Elektrisk Nordheim

En aldri så liten begivenhet er på trappene når Cikada duo og Hilde Torgersen urfremfører Arne Nordheims Fem Kryptofonier i Kulturkirken Jakob i Oslo torsdag 12. juni. Nordheim har for første gang på flere år skrevet et elektroakustisk stykke, og når dette settes sammen med to av hans mest kjente elektroniske og elektroakustiske verker fra slutten av 1960-årene ligger det an til en historisk reise gjennom Nordheims elektroniske univers.

10.06.2003 | Av: Andre W. Larsen

Av André W. Larsen

Nordheim har vært en pioner på elektronisk musikk her i landet. Da han på 1960-tallet begynte å arbeide med elektronisk musikk, fantes det ikke noe elektronisk studio i Norge. Komponister som ville jobbe med dette mediet måtte reise utenlands. De fleste av Nordheims elektroniske stykker fra denne tiden er derfor laget i Studio Eksperymentalne i Warszawa. I tillegg til studioet i Warszawa fantes det også viktige studioer ved Fransk radio i Paris og hos radioen i Köln. Studioene i Paris og Köln hadde opprinnelig forskjellig estetisk utgangspunkt. Mens studioet i Köln jobbet med syntetiske lyder (dvs. lyder som er laget i studio ved hjelp av sinustoner), var retningen som kalles musique concrete dominerende i Paris. Der brukte de altså konkret lydmateriale (opptak av lyder eller musikk) som materiale for elektronisk bearbeidelse. Det var imidlertid ikke vanntette skott mellom disse retningene. Stockhausen (som arbeidet med sine verker i Köln) tok allerede i 1956 inn menneskestemmen som materiale i Gesang der Jünglige. Nordheim kan sies å være påvirket av begge disse retningene, og kombinerer elementer fra dem i sin musikk. Menneskestemmen fått en særlig plass i hans elektroniske verker. Noen ganger er det klart hørbart, mens andre ganger er den bearbeidet i så stor grad at man ikke kjenner den igjen som menneskestemme.

Stykket Warszawa kan ses på som en elektronisk dagbok fra den tiden han jobbet i Polen. Lydene som er brukt i stykket er oppsamlet båndmateriale fra flere års arbeid i studioet.

Støy som musikalsk element er en viktig del av Warszawa. Man hører sekvenser som minner om lyder fra fabrikkindustri med repetitive maskinlyder, men stykket kan likevel ikke kalles støymusikk. Det er bygd opp med flere deler hvor man også har partier som er lavmælte og svært vakre hvor sfæriske klangflater kombineres med polsk barnesang som høres i det fjerne. Og det hele fremstår som en formmessig gjennomtenkt helhet. Når Nordheim i tillegg til barnesangen også bruker materiale fra polsk radio, får stykket en spesiell atmosfære. Det blir et historisk dokument fra en politisk spent periode i Europa mot slutten av 1960-årene hvor situasjonen i Polen var preget av indre stridigheter.

Det er ingen tvil om at Warszawa har tålt tidens tann. Teknologien som ligger bak regnes i dag som primitiv. Det er mye enklere å lage disse lydene på dagens datamaskiner, og fremføringen av disse verkene er i dag betydelig mindre komplisert enn den var på 1960-tallet. Men hvordan denne musikken er laget er ikke det viktigste. Det er Nordheims sans for klangsammensetninger og musikalsk utvikling som gjør at det oppleves som meningsfullt å lytte til Warszawa 35 år etter det ble komponert.

Colorazione bygger på “live-elektronikk”. Det vil si at instrumentenes lyder blir bearbeidet underveis i stykket, og er slik sett et annerledes verk enn Warszawa som er et rent elektronisk verk. Stykket er skrevet for hammondorgel, slagverk, ringmodulatorer og filtre. Hammondorgelet er et instrument som er typisk for 1960-årenes populærmusikk, men det fungerer også utmerket i dette elektroakustiske verket, hvor lydene fra orgel og fra slagverk blander seg svært godt med lydene som spilles av gjennom høytalerne. Hovedgrunnen til at lydene blander seg så godt er at de elektroniske lydene egentlig ikke er noe annet enn transformasjoner av lydene som hammondorgelet og slagverket til enhver tid spiller. Musikken som spilles av orgel og slagverk blir tatt opp og kjørt gjennom ringmudolatorer og filtre, for så å komme tilbake i transformert form 15 sekunder etter at de først ble spilt. Denne prosessen foregår kontinuerlig gjennom stykket.

Synet på fortiden er et spesielt trekk i Nordheims estetikk. Han fremhever ofte at han ønsker å finne tilbake til “glemte” lyder, og han benytter litterære tekster som spenner over flere tusen år som inspirasjonskilde og materiale i sine verker. Dessuten er bruken av selvsitater, eller memorabler som han selv kaller dem, utbredt i hans produksjon. I Colorazione kommer dette til uttrykk på en spesiell måte ved denne konstante “selvsiteringen” av materialet.

Cikada duo/trio har spilt disse verkene av Nordheim i over 10 år, og har i denne perioden jobbet tett og turnert sammen med Nordheim. Ensemblet har i samarbeid med komponisten jobbet med og videreutviklet verkene i workshops, og derfor er det alltid en spesiell nerve i Cikadas fremføringer av Nordheims musikk.

Nordheims elektroniske verker har fått en renessanse de siste årene etter at de ble gitt ut på ny på CDen Electric på selskapet Rune grammofon. Stykkene fremstår også i dag som svært gode verker. Nordheim ble allerede på 1960-tallet berømmet for sin sans for klangarbeid, og det er den som kommer til uttrykk i disse stykkene. Etter min mening er det kombinasjonen av Nordheims klang- og formfølelse som gjør at hans elektroniske verker holder mål lenge etter at teknologien de ble skapt med er gått av moten.

Urfremføringen Fem Kryptofonier er skrevet for slagverk, synthesizer (hvor lydene er samplet spesielt for dette stykket) og mezzosopran. Teksten består av fragmenter av den førsokratiske dikteren Arkhilokos som levde på 600-tallet f.kr., og som regnes for grunnlegger av den subjektive lyrikk i antikkens diktning. Teksten synges på originalspråket (en gresk dialekt), men er tilgjengelig på norsk i Svein Jarvolls gjendiktning.

Ballade har vært så heldig å få overvære en av Cikadas prøver på det nye stykket, og vi kan derfor si litt om det (uten å røpe for mye) før premieren. Elektronikken i stykket er umiskjennelig nordheimsk, med sterk fokus på det klanglige uttrykket, og viser klart hen til 1960-tallets klangunivers. Men det er også fornyelse å spore. Som nevnt bruker Nordheim ofte menneskestemmen som materiale i sine elektroniske stykker. I Pace (1970) er menneskerettighetene lest opp av tre ulike stemmer, og behandlet elektronisk til det ugjenkjennelige. Slike teknikker har Nordheim også benyttet seg av i Fem Kryptofonier. Her er det stemmen til forfatteren Svein Jarvoll som har gjennomgått elektronisk bearbeidelse, men denne gangen hører man at lydene er basert på menneskestemmer. Det gjør at man lytter til stykket på en annen måte, siden man vil lete etter betydningsinnhold når man hører at det er en menneskestemme som er bearbeidet.

Et fellestrekk for Nordheims elektroakustiske verker fra 1960- og 1970-årene er at de har et mye råere uttrykk, og en mer eruptiv energi enn hva man er vant med fra orkesterverkene. Men i Fem Kryptofonier har Nordheim bygd bro mellom denne 1960-tallsestetikken og de mer lyriske linjene som vi finner i musikken hans fra de siste årene. Her er det sopranstemmen som tar seg av de lyriske partiene. Nordheim legger vakre melodiske temaer inn i dette elektroakustiske verket, som kontrast til klangflatene og viser slik at det har skjedd mye i hans musikk siden han skrev Colorazione og Warszawa.

Nordheims elektroniske verker stiller store krav til rommet de blir fremført i, for at de virkelig skal komme til sin rett. Etter det Ballade har hørt på prøvene, tror vi at Nordheims Fem Kryptofonier vil bli en klanglig opplevelse av de sjeldne når verket urfremføres i Jakob kirke.

Kommentarer:

Kom gjerne med informasjon, argumenter og synspunkter. Du kan enten kommentere via din Facebook-profil, eller, om du ikke har det, via vårt lokale kommentarsystem. Vi krever uansett at du underskriver med fullt navn. Alle kommentarer må godkjennes av redaksjonen før de offentliggjøres (mer om Ballades kommentarsystem). På forhånd takk!