Alfred Jansons Forspill og den forførende ambivalens

Torsdag 3. februar fremfører Henning Kraggerud Alfred Jansons fiolinkonsert "Forspill" med Oslo Filharmoniske Orkester og dirigenten Vassily Sinaisky. Stykket, som av mange regnes som et av hans aller beste verk ble i sin tid tilegnet den myrdede presidenten i Chile, Salvador Allende. Verket inngår i serien "Et eget århundre - norsk orkestermusikk 1905-2005", hvor fem norske symfoniorkestre medvirker. Serien er en del av det offisielle programmet til Hundreårsmarkeringen Norge 2005. Konserten sendes direkte på NRK P2.

01.02.2005 | Av: Erling Guldbrandsen

Av Erling E. Guldbrandsen

Alfred Janson (født 1937) har sin bakgrunn i jazz, klassisk piano, trekkspill og moderne komposisjon, og har helt siden 60-tallet sammenstilt ulike musikkgenrer på en fullstendig udogmatisk måte. Han har signert en liten, men eksklusiv verkliste som har satt spor etter seg i Norge og internasjonalt. “Jeg er alltid på leting,” sa han i 1991. “Jeg vil gjerne inkorporere alle mine erfaringer i et felles musikalsk tonespråk.” Det har han da også gjort, uten å svekke sin høyt oppdrevne stilistiske profil.

Forspill for fiolin og orkester regnes av mange som et av hans aller beste verk. Det er skrevet i 1974–75. Da det var ferdig, ble stykket tilegnet den myrdede presidenten i Chile, Salvador Allende. Politiske tilegnelser og programnotiser er et grep Janson ofte bruker for å tilskrive verkene sine en samfunnskritisk relevans. Men musikken er ofte mer underfundig og tvetydig enn hva programnotisene kan få fram.

Myllarguten og modernismen
Med nyanserte musikalske midler gjør Forspill en slags undersøkelse av forholdet mellom kunstmusikk og folkemusikk, og mellom modernisme og tradisjon. Verket er inspirert av felespilleren Myllarguten (Torgeir Augundsson). Myllarguten havnet i et krysningspunkt mellom 1800-tallets kunstmusikk og den framvoksende interessen for norsk folkemusikk. Hans spill ble et utgangspunkt for komponister som Grieg og Halvorsen, som likevel stiliserte ham sterkt etter europeiske, klassisk-musikalske idealer.

Myllarguten innledet gjerne sine slåtter ved å improvisere et prøvende forspill. Et lignende forløp er utkomponert i Jansons Forspill. Søkende og lyrisk mumler musikken i lavmælte rytmer og skjeve klanger, og bygger seg sakte opp til et kjempemessig emosjonelt klimaks. Imidlertid følger det ikke noen slått etterpå, og forspillet blir hengende i luften som et tilsiktet ubesvart spørsmål.

Det lytteren nesten ikke merker underveis, gjennom velklangen og fremdriften, er at verket setter spørsmålstegn ved en rekke etablerte kategorier i konsertvesenet og musikken. Solistens tradisjonelle rolle i den borgerlige konsertformen blir kritisk utprøvd og endret i dialogen mellom fiolin og orkester. Stykket lever i en sitrende spenning mellom dur og moll og friere tonaliteter, og mellom store, nesten modernistiske klangflater og enkle tematiske motiver som bearbeides og eltes etter klassiske oppskrifter.

Avantgardisten som ble nyvennlig
Alfred Janson vokste opp på Vettakollen i Oslo, der han studerte klassisk klaver med sin mor fram til debuten i 1962. Da var han for lengst en dreven jazzmusiker, og leverte samtidig sine første modernistiske partiturer til komposisjonslæreren Finn Mortensen. På et tidspunkt sang han også schlagere sammen med Nora Brockstedt i “Ønskekonserten”. Med Konstruksjon og hymne for orkester fra 1963 vant han Bilthoven-prisen i Nederland 1966 for beste utenlandske verk. Janson skrev da i en hard klangflatestil inspirert av avantgardister som Ligeti og Penderecki.

Etter kort tid begynte han imidlertid å irritere mer dogmatiske, kontinentale ny musikk-miljøer med sine stileksperimenter. Vuggesang for sopran og 48 strykere (1963) åpnet med voldsomme clusterklanger, men munnet ut i nesten lyriske soprantoner. I 1965 tok han skrittet ut med Kanon for kammerensemble og lydbånd. Med sin blanding av jazz og modernisme er dette trolig Norges første crossover-stykke. I Tema for kor og kammerensemble (1966) og spesielt i Nocturne (1967) trakk han inn treklanger og senromantiske elementer og integrerte dem i satsen på en ny måte. Janson åpnet dermed for den såkalte ny-vennlige stilen i Norge, samtidig med komponisten Kåre Kolberg.

I dag er det kanskje ikke helt lett å forstå de sterke tabugrensene som gjaldt mellom de ulike musikkgenrene på 1960-tallet. Skillet mellom “pop” og “klassisk” må ha virket uoverstigelig. En udødelig harselas over slike barrierer laget Janson med Valse Triste i 1970, der en jazzkvintett kjøres sammen med lett absurde kutt fra en norsk fjernsynsdebatt om Melodi Grand Prix, klassisk og ny musikk. Dermed var humoren ettertrykkelig innført i samtidsmusikken. Operaen Et fjelleventyr (1972) harselerer med den norske EF-kampen, og bruken av humor og stilblanding er tatt videre i en rekke verker for ulike besetninger.

Spill med den musikalske formen
Det stort anlagte Forspill er ansett som Jansons første ubestridte mesterverk. Den dvelende tidsbruken og tonefallets musikalske melankoli kommer igjen i strykekvartetten fra 1978 og utdypes i fiolinkonserten Ludus (2002). Klangbildet utmerker seg ved en ladet spenning som hele tiden trekker oppmerksomheten videre framover – man suges formelig mot en forløsning som aldri kommer, eller som innløses i tvetydighetens tegn.

Etter ti år fikk Forspill en fri fortsettelse i orkesterverket Mellomspill (1985). Denne gangen gikk tilegnelsen til den spiondømte Arne Treholt, og komponisten skrev en satirisk programnotis om det norske samfunnets vei tilbake mot dyrestadiet. I 1988 fulgte Nasjonalsang for orkester, som tredje verk i en slags ubenevnt orkestertrilogi. Både her og i Mellomspill og Forspill brukes en egen form for rytmiske faseforskyvninger, hvor tredelte rytmemønstre overlagres i ulike skikt i orkesteret, i suggestivt duvende bølger som topper seg i svære kataklysmer. Tonaliteten er basert på en Janson’sk nitoneskala som tidvis lyser opp i blaff av folkemusikalske vendinger. Dette inngår i et bevisst spill med stilfigurer fra ulike musikalske verdener.

Den sterkeste siden ved Forspill ligger kanskje i den avanserte musikalske formen. Som få andre i norsk samtidsmusikk kombinerer Janson et underliggende nivå av streng konstruksjon med et iørefallende nivå av enkle motiver og figurer. De musikalske figurene vekker rike stilistiske assosiasjoner, men holdes sammen av den underliggende strukturen. Musikken er både kalkulert og emosjonell, kompleks og lyttervennlig. I all sin underfundighet er den også umiddelbart medrivende, og røper den begavede utøveren Janson som kikker noteskriveren over skulderen. Gjennom denne ambivalensen utvikles formen på makronivå, i en virkningsfull musikalsk retorikk. Dette er – om man så må si – komponisten Janson i storform.

Boken "Et eget århundre - norsk orkestermusikk 1905-2005" er utgitt på Forlaget Press, og er et initiativ fra MIC i forbindelse med 100-årsmarkeringen av Norge som selvstendig nasjon. Prosjektet er støttet av Norge 2005, Norsk Kulturråd, Utenriksdepartementet, Lindemans Legat, Norsk Komponistforening og Fond for lyd og bilde. De tyve verkene som er beskrevet i boken vil fortløpende bli fremført av landets største symfoniorkestre. Ballade bringer videre artikkelstoff fra boken i forkant av hver konsert. Du finner ellers ytterligere informasjon om prosjektet på denne nettsiden hos Mic.no.

Kommentarer:

Kom gjerne med informasjon, argumenter og synspunkter. Du kan enten kommentere via din Facebook-profil, eller, om du ikke har det, via vårt lokale kommentarsystem. Vi krever uansett at du underskriver med fullt navn. Alle kommentarer må godkjennes av redaksjonen før de offentliggjøres (mer om Ballades kommentarsystem). På forhånd takk!