Antonio Bibalo: Symfoni nr. 2
I konsertserien "Et eget århundre - Norsk orkestermusikk 1905-2005", hvor fem norske symfoniorkestre fremfører 20 store norske orkesterverk fra de siste 100 årene, spiller Kringkastingsorkestret, under ledelse av Rolf Gupta, Antonio Bibalos 2. symfoni. Konserten finner sted i Lindemansalen på Norges Musikkhøgskole kl. 18.00. Konserten overføres på NRK P2.fredag 14. januar
Av Elef Nesheim, professor, Norges Musikkhøgskole
- Jeg er en spontan komponist. Naturligvis anvender jeg alt som kan brukes, for kunsten er fri. Jeg er verken avantgardist eller konservativ, har Antonio Bibalo sagt om seg selv. Det er sikkert mye riktig i det, men vi skal være forsiktige med å legge for mye i uttrykket spontan komponist. En operakomponist, som griper et drama av August Strindberg, William Shakespeare, Henrik Ibsen, Henry Miller eller Tennessee Williams, og selv utarbeider librettoen som grunnlag for skaping av et musikkdramatisk verk, kan bare i noen grad være spontan. I et slikt arbeid er planlegging og kalkulasjon en forutsetning. Men hans brede og allsidige verkliste viser også hans eklektiske innfallsvinkel, der de fleste av samtidens stilretninger er representert, men i Bibalos egen uttrykksform. Hans musikalske ståsted er en fritonal modernisme med klare romantiske trekk. Samtidig bruker han gjerne elementer fra jazz, fra latinamerikansk musikk eller popmusikk. Schönberg, Scott Joplin og Bartók kan alle anes i Bibalos musikk. En slik bred palett av musikalske farger har vist seg å være et godt utgangspunkt for å arbeide med dramatisk musikk.
Gjennom variasjonen i musikalsk uttrykk forføres lytteren av Bibalos musikk. Mest kjent er operaene, Macbeth, Frøken Julie, Gespenster (Gjengangere), The smile at the foot of the ladder (Smilet ved stigens fot), Glassmenasjeriet og balletten Pinocchio. Men hans komposisjoner for piano, kammerensembler og orkester er utformet etter de samme teknikker, der lytteren selv må se for seg scenene og rollene, der komponisten former dramaets utvikling ved veksling mellom ulike roller og sceneskift.
Bibalo er en lidenskapelig amatørastronom og mange av komposisjonene har titler og beskrivelser som refererer til stjerner (”Antares” i Sonatina 2A) og stjernebilder (”Pleiadene” i Sonatina 2A). Ellers preger også nattstemninger svært mange av verkene (Sinfonia Notturna, Nocturne for Apollo, La Notte, Nocturne for stemme og piano) og satser i andre verk (”Nocturne” i 3 Hommages, ”Nattmusikk” i Autunnale og ”Poesie lunaire” i 4 Morceaux pour 7 musiciens).
Natten og mørket, elegi og poesi er stemninger som Bibalo har gitt uttrykk for. I et intervju med pianisten Anders Brunsvik sa Bibalo: ”Jeg elsker natten. Natten er et symbol for smerte og angst i mennesket.”
Til Norge med solid ballast
Antonio Bibalo ble født i Trieste i 1922 og utdannet seg ved byens musikkonservatorium, først og fremst som pianist. Men så kom krigen, 19-åringen måtte inn i hæren, og da Italia ble den tapende part, fikk han oppleve fangeleirene fra innsiden. Som pianist på en passasjerbåt mellom Trieste og Sydney møtte han en kvinnelig musikkstudent som anbefalte videre studier i London. Der fikk han Elisabeth Lutyens som komposisjonslærer, hun var en av de fremste modernistene i England i etterkrigsårene, og ga sine studenter et solid håndverk og god innsikt i moderne komposisjon. Bibalo fulgte hennes undervisning i fire år, samtidig som han utdannet seg som pianist og debuterte i 1955 med gode kritikker. Et ferieopphold i Norge sommeren 1955 førte til at han bosatte seg i Gon utenfor Larvik, og fikk etter åtte år norsk statsborgerskap.
Allerede i 1958 begynte han arbeidet med sin første opera The smile at the foot of the ladder til tekst av Henry Miller, som engasjerte ham i fire år. Det var derfor først mot slutten av 1960-årene han skrev kammermusikk og sin første symfoni Sinfonia notturna. Symfonien var inspirert av en av strofene fra Herman Wildenveys dikt Til natten:
- Jeg svarer nattens himmel
Og trærne, dunkle, forsagte og månebestrålte
Jeg skriver nu og med påholden penn
Det evig forunderliges ode …
Den ensatsige symfonien (1968) var et bestillingsverk fra hans fødeby Trieste, i forbindelse med 50-årsjubileet for byens frigjøring fra Østerrike.
Symfoni nr. 2
Symfonien var ferdig 1. april 1979. Den er et stort anlagt verk i fire satser, som krever både harpe og fire slagverkere i tillegg til vanlig symfonisk besetning. Hele symfonien bygger på ett tema som er en tilnærmet tolvtonerekke, men Bibalo brukte ikke en tradisjonell tolvtoneteknikk. Han behandler temaet med stor frihet og fantasi.
Første sats er utpreget seksjonsvis oppbygd, der nye klanglige konstellasjoner gir nye farger til temaet, eller deler av det. De tre hovedgruppene i orkesteret, treblåsere, messingblåsere og strykere, blir stadig stilt klanglig mot hverandre. Den bevisste vekslingen mellom de tre gruppene, eller kombinasjoner av to av dem, preger framdriften i satsen. En slik seksjonsvis oppbygning kan oppleves som scener eller dialoger, og slik får musikken et dramatisk preg.
Spesielt tydelig blir dette i symfoniens andre sats, den hurtige scherzosatsen. Satsens første formdel er ganske spesiell med bare blåsere og kontrabass. Dramaet utspiller seg som en heftig dialog mellom de to blåserseksjonene, de lyse treblåserne og de dypere messingblåserne. Først etter 2/3 av satsen kommer strykerne inn og tempoet settes ned. Hele scenebildet blir fullstendig endret. Etter et langt avsnitt med strykere og harpe, kommer blåserne med, og satsen avsluttes med fullt orkester på tonen E.
Siste sats er også bygget opp gjennom ulike scenebilder av forskjellig klang og karakter. Dels gjelder det bruk av orkesterets ulike klangblokker, dels er det hans bruk av forskjellige komposisjonsteknikker. Satsen åpner med et energisk rytmisk formavsnitt, der blåserne preger klangbildet. Dette avløses av et sart, vakkert parti dominert av strykerne.
Symfoni nr. 2 hever seg utover spørsmålet om modernistisk eller tradisjonell stil. Her er elementer fra de mest forskjellige klangteknikker og uttrykksmåter brukt, som fra en palett der komponisten har forsynt seg fritt. Den dramatiske komposisjonsformen til Bibalo, som skal gi oss nye bilder, stadig nye begivenheter på veien mot verkets konklusjon, består av ”skiftende scener” som engasjerer oss, og kan gi forståelse eller innsikt i musikkens forløp. Er det kanskje dette han legger i formuleringen ”spontan komponist”?
Boken "Et eget århundre - norsk orkestermusikk 1905-2005" er utgitt på Forlaget Press, og er et initiativ fra MIC i forbindelse med 100-årsmarkeringen av Norge som selvstendig nasjon. Prosjektet er støttet av Norge 2005, Norsk Kulturråd, Utenriksdepartementet, Lindemans Legat, Norsk Komponistforening og Fond for lyd og bilde. De tyve verkene som er beskrevet i boken vil fortløpende bli fremført av landets største symfoniorkestre. Ballade bringer videre artikkelstoff fra boken i forkant av hver konsert. Du finner ellers ytterligere informasjon om prosjektet på denne nettsiden hos Mic.no.
Kommentarer:
Kom gjerne med informasjon, argumenter og synspunkter. Du kan enten kommentere via din Facebook-profil, eller, om du ikke har det, via vårt lokale kommentarsystem. Vi krever uansett at du underskriver med fullt navn. Alle kommentarer må godkjennes av redaksjonen før de offentliggjøres (mer om Ballades kommentarsystem). På forhånd takk!Siste kommentarer:
Siste fra forsiden