Brian Ferneyhough om UNM og norsk samtidsmusikk

- Den unge norske samtidsmusikken er ikke én ting. Det finnes musikk med en nesten aggressiv uttrykkskraft, som man kanskje kan si henter inspirasjon fra amerikansk minimalisme, eller fra den tette kontakten det tydeligvis er mellom improvisert og komponert musikk. Jeg ser at noen legger stilistiske sitater inn i verkene sine, indisk musikk, japansk musikk, for eksempel. Jeg forstår hva de er ute etter, men jeg mener det er nødvendig å bli ferdig med det stilistiske og abstrahere ideene mer inn i et personlig musikalsk uttrykk. Ballade har møtt den verdenskjente britiske komponisten og pedagogen Brian Ferneyhough, som har vært hovedlærer under årets Ung Nordisk Musikk-festival i Oslo som avsluttes i dag.

05.09.2003 | Av: Hild Borchgrevink

- På den annen side finnes det også en gren av den unge norske samtidsmusikken som er mer kontinentalt inspirert, av Louis Andriessen, for eksempel, sier Ferneyhough.
Hvordan kom han i kontakt med Ung Nordisk Musikk?

-Det var gjennom David Bratlie, som er festivalsjef i år. Jeg har imidlertid vært mentor under UNM flere ganger tidligere, men aldri mens festivalen har vært arrangert i Norge. Jeg underviser jo endel, og jeg har arbeidet i Skandinavia i flere perioder gjennom årene, særlig i Sverige. Så det var hyggelig å kunne svare ja da de spurte.

Ung Nordisk Musikk er en festival for komponister under 30 år bosatt i de nordiske landene. Ansvaret for å arrangere festivalen går på rundgang mellom de nordiske hovedstedene. UNM har tradisjon for å både være en festival hvor komponistenes verk blir spilt og et utdanningstilbud på høyt nivå. Brian Ferneyhoughs ekstremt komplekse og virtuose musikk, hvor han bevisst legger inn mer informasjon enn det er mulig for en utøver å utføre i løpet av en fremførelse, har skapt skole i de snart 35 årene som er gått siden han flyttet fra Storbritannia til kontintentet. Det finnes ikke så mange komponister som makter å være en stilskaper og forfølge et estetisk prosjekt slik Ferneyhough har gjort med sin radikale kompleksitet, og samtidig være en aktiv og anerkjent pedagog. Ofte oppstår de mest radikale estetiske posisjonene blant komponister som arbeider utenfor institusjonene.

-Hvorvidt undervisningsarbeid hemmer deg som komponist, kommer helt an på hva institusjonen forventer at du skal undervise i. Hvis man skal undervise i koralharmonisering, er det klart at det kan føre deg i en mer tradisjonell retning. Jeg begynte å undervise fordi min lærer, Klaus Huber, fikk en stilling i Freiburg og spurte om jeg ville være med som hans assistent. Jeg svarte ham at jeg ikke visste om jeg kunne undervise, jeg syntes ikke jeg hadde grep på min egen musikk ennå. Men jeg ble med og opplevde at jeg likte arbeidet. Jeg mener også at man har en sosial forpliktelse til å gi noe tilbake, og undervisningen er min måte å gjøre det på. Til forskjell fra mange andre liker jeg den undervisningssituasjonen som oppstår når man har en times veiledning med en enkelt student og hans eller hennes partitur. Mange lærere innvender at på en time får man ikke gjort noe som helst. Det er selvfølgelig noen studenter dette ikke fungerer for, men jeg har erfart gang på gang at det er mulig å gjøre studenten oppmerksom på noe nytt, vise frem et nytt spor videre, på den tiden. Jeg skal jo ikke tre noe nedover hodet på dem, jeg skal hjelpe dem til å se hva de selv ønsker å gjøre. Det eneste en lærer kan gjøre, er å hjelpe studenter til å se hvordan de kan være seg selv på best mulig og mest effektiv måte. Derimot er tradisjonelle forelesninger i analyse hvor man gjennomgår et verk fra A til B, det verste jeg vet.

For øyeblikket skriver Ferneyhough opera. Verket Shadowtime skal uroppføres i München neste år. I sin egen forelesning om dette verket torsdag snakket komponisten blant annet om enkelte seksjoner hvor han har villet skrive antidynamisk, i mer eller mindre flate blokker uten utvikling av noe tydelig globalt formforløp. I gruppediskusjonene senere på dagen var en tydelig global dynamisk form nettopp noe han innvendte at manglet i ett av verkene studentene la fram. Er det mulig å si noe om forskjellen mellom det antidynamiske som musikalsk estetisk intensjon, slik han bruker det i Shadowtime, og det samme som en svakhet ved et studentverk?

-I løpet av min tid som lærer har det vært enkelte situasjoner hvor jeg har vært i tvil når jeg har lest studenters partiturer, hvor jeg ikke har vært sikker på om studenten har skrevet en ting bevisst eller om det er et resultat av manglende kunnskap. Men stort sett gir alderen deres meg en pekepinn. Hvis de er 20, 21 år og har en litt utradisjonell musikalsk bakgrunn eller kommer fra et lite sted, er det mindre sannsynlig at de har planlagt en effekt enn hvis de er 25 år og for eksempel har studert et instrument, smiler komponisten.

I løpet av UNM-uken har Ferneyhough lest seg gjennom partiturer og hørt verk i gruppediskusjoner og på konserter, verk av svenske, danske, finske, islandske og norske komponister. Hvis man først vil generalisere, er det mulig for en skandinav å høre forskjell på nasjonale tradisjoner. Hvordan oppleves Skandinavias samtidsmusikktradisjoner for en som kommer utenfra?

-Egentlig vil jeg gjerne slippe å generalisere slik… Men hvis jeg likevel skal gjøre det, så kjenner jeg godt til finsk musikk, der er det blant annet en levende tradisjon fra Sibelius som mer eller mindre ubrutt har blitt overlevert mellom generasjonene. Svensk musikk er alltid veldig dyktig skrevet, ikke alt er like god musikk, men det er alltid ordentlig og godt håndverk. Island hang på begynnelsen av 70-tallet en stund litt etter det som foregikk i Europa, blant annet fordi det ikke var så mange lærere der. Når man bare har ett professorat i komposisjon, er det vanskelig å etablere mer enn én estetisk skole. Men nå er det en helt annen situasjon på Island, nå er de på banen. Jeg har hatt flere islandske studenter de siste årene. Danmark er vanskeligere å sette fingeren på, men her er det også en sterk tradisjon som går langt tilbake.

Her på berget i Norge kan det kanskje virke litt uoversiktlig i øyeblikket hvis man ser på den helt unge generasjonen. Komponister arbeider i grenseland mellom konsert, installasjon og performance, mye av musikken befinner seg et sted mellom komposisjon og improvisasjon, komponister arbeider også som utøvere og utøvere skriver musikk. Brian Ferneyhough ser tendensen til å bryte med de vanlige formprinsippene og besetningene, men er ikke sikker på om han ser hvilken retning det vil bevege seg videre i.

-Et avantgarde uttrykk er ikke knyttet til format eller besetning. Man kan godt være avantgarde innenfor en tradisjonell instrumentasjon. Det er helt tydelig at det unge norske miljøet i dag er i bevegelse, uttrykket er amorft, det er nær kontakt mellom komposisjonsmiljøet og improvisert musikk. Jeg mener det er nødvendig å komme forbi stilsitater. Men hvorvidt det vil utvikle seg til å bli begynnelsen av en ny tradisjon er vanskelig å si. De er faktisk heldige som har utøvere og komponister av den nye musikken i samme generasjon. Ikke alle generasjoner har det slik.

Vi spør hvilke norske komponister Ferneyhough kjenner til hvis vi går en generasjon eller to tilbake. Og får et, sett med tradisjonelle norske musikkhistoriske briller, overraskende svar, som samtidig vitner om mannens kapasitet til å følge med i radikale estetiske randsoner selv her oppe, langt vekk fra sentraleuropeisk avantgarde. Han sier umiddelbart:

-Fartein Valen og Bjørn Fongaard. Jeg kjente Bjørn Fongaard personlig. Han var den aller første jeg møtte som ikke lo da jeg fortalte ham om mine ideer om mikrotonalitet. Vi hadde lange diskusjoner om det, og jeg kjenner til boken hans. Så har jeg sett Fartein Valens partiturer, som er flotte. Jeg har dessverre ikke hørt Valens musikk.

Både Valen og Fongaard er helt fram til i dag blitt presentert i norske musikkhistorier isolerte og litt sære og eksentriske figurer med svært personlige estetiske agendaer som ikke ble spesielt anerkjent i deres egen levetid. Man ser kanskje først nå hvordan Valens poetiske serielle teknikker og Fongaards pionerarbeid om mikrotonalitet var banebrytende og relevante for ting som oppstod i norsk komposisjon mye senere. Uansett er det utvilsomt mange nordmenn som aldri har hørt om noen av dem.

– En av de største utfordringene man har som komposisjonslærer, avslutter Brian Ferneyhough, det er faktisk å få studenter til å forsette å utvikle seg individuelt mens de lærer, få dem til å beholde en slik personlig egenart mens de går gjennom en institusjon. Noen ganger skjer det av seg selv, mens andre ganger går det ikke fordi de kun skriver som de har lært.

Kommentarer:

Kom gjerne med informasjon, argumenter og synspunkter. Du kan enten kommentere via din Facebook-profil, eller, om du ikke har det, via vårt lokale kommentarsystem. Vi krever uansett at du underskriver med fullt navn. Alle kommentarer må godkjennes av redaksjonen før de offentliggjøres (mer om Ballades kommentarsystem). På forhånd takk!