig kjørte en hardtslående showcase der.

Sphinx. Sphinx er en jazzkvartett med tre nordmenn og en engelskmann, som møtte hverandre ved Leeds College of Music.Medlemmene er Audun Ellingsen (bass), Ulrik Ibsen Thorsrud (perkusjon), Dave Skinner (piano) og Anders Lønne Grønseth (sax), og dette er hva jazzskribenten i Puls hadde å melde om debutalbumet ”Sphinx” fra februar i fjor: ”Både som solister og ensemblemusikanter har de allerede mye på hjertet, og en instrument-kontroll som imponerer voldsomt… . Ut av det store intet dukker altså nok en gjeng med svært lovende norske jazzmusikere opp. Ingenting er hyggeligere enn det. Vi lurer bare på hvor de kommer fra og, ikke minst, hvor de går hen. Uansett gleder vi oss til å følge Sphinx i tida som kommer; det kommer garantert til å bli spennende. ”

Stardustbreakers. Fra Flekkkefjord kommer et band som Torgeir Eikeland i Fædrelandsvennen har klassifisert som "Doors-inspirert hoppla-rock med fiolin og synth" og "sekstitalls-psykedelisk felerock". Ved hjelp av fiolin og Hammond-orgel har deres særegne musikkstil bl.a. skaffet dem en seier i NM i rock. Musikken har sitt ståsted i nittiårene, men med klare linjer 20 og 30 år tilbake i tid. Deres trespors CD "Strangebeliever" okuperte lenge førsteplassen på NRK Sørlandets Sørlandstoppen da den kom ut. Stardustbreakers lover en forlystende oppvisning i energisk musikalsk og kroppslig utfoldelse.

Stereo 21. En ung trio med folk som har traktert sine instrumenter fra tidlig i tenårene. Stereo 21 så dagens lys for et års tid siden. Bandet betegner musikken sin som schizofren – den svinger fra de roligste koselige pop-sanger til melankolsk alternativ rock. Bandet har akkurat investert sparepengene sine i et selvtitulert debutalbum med åtte spor. Omverdenen trekker ofte fram Syd Barret, Lars Lillo, Guided by Voices og lignende navn når Stereo 21 skal beskrives.

Stockhaus. Kristian Stockhaus vokste opp i Stockholm, men havnet senere via omveier i Bergen. Han omfavnet punken i svært ung alder, og skrev tekster som "Running after your wife with a knife". Nå, flere år senere, står han for helt andre og vanskelig definerbare toner som er nærmest geniforklart av enkelte musikkjournalister – og utgitt på Music Network. De gjennomgående elementene i musikken er den sterke vokalen, de underfundige tekstene, catchy melodier og veldig ofte en usofistikert hamring på hans gullfargede slagverk. På plate spiller han som oftest alle instrumenter selv, men i Kristiansand kan man oppleve Stockhaus med fullt band.

Surferosa. Studentene på høgskolen i Bø har i mange år gledet norsk rockmiljø med sitt glimrende konsertsted på Kroa. Skolen kan imidlertid nå også skryte av å ha fostret Surferosa. De fem kulturstudentene fant sammen i år 2000 og ga seg i kast med å tilføre en dose glamor og action til den norske rockescenen. Bandets åttitalls-punka fremtoning og vokalist Marianns utstråling og besynderlige gester bidro til at innsatsen raskt bar frukter. Sammen med The Jessica Fletchers og Camaros ble de valgt ut til å delta på årets Zoom-turné i sterk konkurranse med mange talentfulle band. Surferosa er stadig innom studio, og et album er i ferd med å ta form.

Supervixen . Supervixen er et rockete jenteband fra Stord, Klæbu, Hitra og Namsos, som vant hele Trondheimsavdelingen av Zoom-konkuransen i fjor, og dermed ble ett av i alt åtte band som kunne møte opp til finalen i Oslo. Supervixen – som har tatt navnet sitt fra en av Russ Meyers filmklassiskere – består av Synnøve Engevik (trommer), Veronica Skikstein (bass), Jannike Kaasbøll (gitar) og Stina Moltu (vokal).

Swan Lee (Danmark). Swan Lee-frontfigur Pernille Rosendahl ble oppdaget av sin musikklærer og tidligere Savage Rose–gitarist Flemming Ostermann, og var senere en del av kretsen til nettopp Savage Rose. Swan Lee gav ut EPen ”Dream Away” for Cannibal Records i 1997, men først i februar 2002 slipper de debutalbumet ”Enter” på eget selskap. Musikken har et drømmende og storslagent musikalsk uttrykk inspirert av blant andre James Bond-komponist John Barry, og utmerker seg ellers ved Rosendahls direkte og sensuelle stemme. At artistnavnet er plukket fra en Syd Barrett-låt kan sikkert også si noe om inspirasjonskilder.

Termodress. Termodress er en nmannsprosjektet til Christian Bøen – en 23 år gammel kunststudent med base i Bergen. Han spesialitet er korte, hektende synth-låter, der vi også finner elementer av hardere drum’n’bass-musikk. Termodress har bl.a. markert seg med kunst-performancer på nettet, der Bøens originale blanding av musikk og video har blitt forsøkt beskrevet som ”freaky breakbeaty frantic visual noise”. Du finner smakebiter på hans musikk på www.termodress.com

Terryoon. Mange husker nok AVE! fra Kristiansands T-23 miljø på slutten av 80-tallet. I Terryoon prøver dinosauren Ånen fra AVE! å skape et nytt moderne rockeband fra Kristiansand. Han har satt sammen en gjeng med unge, sultne slabbedasker, som skal bli Kristiansands nye rockekometer. Det låter rufsete og skranglete, og ikke minst superernergisk. Forvent deg en krysning av Birthday Party og Built To Spill.

The Ethnobabes. The Ethnobabes’ sekstitalls-inspirerte korte og skjeve poplåter har gledet hovedstadspublikumet et par år allerede. Deres lille, men trofaste fanskare kunne for kort tid siden glede seg over bandets første langspill-CD "Stargazer", selvfølgelig utgitt på Norges fremste skranglepop-label Perfect Pop. Pressen mener bl.a.: "Eivor Vindnes og hennes kumpaner posisjonerer seg som et av Norges mest lovende band med denne smånaive perlen. En låt som My Favourite Fool setter deg i humør til å finne på uskyldige skurkestreker, fnise og kanskje kline litt med ei søt jente…" (Adresseavisen om minialbumet "You Can´t Make Me").

The Flush. Kristiansands svar på brødrene Gallagher, blir disse brødrene Bjorvand kalt. De har satset hardt på et gjennombrudd, og er superpopulære i hjembyen med sin melodiøse og vokalbaserte poprock. Bandet er signa på en liten label, og debutplata vil foreligge til by:Larm, med høy Beatlesfaktor og stor sjarmerende utstråling. Et av Kristiansands mest hardtarbeidende band.

The Jessica Fletchers. "Sorry About The Noise" fra The Jessica Fletchers andre EP med samme navn ble av fjorårets by:Larmer Harald Are Lund i NRK Petre utropt til årets beste single i 2000. Drammenserne henter mye fra sekstitallets rock ’n’roll, men beholder samtidig et moderne uttrykk. Tidløs Pop and Roll er et uttrykk bandet selv prøver seg med. Bartleby fra The Tables og Perfect Pop har også vært med å sette sitt tydelige fingeravtrykk på deres siste skive. Under by:Larm er The Jessica Fletchers ute på Zoom-turné sammen med Camaros og Surferosa etter å ha sikret seg en av de tre vinnerplassene i finalen. Sing-a-long er påkrevd.

The Low Frequency In Stereo. Bandet som ble startet i Norge for halvannet år siden har på tross av sitt korte liv klart å bli invitert til by:Larm for andre gang. Siden sist har de flyttet til København der de videreutvikler sitt evige landskap av støy og harmoni. Deres instrumentale suggererende grooves og eksperimentelle støy har klare paraleller til post-rock genren. "The Low Frequency In Stereo kommer til å bli et av de mest omtalte band på den norske musikk-scene." (Tom Brekke, Checkpoint Charlie). ""Over Copenhagen"-EPen høres ut som Calexico under en alt for varm ørkensol.…Desert lyder som Pink Floyd da Syd Barrett var med, med fantastisk forfriskende improvisasjonselementer." (Cody, Danmark)

The Margarets. Den gode melodi står høyt i kurs hos The Margarets, bandet som høsten 2001 dukket frem, tilsynelatende fra intet, med kanonskuddet "Alain Delon / Rubber Rubbish". Bandet har herjet radiobølgene, gitt anmelderne granatsjokk, og forvalter 40 års pophistorie på en fortreffelig måte. Enkle gitarmelodier og sterk vokalbasert gitarpop i slektskap med Teenage Fanclub, Byrds, Crowded House og Beach Boys. Pressen om debutsingelen "Alain Delon / Rubber Rubbish": "Her er den beste singleplaten som noensinne er utgitt i Norge". ( Avis 1) "To av de aller fineste rockelåtene som er laget i Norge- nei, i hele verden - i moderne tid kommer ut på én singel." (Dagsavisen) "…muligens det beste lille stykke norsk popmusikk jeg noensinne har hørt." (Aftenposten - Karakter: 6 / 6)

The Tables. Dette er bandet som har skikkelige fans. Folk som digger The Tables gjør det ofte med en slik lidenskap at de er villige å gå på glødende kull for sine helter. Ikke noe åpenbart navn på by:Larm-plakaten siden de ble startet allerede på åttitallet, men heller ikke helt ulogisk. The Tables har losjert i undergrunnen under hele sin levetid. De har ikke kommet med en skikkelig albumutgivelse siden 1997 og har, med unntak av en liten comebackturné på slutten av nittitallet, nærmest vært oppløste. Nå er det imidlertid aktivitet i kultheltene igjen, og en ny utgivelse er på trappene. Fansen kan sannsynligvis vente seg en utgivelse i god Tables-ånd, altså en feiring av popmusikken i en verden fri for bekymringer og hverdagslige problemer.

Thrush. Thrush så dagens lys for fem år siden, men har gjennomgått flere personell-endringer i årenes løp. Besetningen anno 2002 er nærmest et musikalsk kollektiv med medlemmer fra flere velkjente band som Hedge Hog, TadPole/Funny Farm, P.I.K.E. og Dipsomaniacs. Bandets misjon er å fremføre hengiven og inspirerende rock. Skrive sanger om hjerte, smerte, vin og tapte dager i snøen. Tre sangere og gitarister betyr hooks og intens pop og mye harmonier. Inspirasjonen hentes fra hele rockhistorien: fra Stooges, MC5 og Led Zeppelin, via Kiss og Cheap Trick til samtidige som Jimmy Eats World Posies og Foo Fighters.

Thy 2nd I. Dette bandet fra Kristiansand har brukt litt tid på å finne formen, og er derfor et foreløpig uskrevet blad. Musikerne har imidlertid alle lang fartstid i det lokale musikkmiljøet, noe som kommer klart til uttrykk når du ser dem på en scene. Bandet sender samtidig en melding til musikkbransjens soldater under by:Larm: Prøv å sjangerfeste disse tonene, og bandet vil spandere en øl på deg under by:Larm 2002…

Tobiasgruppen. Tobiasgruppen består av fire glade gutter, der alle studerer eller har studert ved musikkonservatoriet i byen. Bandet spiller låter av orkesterets gitarist, Øyvind Tobias Nypan. Tobiasgruppen består ellers av Marius Tobias Hoven - trombone, Frederik Tobias Sahlander - kontrabass, og Yngve Tobias Dalen. Musikken spenner fra lett tradisjonell swing-jazz i gammel og ny form, til mer komplekse komposisjoner.

Tommy & The Runaway Boys. Et bluesband med en gjennomsnittsalder på under 18 år og med utklippsboka full av begeistrede avisanmeldelser hører definitivt til sjeldenhetene. Vokalist, gitarist og bandleder Tommy Kristiansen er 16 og har spillt gitar i seks år. Et møte med Stevie Ray Vaughans skive "Texas Flood" satte standarden, og siden har det bare vært blues. Vidar Busk hører også til forbildene, og trioen spenner musikalsk over alt fra Texas-blues og 50-talls jump til Elvis-låter og egne ting. Den ene sjokkskadde musikkjournalisten etter den andre rapporterer om et band som med stor autoritet og trygghet spiller så garvede bluesfans setter ølskummet i halsen.

Turdus Musicus. Tromsøværingene i Turdus Musicus vil huskes av alle som opplevde deres konsert under fjorårets "showdown" i Nordens Paris. Bandet som i utgangspunktet spiller brutal rock, eksperimenterer villig vekk med ekstrem dynamikk og "fremmedelementer" som joik og tradisjonell strupesang. I samarbeid med samiske Lawra Somby utforsker de ivrig et spennende landskap der man i det ene øyeblikket utsettes for voldsomme frontalangrep på alle sanser, for deretter å bli geleidet ut på en vandring over nordnorske vidder. Bør oppleves.

Uncles Institution . Som Uncle’s Institution selv sier det på ny-norsk: ”No, this is not r 'n b, drum 'n bass, rock or roll. Uncle's institution is proud to deliver sweet 'n sour, a combination of beautiful music, sour lyrics and sexy sounds.” Uncle’s Institution, alias Egil Olsen, markerte seg nylig med julesingelen ”Wonderful Feel”, som fikk Panorama til å omtale mannen som et nytt og interessant lo fi-talent som vi skal se opp for fremover: ” Selv om Olsen i sceneutgave fremstilles som et band, er Uncle's Institution først og fremst et soloprosjekt…. Nærmest en norsk versjon av Low - og årets beste musikalske julestemning”.

Up To Fly. Fra Bluesens høyborg Notodden kommer Up To Fly, som sies å ha rykte på seg for å være Telemarks beste liveband. Som et bluesband med en forkjærlighet for funk og soulmusikk, setter de bluesen i nye rammer og sper gjerne på med litt jazz og rock. På tross av sin unge alder har medlemmene spilt i en rekke bandsammenhenger tidligere. Pressen sier: " Notoddens Bluesfremtid… Bandet leverer live-opptredener av de sjeldne, og er virkelig verdt oppmerksomheten." (Bjørn Carlsen, Telemark Arbeiderblad)

Waver. Bergensbandet bruker skamløst popklisjeer med en friskhet som varer. Gruppens første single, ”Beautiful girl/Everybody, love me!” havnet på playlistene i riksdekkende radiokanaler i Norge og Danmark, og ble valgt til ukens låt på studentradioen i Bergen. Waver avanserte til finalen i Petres demokonkurranse under det aller første by:Larm i 1998. Den siste tiden har de vært å høre på Petre med sin nye låt "Naked".

Woo. Her er et band som spiller rock på gammelmåten; brei beinstilling, høylydt vokal og et øsende kjør fra første hylende gitarkord. Musikken er en tung blanding av psychedelia, funk, rock og techno. Bergenserne har vunnet Zoom, spillt på Norwegian Wood og er hyppige gjester på de lokale scenene. "Woo sørget for kollektivt hakeslepp blant de fremmøtte under konserten. Bandet viste virkelig at det var noe i alle lovordene som var blitt dem til del på forhånd. Stort tettere og mer presist band finnes knapt her i byen." (Einar Engelstad, Bergens Tidende)

Zensor. Zensors debut-EP "Bunker" fra i fjor høst viser et band som kombinerer tyngden fra metall og strengheten fra industriell musikk med varmen og atmosfæren fra ambient. Med NIN, Kraftwerk, Biosphere og Rammstein som klare referanser er de sterke representanter for en genre som vokser seg stadig sterkere i det norske undergrunnsmiljøet. Som flere andre innen samme genre er de i ferd med å få et fotfeste utenfor landets grenser. Fullt album slippes til våren.

Omtalene er i stor grad basert på artistenes egne presseskriv, og finnes også i by:Larm-avisen.

Del artikkelen på:
                  |     Mer

Kommentarer:

Kom gjerne med informasjon, argumenter og synspunkter. Du kan enten kommentere via din Facebook-profil, eller, om du ikke har det, via vårt lokale kommentarsystem. Vi krever uansett at du underskriver med fullt navn. Alle kommentarer må godkjennes av redaksjonen før de offentliggjøres (mer om Ballades kommentarsystem). På forhånd takk!

Lokale kommentarer:

Legg til ny lokal kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til


Siste fra forsiden





Hva skjer i dag:



Siste om bransjen

Ballade · Postboks 2674 Solli, 0203 Oslo · Besøksadr: Henrik Ibsensgt. 110
Vil du annonsere i Ballade? Ta kontakt med: Sture Bjørseth · sture@ballade.no · Mob: 95 43 60 31
Ballade drives etter redaktørplakaten og vær varsom-plakaten