Portettkonsert med Jon Øivind Ness

Ensemble Ernst inntar i kveld, tirsdag, Parkteatret med en helaftens forestilling viet den norske komponisten Jon Øivind Ness. Det blir fremføring av i alt fem verker, hvorav en uroppføring. Peter Herresthal og Magnus Loddgard er solister, mens Thomas Rimul dirigerer orkesteret. Underveis vil det dukke opp musikalske sitater fra bl.a. The Smiths, Wagner, Schumann - og komponist Ness selv. - Man kan ta hva man vil, og lage hva man vil av det, sier opphavsmannen, som også gir seg i kast med George W. Bush i det nye stykket "Mad Cap Tootling".

07.10.2003 | Av: Arvid Skancke-Knutsen

Av Arvid Skancke-Knutsen

Jon Øivind Ness sto også på programmet under Ultimafestivalens åpningskonsert, men denne kvelden på Parkteatret er viet utelukkende til ham og hans musikk. Ness er født i 1968 i Bærum, men oppvokst i Inderøy i Nord-Trøndelag. Fra 1987-89 studerte han gitar med Jan Danielsen ved Norges Musikkhøgskole. Siden har han studert komposisjon med Ragnar Söderlind, Olav Anton Thommessen og Lasse Thoresen.

Jon Øivind Ness gjør ofte flittig bruk av sitater i sin musikk, og har kommentert sin måte å tenke komposisjon på som følger: - Mitt håp er at det er mulig å forene strukturelt svært forskjelligartede elementer, ikke i en polystilistisk collage, men som fasetter innen ett tonespråk. I mitt arbeide med flersjiktighet, har jeg måttet forsøke å utvikle en poyltonalitet som koblet med klangfargebevissthet forhåpentligvis gjør det mulig å skille ut enkeltelementer fra klangkompleksene.

Om kveldens fem verker uttaler Ness følgende:

- Jeg har i mange år jobbet med rockeelementer som råmateriale, uten at det har kommet særlig klart frem på musikkens klingende overflate. Med "Ooze" ønsket jeg å skrive et lite stykke rockemodernisme hvor man faktisk kan høre musikkens opphav, innenfor rockens "låt"-format på ca. 2 minutter. Etter å ha hørt Magnus Loddgard urfremføre stykket tidligere i år, fant jeg ut at stykket godt kunne tåle å bli litt lenger, og lagde en revidert versjon som er ca fire og et halvt minutt, altså fortsatt en "låt". Det som først og fremst definerer arketypisk rock er "øset", en energi som ikke blir kontrastert med sin komplementære motsetning. "Ooze" inneholder en stor mengde materiale, men alt bidrar til "øset" fremfor å kontrastere og antyde en dialektisk form. For ordens skyld: Jeg tror ikke at "Ooze" betyr øs. Ooze betyr "sive ut" - som fra gjørme.

- "Charm" er også et typisk eksempel på hvordan jeg har benyttet meg av pop-referanser, fortsetter Ness. - Den dagen jeg begynte å skrive stykket, lå det en CD med The Smiths på stuebordet. Jeg tok melodien fra deres "This Charming Man" og lar den gå som en slags cantus firmus. Hver gang noen i kvartetten treffer en tone fra melodien, skal de hviske konsonantene som uttales på akkurat denne tonen. Når alle musikerne hvisker samtidig, er det fordi flere meloditoner ligger over hverandre. Estetisk har stykket ingenting med Smiths å gjøre, men dette har også vært mitt poeng hele tiden: Man kan ta hva man vil og lage hva man vil av det. I "Charm" møtes modernistiske episoder med lyrisk-romantiske partier, men disse egenskapene ved musikken har oppstått av helt andre grunner enn det tekniske utgangspunktet.

"One Tooth Clapping fra 2001 beskriver komponiosten på følgende vis: - Dette stykket er en katalog over så godt som alt jeg hadde skrevet frem til 2001. Bakgrunnen for dette var at BIT 20 ønsket å spille "More Not Less", et mildest talt mislykket stykke, om igjen. Jeg bestemte meg derfor for å lage et anti-"More Not Less" som de heller kunne spille - et stykke som inneholdt musikk fra alle stykkene jeg hadde skrevet, bortsett fra "MNL". Stykkets midtdel inneholder 37 Ness-sitater fordelt på ca to og et halvt minutt og er rimelig løs. Denne delen er imidlertid innrammet av en innledning og en coda som er rigide tolvtonesatser (med unntak for piccolo-soloen i codaen). Disse høres slett ikke ut som tolvtonesatser, noe som igjen understreker poenget med at hva som helst kan bli hva som helst.

Kveldens eldste stykke er "Piano trio" fra 1994.

- Pianotrioen var det første stykket jeg skrev hvor referansevirksomheten gikk over fra bare å være sitat-kladding her og der til å bli en mer gjennomarbeidet teknikk. Jeg moret meg med å spleise Wagner og Schumann på en spesifikk måte som jeg nå har glemt. En viktig strategi for meg på dette tidspunktet var å skjule sporene mine. Nå finner jeg dem ikke igjen selv en gang, så prosjektet må sies å ha vært riktig vellykket. Denne Wagner/Schumann-hybriden er uansett grunnlaget for klaverstemmen, som deretter genererte skalamateriale for strykerne. Som med "Charm" går uttrykket i retning av det lyrisk-romantiske og gjenspeiler på ingen måte den humoren jeg la i det da jeg komponerte stykket, sier Ness.

Kveldens urpremiere, "Mad Cap Tootling", er som nevnt skrevet med en helt klar adressat i tankene.

- Skrevet i et ord betyr "Madcap" tulling, mens "to tootle" betyr å tute i vei, forteller Ness. - Den gale (mannen med) cap'en som tuter i vei er selvsagt George Bush. Stykket er skrevet under oppbygningen til og utbruddet av Irak-krigen. Stykket avspeiler ikke på noen strukturell måte min avstandtagen til krigen, men tutingen ble etter hvert et så sterkt element at det lot seg forsvare å putte den inn i tittelen. Dette stykket representerer et møte mellom min frivole, fjottete side og den mer alvorlige. Jeg tror den alvorlige vinner. Mens det tidligere har vært et poeng for meg å skjule mine spor (jfr. Pianotrioen) er det i det siste blitt viktig å utfordre kompleksiteten med ting som kan synes å være altfor åpenbare; elementer som ikke gjør noen forsøk på å skjule sin enkle struktur.

"Mad Cap Tootling" er bestilt av fiolinist Peter Herresthal, og skrevet med støtte fra Norsk Kulturfond. Herresthal, som er født i 1970, har tidligere bestilt og urfremført verker av en rekke norske komponister, og har vært solist med de fleste norske orkestrene, og vil i løpet av 2004 urfremføre Per Nørgårds nye fiolinkonsert. Han mottok Spellemannprisen for sin innspilling av Arne Nordheims fiolinkonsert og fikk kritikerprisen for sin tolkning av Olav Anton Thommessens fiolinkonsert "Bull´s Eye". Herresthal er professor i fiolin ved Musikhögskolan i Stockholm.

Magnus Loodgard vil som nevnt spille solopiano i stykket "Ooze", som er en omskriving av et verk fra 2000. Loddgard er født i 1979, og avla fjerdeårseksamen ved Norges Musikkhøgskole våren 2003. Han kom for øvrig inn både på hovedfagsstudiet i klaver og diplomstudiet i direksjon, og betegnes som et eksepsjonelt talent som særlig har viet seg til musikk fra det tyvende og det enogtyvende århundret.

Kveldens dirigent er Thomas Rimul født i 1970, og tok diplomeksamen i direksjon ved Norges Musikkhøgskole 1998. Han er dessuten kunstnerisk leder for, og medstifter, av nettopp Ensemble Ernst.

Tirsdag 7. oktober kl 22.00 på Parkteatret:

Ensemble Ernst, med dirigent Thomas Rimul; Peter Herresthal, fiolin, Magnus Loddgard, piano.

Portrett av Jon Øivind Ness: "Ooze "(2000-2003) solo piano. Magnus Loddgard, piano. "Charm" (1998) , strykekvartett. "One Tooth Clapping" (2001) , sinfonietta. "Piano Trio" (1994). "Mad Cap Tootling" (2003), urfremføring, fiolin og sinfonietta. Peter Herresthal, fiolin.

Kommentarer:

Kom gjerne med informasjon, argumenter og synspunkter. Du kan enten kommentere via din Facebook-profil, eller, om du ikke har det, via vårt lokale kommentarsystem. Vi krever uansett at du underskriver med fullt navn. Alle kommentarer må godkjennes av redaksjonen før de offentliggjøres (mer om Ballades kommentarsystem). På forhånd takk!