Et eget århundre: Hjalmar Borgstrøm og den musikalske tanke

Torsdag 10. februar er det duket for en begivenhet i Trondheim: For første gang på mange tiår vil Hjalmar Borgstøms store symfoniske dikt "Tanken" fremføres. Det ble før 1920 ansett som et hovedverk innen norsk musikk med hyppige fremførelser, men gikk i glemmeboken da franske og andre retninger gjorde seg gjeldende på 1920- og 30-tallet. Verket inngår i konsertserien "Et eget århundre - Norsk orkestermusikk 1905-2005" som er en del av Hundreårsmarkeringen Norge 2005. Trondheim Symfoniorkester spiller under ledelse av Ole Kristian Ruud. Konserten overføres direkte på NRK P2.

07.02.2005 | Av: Erling Guldbrandsen

Av Erling E. Gulbrandsen, professor ved Institutt for Musikk og Teater, avd. for musikkvitenskap, Universitetet i Oslo

Hjalmar Borgstrøm var en sterk profil i Kristianias musikkliv i de første tiårene av 1900-tallet. Som kritiker i Verdens Gang og Aftenposten var han fryktet og høyt respektert. Fremfor alt var han en betydelig komponist, med orkesteret som sitt viktigste medium. Han fornyet den norske orkestermusikken etter Grieg og Svendsen. Men han gjorde det på en måte som også vakte kontroverser. Han var ikke nevneverdig interessert i jakten på det “norske tonefall” i musikken, og er vel en av de minst nasjonalt orienterte av alle norske komponister mellom 1814 og 1925. Sentrale musikalske forbilder fant han i arven etter Beethoven, Wagner og Richard Strauss.

Programmusikk
Borgstrøm dro til Tyskland som 23-åring og ble der i 16 år. Han tok inn aktuelle europeiske strømninger, og pleide nær omgang med radikale profiler som komponisten og pianisten Ferruccio Busoni. Borgstrøm ble en sterk talsmann for programmusikken – der musikken skal uttrykke idéer, tanker og følelser av utenom-musikalsk art. Dette musikksynet tok han med seg tilbake til Kristiania, hvor det møtte mye motstand.

Likevel hersket det neppe noen tvil om hans format som komponist. Borgstrøm slo gjennom med Hamlet i 1903 – et programmatisk verk for klaver og orkester etter Shakespeares drama. Dette ble det første av hans fem symfoniske dikt. Det siste og største av disse var Tanken, skrevet i 1916. Ved siden av program-musikken skrev Borgstrøm symfonier, konserter, kammermusikk og en rekke sanger.

På 1890-tallet skrev han også to operaer til egne tekster: Thora paa Rimol og Fiskeren. Ingen av dem ble spilt i hans levetid, men faktisk er begge operaene blitt uroppført ganske nylig. Thora ble satt opp i oktober 2002 i Melhus i Sør-Trøndelag, i nærheten av vikinggården Rimol der verkets handling finner sted. Fiskeren ble konsertant oppført ved Kristiansand Teater i mars 2003. Vi er med andre ord inne i en Borgstrøm-renessanse, og bedømt ut fra musikkens kvalitet, er det bare forunderlig at denne gjenopplivingen ikke er kommet før.

Internasjonal og eksistensiell
Hjalmar Borgstrøm (1864–1925) vokste opp i en embedsmannsfamilie i Kristiania, og spilte tidlig piano og fiolin på høyt nivå. Som 15-åring hørte han Johan Selmers drastiske orkesterverk Scène funèbre i Kristiania Musikforening, og besluttet der og da å vie sitt liv til programmusikken. Han fikk studere komposisjon og musikkteori med autoritetene Johan Svendsen og Ludvig M. Lindeman, og studerte videre i Leipzig fra 1887. Han påstod at han lærte mindre på konservatoriet enn på alle konsertene han hørte, blant annet med dirigentene Mahler og Nikisch.

Borgstrøm brukte lang tid på å finne sin kunstneriske plattform. En symfoni i 1890 fikk god mottagelse, men operaene ble ikke spilt. Det var møtet med Wagners musikkdramaer som gav ham løsningen. Prinsippene fra Wagners fortellende musikk måtte føres tilbake til den rene instrumentalmusikken. Med Hamlet i 1903 ble all tvil ryddet til side. De neste to årene styrket Borgstrøm sitt renommé med de symfoniske diktene Jesus i Gethsemane, John Gabriel Borkman og De Dødes Natt. De nokså høytflyvende programtekstene røper hans store tro på musikkens uttrykksevne.

Som kunstner var Borgstrøm en utpreget alvorsmann. Musikalsk underholdning var ham dypt fremmed, og han gikk imot den aktuelle ideen om “kunst for kunstens egen skyld”. Kunsten skulle ta opp dype eksistensielle spørsmål i menneskelivet. Dette synet utbredte han både i artikler og musikk.

“Tanken”
Orkesterverket Tanken er basert på en nokså vidløftig prolog på 50 linjer, ført i pennen av komponisten selv. Teksten er ment å leses opp før musikken spilles. Titlene på de fem satsene gir et visst bilde av handlingsforløpet:

I. Tanken fødes i verdensrummet.
II. Mand og kvinde omkring kundskapens træ.
III. Haarde trængselstider. Tanken skjænker idealismens trøst til de sorgbetyngede.
IV. Mephisto “Begjær” ifører sig tankens vrængebillede for at vildlede menneskeheden.
V. Tanken træller under materialismens aag — kloden sprænges — tanken vender i sin oprindelige, rene skikkelse tilbake til verdensrummet.

Den lange tekstlige prologen holder ikke samme kunstneriske nivå som musikken. Slik sett er det kanskje en fordel å se bort fra programmet, og lytte til musikken som en ren, femsatsig symfoni. De kortere yttersatsene er beslektet, og de tre midtsatsene danner en gruppe for seg. Hele verket er basert på ett eneste hovedtema, som stadig utvikler seg, og den rent musikalske oppbygningen er så overbevisende at den neppe trenger noen begrunnelse i et tekstlig program.

Likevel kan teksten godt tilføre lyttingen noen assosiasjoner. Yttersatsene er kjøligere i uttrykket, mens midtsatsene tydelig utkjempes i menneskenes varmblodige verden. Den langsomme andresatsen taler lidenskapelig om kjærlighet. Tredjesatsen starter dystert, før en stort anlagt fuge leder til en forklaret koral. Fjerdesatsen er et burlesk portrett av lettlivet dekadense, i korte episoder med dansepreg. Sistesatsen drives effektivt fram mot høydepunktet der “kloden sprænges”, før verket toner ut i den statiske, nesten eksperimentelle musikken fra åpningen.

I mange år stod Tanken som et moderne hovedverk i norsk musikk. Publikum festet seg kanskje mest ved den slående bruken av sirene og ambolt når industrialismen skal beskrives i siste sats. Kritikere i inn- og utland roste den formmessige klarheten, logikken, overblikket, den virtuose orkesterbruken og den intense musikalske fremdriften.

Etter den første verdenskrigens redsler begynte en vending vekk fra den tyske kulturen som hadde hatt en så enorm innflytelse på norsk kulturliv gjennom 1800-tallet. Da fransk-orienterte retninger og nye nasjonale tendenser fikk større innpass blant norske komponister på 1920- og 30-tallet, ble også interessen for Borgstrøm svekket. Yngre komponister som Pauline Hall og David Monrad Johansen var plutselig ikke nådige i sin kritikk. Mannen som rundt 1905 fremstod som en banebrytende radikaler, ble henimot 1940 oppfattet som en nærmest utdatert, tysk-orientert, senromantisk komponist. I dag kan vi lettere se ut over disse skillelinjene i datidens musikkliv, og Borgstrøm kan igjen bli tilkjent den plassen han fortjener i musikkhistorien.

Boken "Et eget århundre - norsk orkestermusikk 1905-2005" er utgitt på Forlaget Press, og er et initiativ fra MIC i forbindelse med 100-årsmarkeringen av Norge som selvstendig nasjon. Prosjektet er støttet av Norge 2005, Norsk Kulturråd, Utenriksdepartementet, Lindemans Legat, Norsk Komponistforening og Fond for lyd og bilde. De tyve verkene som er beskrevet i boken vil fortløpende bli fremført av landets største symfoniorkestre. Ballade bringer videre artikkelstoff fra boken i forkant av hver konsert. Du finner ellers ytterligere informasjon om prosjektet på denne nettsiden hos Mic.no.

Kommentarer:

Kom gjerne med informasjon, argumenter og synspunkter. Du kan enten kommentere via din Facebook-profil, eller, om du ikke har det, via vårt lokale kommentarsystem. Vi krever uansett at du underskriver med fullt navn. Alle kommentarer må godkjennes av redaksjonen før de offentliggjøres (mer om Ballades kommentarsystem). På forhånd takk!