Ny symfoni fra en retro-general

Lørdag 23. mars uroppføres Ragnar Söderlinds 6. symfoni i Moskva. En lang tysk steintrapp måtte til for å forløse den. I 1997 reiste komponisten på påskeferie med symfonisk skrivesperre. I regnet på vei opp mot Wartburg slott, med et besøk i Buchenwald i kroppen, meldte det seg et kranglete hjerte i Söderlinds bryst. Komponisten ble naturlig nok skremt, stoppet - og hadde plutselig to strukturer i hodet: Teksten til Wolframs sang til aftenstjernen og rammeverket til en symfoni. Derfor har symfonien fått undertittelen "Todesahnung".

22.03.2002 | Av: Hild Borchgrevink

- Men jeg håper at musikken er blitt mindre privat i løpet av skriveprosessen, sier komponisten. - Grunnen til at jeg ventet så lenge med å gjøre verket ferdig, var jo nettopp at jeg ikke syntes jeg klarte å gi det den nødvendige emosjonelle dybden.

Men om musikken ikke er personlig, så arbeider vår ukronede sjefstradisjonalist uansett metaforisk når han skriver. Hovedmotivene i 6. symfoni er et smertemotiv og et lettelsesmotiv. I tillegg kommer et skjebnemotiv - og et folkemusikksitat, en lokk, "the latter representing nature", i følge programnoten. Hos Söderlind er natur, språk, semiotikk og visuelle inntrykk like viktige inspirasjonskilder som det rent musikalske. Disse utenommusikalske assosiasjonene er ofte hektet fast til en melodi.

- Jeg lager ikke programmusikk. Men det melodiske elementet må være der. Da vi mistet melodien, mistet vi også et stort publikum. Musikk kan ha en forholdsvis enkel og tilgjengelig overflate, og så kan det ligge flere enigmatiske lag nedenunder. Og disse komplekse underhistoriene behøver ikke bare bestå av toner, de kan også være følelsesmessige assosiasjoner og forbindelser til tekster eller andre kunstarter." Da symfonien var skrevet ferdig og skulle få opusnummer, oppdaget komponisten at både opusnummeret 74 og hans alder stemte overens med Tsjaikovskis da denne fullførte sin sjette, Pathetique-symfonien. Hvilket medførte et lite akkordisk sitat i Söderlinds annensats.

Symfonien som et konglomerat av forbindelser til andre verk, natur, litteratur og historie er oftere å finne igjen i russisk musikk enn i europeiske tradisjoner. Moskva Radios symfoniorkester og dirigent Fedosejev bestilte umiddelbart en symfoni av Söderlind etter at de hadde uroppført cellokonserten hans med Øystein Birkeland som solist på Festspillene i 1995, hvor Söderlind var festspillkomponist. Symfoni nr. 6 ble fullført i 1999. At den ikke blir urfremført før i år, mener Söderlind at vi blant annet kan takke flyet for, fordi det er flyet som legger premissene for programsettingen i moderne symfoniorkestre.

- Mye legges opp rundt at dirigenten skal rekke fra by til by. Hvem som skal dirigere, blir ofte bestemt lenge før hva som skal spilles, sier han.


Men vil symfonien og symfoniorkestret overleve et hundreår til?

- Den symfoniske formen er uglesett som genre idag. Det Berg og Webern skrev er på en måte komprimerte symfonier, og etter det er idealet blitt at utttrykket skal konsentreres. Men symfonien strekker tiden på en annen måte. Å skrive symfonisk er en helt annen måte å arbeide på. Men selv om modernismen har ansett symfonien som avleggs, er det likevel blitt skrevet symfonier gjennom hele det 20. århundre.

Söderlind bøyer seg fremover, og det lille hvite bordet mellom oss på Norsk Musikkinformasjon får plutselig rollen som musikalsk slagmark:

- Avantgarde er jo egentlig et militær term. Det er den lille fortroppen som ingen skal vite om, som går først og rekognoserer i ukjent territorium. Bak avantgarden kommer den store hæravdeling. Når komposisjonsteknikkene som undervises i den store hæravdelingen, på konservatorier og musikkhøyskoler, blir kalt avantgarde, blir begrepet fullstendig uthulet!

Men den lille fortroppen forsvinner vel ikke i praksis?

- Nei, men min oppgave som komposisjonslærer er å hjelpe studentene til å finne frem til sitt eget uttrykk. Jeg mener at det beste grunnlaget vi kan gi dem, finnes i tradisjonelle komposisjonsteknikker. Men jeg kan jo ikke løpe fra at jeg har en grundig utdannelse i moderne teknikker selv, hos Bergmann i Helsinki. Jeg har hele apparatet innabords.

- Og, sier komponisten med et lite smil og vifter med fingrene mot bordet igjen, - her bak, bak den store hæravdelingen, har man også en baktropp, vet du. Her går vi symfonikere og kikker oss litt over skulderen. Her er retro-avdelingen!

Etter turen til Moskva skal general Söderlind i gang med en bratsjkonsert til Lars Anders Tomter. Dessuten har han en opera liggende, en gammel bestilling fra Den norske opera som aldri har blitt oppført, som han har tenkt å flikke litt på. Etter å ha skrevet og vært igjennom oppsetningen av operaen om Olav Tryggvason i Bergen i 2000, i har han lært mye om hva som fungerer og ikke fungerer på en scene. Det skal nå skal komme operaen i skrivebordsskuffen til gode.

Den selvutnevnte avantgarden skal med andre ord ikke føle seg for trygg. Det er stor aktivitet i baktroppene.

Kommentarer:

Kom gjerne med informasjon, argumenter og synspunkter. Du kan enten kommentere via din Facebook-profil, eller, om du ikke har det, via vårt lokale kommentarsystem. Vi krever uansett at du underskriver med fullt navn. Alle kommentarer må godkjennes av redaksjonen før de offentliggjøres (mer om Ballades kommentarsystem). På forhånd takk!